Å bygge noe som er større enn seg selv

Det var den nettverksbaserte måten å jobbe på vi videreførte under kjempedemonstrasjonene mot Irak-krigen i 2003, sier fredsarbeidere.
Stor Irak-demonstrasjon i Oslo sentrum mot krigen, 2003. Foto: Thomas Bjørnflaten / SCANPIX
Aslak Storaker
Storaker er fast skribent i Ny Tid, og medlem av Rødts internasjonale utvalg.
Email: aslakstoraker@yahoo.no
Publisert: 15.12.2016

Situasjonen for fredsbevegelsen ikke er så nedslående som det man kanskje kunne få inntrykk av i Ny Tids artikkel om den dalende oppslutningen om tradisjonell norsk fredsaktivisme («Adjø, fredsaktivisme?» i Ny Tid 11–2016), mener Hedda Langemyr og Erik Strøm. De er henholdsvis daglig leder og styreleder i Norges Fredsråd, paraplyorganisasjonen for 20 ulike norske fredsorganisasjoner. Ny Tid møtte dem på Fredshuset i Oslo, der de deler kontor med åtte andre fredsorganisasjoner, for å ta en prat om den norske fredsbevegelsens fremtid.

Nettverksbygging og sentrale kompetansesentre kan spille en vel så viktig rolle som lokallagsbasert aktivisme, mener Strøm og Langemyr. «Da jeg var leder for Ungdom mot atomvåpen på 1980-tallet, hadde vi 3000 medlemmer,» forteller Strøm. «I Brandbu, der jeg kommer fra, kunne vi samle mange hundre personer i demonstrasjonstog mot atomvåpentrusselen. Men på 1990-tallet opplevde fredsbevegelsen et tilbakeslag og mistet medlemmer,» sier han. «Fra Gulfkrigen i 1990 og fremover endret konfliktene vi måtte forholde oss til karakter. Det dreide seg ikke lenger om én konflikt som man kunne arbeide jevnt med over tid, men en mangefasettert virkelighet der det måtte reageres raskt på ulike konflikter. Under krigene i det tidligere Jugoslavia begynte vi å lære oss å arbeide på en ny måte ved å bygge opp internasjonale nettverk på tvers av organisasjoner og landegrenser, også med folk utenfra den tradisjonelle fredsbevegelsen. Det var denne måten å jobbe på som vi videreførte under kjempedemonstrasjonene mot Irak-krigen i 2003.»

Hedda Langemyr

Strøm påpeker videre at demonstrasjonene mot Irak-krigen var basert på nettverk som oppsto for å arbeide med denne konkrete saken, basert på utallige engasjerte enkeltpersoner og organisasjoner utenfor de tradisjonelle fredsorganisasjonene. Blant disse var kirken og fagbevegelsen, mens Norges Fredsråd og andre spilte en viktig rolle som koordinator. «Det vi lærte av dette er at det viktigste vi i fredsbevegelsen trenger å gjøre, er å oppretteholde disse nettverkene for å organisere det engasjementet som finnes ute i folket. Det vi først og fremst trenger er kontorer og kontaktpersoner som kan gi veiledning til folk som ønsker å gjøre noe, og som mediene og politikerne kjenner til så de har et naturlig sted å henvende seg. Tradisjonell organisasjonsbygging er ikke et mål i seg selv, men ett av flere verktøy vi har for å oppnå politiske mål.»

Arbeidet til fredsorganisasjonene ble vanskeligere etter at SV gikk inn i regjering i 2005.

Aktivisme og debatt. Mye av diskusjonen handler om prioritering. I en situasjon der de tradisjonelle fredsorganisasjonene har færre medlemmer enn tidligere og ganske begrenset med statsstøtte – skal man prioritere å bygge opp utadrettede talspersoner, eller skal man prioritere å drive intern organisasjonsutvikling?

Hedda Langemyr mener arbeidet til fredsorganisasjonene ble vanskeligere etter at SV gikk inn i regjering i 2005. «Da forsvant mye av den forsvars- og utenrikspolitiske opposisjonen fra Stortinget, og dermed også fra mediene. Uten debatt på Stortinget, ingen interesse fra mediene – og uten mediedekning, mindre engasjement og kunnskap i befolkningen,» sier Langemyr. «Det paradoksale er at samtidig som medieinteressen gikk ned, trappet Norge opp den militære aktiviteten i utlandet. At medieinteressen gikk ned henger også sammen med at mange av de store og mindre mediehusene fikk stor konkurranse av Google og Facebook, og av økonomiske grunner ble nødt til å kutte i budsjettene for dybde- og gravejournalistikk. Økonomisk overlevelse og gevinst har mange steder trumfet medienes rolle som den fjerde statsmakt. Dette gjør det desto viktigere at vi i fredsbevegelsen prioriterer å delta i det offentlige ordskiftet i mediene, og i debatten som faktisk foregår i sosiale medier. Facebook er den primære digitale plattformen også for de fleste aviser i dette landet, og det er i sosiale medier at møtet mellom de ulike ordskiftene om forsvar, fred og sikkerhet skjer.»

