Å bygge noe som er større enn seg selv

Det var den nettverksbaserte måten å jobbe på vi videreførte under kjempedemonstrasjonene mot Irak-krigen i 2003, sier fredsarbeidere.

Stor Irak-demonstrasjon i Oslo sentrum mot krigen, 2003. Foto: Thomas Bjørnflaten / SCANPIX
Aslak Storaker
Storaker er fast skribent i Ny Tid, og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

Situasjonen for fredsbevegelsen ikke er så nedslående som det man kanskje kunne få inntrykk av i Ny Tids artikkel om den dalende oppslutningen om tradisjonell norsk fredsaktivisme («Adjø, fredsaktivisme?» i Ny Tid 11–2016), mener Hedda Langemyr og Erik Strøm. De er henholdsvis daglig leder og styreleder i Norges Fredsråd, paraplyorganisasjonen for 20 ulike norske fredsorganisasjoner. Ny Tid møtte dem på Fredshuset i Oslo, der de deler kontor med åtte andre fredsorganisasjoner, for å ta en prat om den norske fredsbevegelsens fremtid.

Nettverksbygging og sentrale kompetansesentre kan spille en vel så viktig rolle som lokallagsbasert aktivisme, mener Strøm og Langemyr. «Da jeg var leder for Ungdom mot atomvåpen på 1980-tallet, hadde vi 3000 medlemmer,» forteller Strøm. «I Brandbu, der jeg kommer fra, kunne vi samle mange hundre personer i demonstrasjonstog mot atomvåpentrusselen. Men på 1990-tallet opplevde fredsbevegelsen et tilbakeslag og mistet medlemmer,» sier han. «Fra Gulfkrigen i 1990 og fremover endret konfliktene vi måtte forholde oss til karakter. Det dreide seg ikke lenger om én konflikt som man kunne arbeide jevnt med over tid, men en mangefasettert virkelighet der det måtte reageres raskt på ulike konflikter. Under krigene i det tidligere Jugoslavia begynte vi å lære oss å arbeide på en ny måte ved å bygge opp internasjonale nettverk på tvers av organisasjoner og landegrenser, også med folk utenfra den tradisjonelle fredsbevegelsen. Det var denne måten å jobbe på som vi videreførte under kjempedemonstrasjonene mot Irak-krigen i 2003.»

Hedda Langemyr

Strøm påpeker videre at demonstrasjonene mot Irak-krigen var basert på nettverk som oppsto for å arbeide med denne konkrete saken, basert på utallige engasjerte enkeltpersoner og organisasjoner utenfor de tradisjonelle fredsorganisasjonene. Blant disse var kirken og fagbevegelsen, mens Norges Fredsråd og andre spilte en viktig rolle som koordinator. «Det vi lærte av dette er at det viktigste vi i fredsbevegelsen trenger å gjøre, er å oppretteholde disse nettverkene for å organisere det engasjementet som finnes ute i folket. Det vi først og fremst trenger er kontorer og kontaktpersoner som kan gi veiledning til folk som ønsker å gjøre noe, og som mediene og politikerne kjenner til så de har et naturlig sted å henvende seg. Tradisjonell organisasjonsbygging er ikke et mål i seg selv, men ett av flere verktøy vi har for å oppnå politiske mål.»

Arbeidet til fredsorganisasjonene ble vanskeligere etter at SV gikk inn i regjering i 2005.

Aktivisme og debatt. Mye av diskusjonen handler om prioritering. I en situasjon der de tradisjonelle fredsorganisasjonene har færre medlemmer enn tidligere og ganske begrenset med statsstøtte – skal man prioritere å bygge opp utadrettede talspersoner, eller skal man prioritere å drive intern organisasjonsutvikling?

Hedda Langemyr mener arbeidet til fredsorganisasjonene ble vanskeligere etter at SV gikk inn i regjering i 2005. «Da forsvant mye av den forsvars- og utenrikspolitiske opposisjonen fra Stortinget, og dermed også fra mediene. Uten debatt på Stortinget, ingen interesse fra mediene – og uten mediedekning, mindre engasjement og kunnskap i befolkningen,» sier Langemyr. «Det paradoksale er at samtidig som medieinteressen gikk ned, trappet Norge opp den militære aktiviteten i utlandet. At medieinteressen gikk ned henger også sammen med at mange av de store og mindre mediehusene fikk stor konkurranse av Google og Facebook, og av økonomiske grunner ble nødt til å kutte i budsjettene for dybde- og gravejournalistikk. Økonomisk overlevelse og gevinst har mange steder trumfet medienes rolle som den fjerde statsmakt. Dette gjør det desto viktigere at vi i fredsbevegelsen prioriterer å delta i det offentlige ordskiftet i mediene, og i debatten som faktisk foregår i sosiale medier. Facebook er den primære digitale plattformen også for de fleste aviser i dette landet, og det er i sosiale medier at møtet mellom de ulike ordskiftene om forsvar, fred og sikkerhet skjer.»

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.