Både Langemyr og Strøm er opptatt av å få frem hva fredsbevegelsen har lyktes med de senere årene, særlig oppbyggingen av Fredshuset i Oslo som et diskusjons- og møtested for folk fra ulike miljøer som er opptatt av freds- og sikkerhetspolitikk. «Fredsbevegelsen har mye mer gjennomslag enn vi innser, og når lengre ut enn tidligere,» mener Strøm. «Se for eksempel på kritikken mot den nylig vedtatte langtidsplanen for forsvaret som kom fra Venstre og KrF. Det viser at den brede enigheten om norsk sikkerhetspolitikk ikke lenger ligger like fast som tidligere. Også i Forsvaret er det mange som deler fredsbevegelsens syn på at det ikke er riktig å investere så mye i dyrt amerikansk militærutstyr og å ha et militærvesen som er beregnet på å brukes utenfor Norges grenser.»

Erik Strøm

«Om man skal prioritere aktivisme eller offentlig debatt, er på en måte en ‘høna eller egget’-debatt,» mener Langemyr. «Jeg er opptatt av at vi må bruke mye krefter på å være til stede i debattene for å sette dagsorden og fremme fredssaken, men også for å bygge broer mellom den etablerte, altfor stillestående offentlige samtalen om disse tingene og den stadig fullere bakgården i sosiale medier. Det er en forutsetning med synlige stemmer og utstrakt digitalt informasjonsarbeid for å stimulere til aktivisme. I tillegg er det viktig å bidra til å styrke den demokratiske debatten så ikke alle bare snakker med hverandre i sine egne ekkokamre. Dersom ikke motstanden mot den nåværende utenriks- og forsvarspolitikken blir gitt uttrykk for i media, øker faren for fremveksten av parallelle digitale samfunn som blir så opptatt av å opponere at de utelukkende mistenkeliggjør motstanderen, i stedet for å bidra til å informere og samarbeide. I et såpass polarisert og til dels parallelle ordskifter tror jeg det er viktig å fremme et fåtall talspersoner som bygger posisjon og troverdighet i flere av disse leirene over tid. Det innebærer også at vi deltar i debatter knyttet til forsvarspolitiske veivalg, sikkerhetspolitiske saker og spiller oss relevante i et bredere spekter av saker, og kobler oss på relevante aktører i det eksisterende ordskiftet.»

«Fra Gulfkrigen i 1990 og fremover endret konfliktene vi måtte forholde oss til karakter.»

Se til Værnes. Både Langemyr og Strøm trekker frem demonstrasjonen som nylig ble avholdt i Trondheim mot permanent utstasjonering av amerikanske soldater på Værnes som et positivt eksempel på hvordan aktivisme kan forenes med nettverksbygging. «Der var det nettopp et nettverk av lokale folk som kunne få hjelp til organiseringen av Fredsrådet i Oslo,» fremhever Langemyr. «Det fredsaktivister i Værnes trenger for å få noe gjort, er ikke først og fremst å hente inn folk fra andre bygder i nærheten, men å kunne trekke på kompetansen og ressursene som vi forvalter på Fredshuset. Vi reiser mye rundt i landet og bidrar til å bygge opp lokale arrangementer og nettverk.» Langemyr har imidlertid også noen kritiske bemerkninger til demonstrasjonen som ble avholdt i Trondheim. «Demonstrasjonen var tverrpolitisk; både Norges fredsråd, Rødt, SV og Venstre sto som arrangører, AUF holdt appell og MDG var tilsluttet. Men på bildene som kom fra demonstrasjonen, var det bare Rødt- og SV-flagg som var synlige i tillegg til noen NKP-flagg og Tjen Folket-bannere. Slik egenmarkering bidrar til å nøre opp under forestillinger om at fredsaktivisme er et ytre venstre-fenomen. Det viser behovet for at fredsbevegelsen også markerer seg på andre måter enn ved tradisjonell aksjonisme. Fredspolitikk har ikke en så sterk partipolitisk slagside som det enkelte av våre grasrotaktiviteter gir inntrykk av, så vår oppgave er også å bygge bredere plattformer som kan inkludere flere aktører. Dette gjelder ikke minst både fagbevegelsen, kirkesamfunn og i større grad flere politiske partier.»

Strøm er kritisk til eksempelet som ble brukt i artikkelen i Ny Tid – at det er viktig med lokale fredsorganisasjoner rundt om i landet for fortsatt å kunne få utløp for engasjementet sitt dersom man for eksempel flytter fra Oslo til Kristiansand. «Poenget er at uansett hvor du flytter, skal du kunne vite at du er en del av en nasjonal diskusjon,» understreker han. «Samfunnet har endret seg de siste årene. Det en ensom fredsaktivist trenger, er ikke en annen ensom fredsaktivist, men å bli koblet til kunnskapsbaserte nettverk. Mange i Nord-Norge er for eksempel svært kritiske til forverringen av forholdet mellom Norge og Russland, og i Trøndelag er mange kritiske til etableringen av amerikanske militærbaser. De ønsker å kanalisere engasjementet sitt inn i aktivisme rundt de konkrete sakene de er opptatt av, men de ønsker ikke nødvendigvis å bli medlemmer i en organisasjon med alt hva det innebærer av fast møtevirksomhet, vedtektsdiskusjoner og så videre. Men de kan ta opp sakene de er opptatt av i lokalaviser, lokale demonstrasjoner eller i lokallaget til politiske partier. Det disse folkene har behov for, er først og fremst hjelp til tilrettelegging for møtevirksomhet og kjente talspersoner som taler deres sak i offentligheten,» sier Strøm. «Det viktigste vi i Fredsrådet og på Fredshuset kan bidra med, er å gjøre det enklere for folk rundt i landet å engasjere seg lokalt, og at de kan få oppleve å være med å bygge noe som er større enn dem selv.»

ps. Dette er en lengre versjon enn den som er trykket i avisen. red.

Gratis prøve
Kommentarer