Med forfatter Are Skogedal Bergerud#
Samarbeidet vårt med den sørafrikanske organisasjonen The Shackbuilder tok oss til den uformelle bosettingen Ethembeni, i utkanten av Khayelitsha i Cape Town. Sammen med dem har vi i forbindelse med vår masteroppgave utforsket arkitekturens rolle i møte med en global boligkrise og stadig urbanisering i det globale sør. Vi har sammen søkt problemløsning i denne konteksten og sett på hvordan små inngrep og lokale initiativ kan bidra til å skape løsninger på sikt. Gjennom vår siste reise til Sør-Afrika, tok vi på oss oppdraget i å planlegge, prosjektere og etter hvert bygge en førskole, en crèche, i Ethembeni. Dette arbeidet tar vi for oss i vår masteroppgave Ethembeni Crèche – Preschool and common space in an informal settlement in Cape Town.
Slumområder
Cape Town, en utrolig vakker by, preget av smil og varme mennesker omringet av slående natur, er en by i krise. Som resten av Sør-Afrika, er den plaget av korrupsjon, uorden og kriminalitet. Utfordringene skildres godt av det som kalles load-shedding, et tiltak hvor myndighetene periodevis, bydel for bydel, kutter strømmen gjennom døgnet for å minske belastningen på infrastrukturen. Cape Town er likevel en by som klarer seg bedre enn flere andre i Sør-Afrika, derfor ser man også at store folkemengder migrerer til byen i håp om arbeid og bedre kår. Resultatet blir ofte enda flere nye boliger i byens uformelle bosetninger, som Ethembeni.
Det mangler fortsatt tilgang på vann, tilstrekkelige sanitærforhold, elektrisitet og fysiske rammer for sosial infrastruktur.
Ethembeni er en uformell bosetting i østkanten av Khayelitsha med omtrent 250 husstander. Uten å misforstå begrepene uformelle bosetninger og slum, kan vi definere Ethembeni som både òg. I våre møter med bosetningen så og opplevde vi alle UN Habitats kjennetegn på slum-områder, fra utilstrekkelige boforhold, fraværende infrastruktur til mangel på rettslige krav på egen bosituasjon. Ethembeni er flomutsatt i vinterhalvåret, noe som har medført at flere boliger er blitt ødelagt og familier gjort hjemløse de siste årene. Bosettingen ble etablert i 2019, og ble gitt status som uformell bosetning under covid-pandemien av lokale myndigheter. Dette har gitt beboerne enkelte rettigheter, lagt rammene for et samarbeid med lokale myndigheter og resultert i enkel infrastruktur som søppelhåndtering og et minimum av kjemiske toaletter. Likevel mangler det fortsatt tilgang på vann, tilstrekkelige sanitærforhold, elektrisitet og fysiske rammer for sosial infrastruktur.
Det lokale lederskapet
Tross disse forholdene, er innbyggerne som møter oss glade, kreative mennesker som inviterer inn og byr på seg selv. Vi ser en evne til å bestå, og fleksibilitet i møte med endring. Samfunnet i Ethembeni utviser motstandskraft i møte med utfordringer og en vanskelig situasjon som inspirerer og gir håp for utvikling. Et godt eksempel er deres håndtering av den årlige flommen. Flomutsatte områder og lavt terreng fylles med sand, jord og avfall fra byggeplasser. Hver eneste gang vi besøkte Ethembeni kom det flere lastebiler inn med fyllmasse til det lokale prosjektet. Prosjektet organiseres av det lokale lederskapet, en representativt sammensatt gruppe som styrer det lokale samfunnet, legger føringer for bygging og utvikling og fører dialogen med myndighetene. Gruppen og styresettet er uformelt konstruert, men har likevel reell innflytelse bygget på respekt, personlig investering i felles prosjekter for å bedre bosetning og sosioøkonomisk status. Innflytelsen stammer ikke fra vold og gjengvirksomhet, selv om vi vet at det er utbredt i nærliggende områder.
Sammen med lokalbefolkningen i Ethembeni, i arbeidet med førskolen, har vi hatt som mål å utbedre lokal, sosial infrastruktur som huser øvrige funksjoner – aktiviteter, samlings- og møterom som kan disponeres ved besøk av helsetjenester. Arbeidet med lokalbefolkningen har vært strukturert som en medvirkningsprosess – en serie av møter, kartleggingsøvelser, workshops og samtaler var driverne for hvordan vi utformet arkitekturen. Det tette samarbeidet er på mange måter selvsagt, da lokale aktører kan ses på som både initiativtaker og sluttbruker.
The Shackbuilder
Prosessen med lokalbefolkningen har foregått i tett samarbeid med den lokale humanitære organisasjonen The Shackbuilder. Store deler av organisasjonens virksomhet dreier seg rundt å bygge shacks, midlertidige boliger i treverk og korrugerte metallplater for mennesker i nød som venter på bolig fra lokale myndigheter. The Shackbuilder består av ufaglære håndverkere, unge voksne fra uformelle bosettinger i Cape Town, og drives av den sørafrikanske psykologen Quinton Adams. Organisasjonen skal både stå for byggingen av prosjektet og finansieringen – gjennom et lokalt nettverk av private velgjørere. Prosjektet må likevel gjennomføres på et begrenset budsjett.
Utover rammene som settes av den lokale konteksten og en begrenset økonomi, setter lokal regulering krav til prosjektet. Det er helt essensielt at prosjektet møter lokal, offentlig regulering for å kunne motta driftsstøtte. Særlige sikkerhetskrav i forbindelse med brannrisiko, antyder at vi må bygge i murverk for å oppfylle krav for støtte. Her møter vi utfordringene som ligger i krysningspunktet mellom det formelle og uformelle. Formelle krav som hverken imøtekommer det uformelle samfunnet i Ethembeni eller den uformelle håndverkskompetansen i The Shackbuilder.
Vi foreslår et sørafrikansk konstruksjonssystem som tar i bruk ecobeams og sandsekker. Et alternativ til murverk, som tilfredsstiller brannkrav, hvor bygningskomponentene kan lages av materialer av lav kvalitet, og kan produseres lokalt eller kjøpes. Sand er tilgjengelig og mye brukt i Ethembeni, og en ecobeam konstrueres av treverk og metall, som er materialer The Shackbuilder har god kjennskap til. Ved å ta i bruk både materielle og menneskelige ressurser lokalt tilføres konstruksjonen en sosial dimensjon. Involvering av lokale krefter gjennom en produksjon- og byggeprosess muliggjør videre kompetanseutveksling, kanskje også i tilstrekkelig grad til å kunne skape nye mikroøkonomier og initiativ som kan videreutvikle foredling av lokale ressurser og kunnskapsutveksling.
Sand er tilgjengelig og mye brukt i Ethembeni.
Prosjektet tas nå videre av The Shackbuilder for å skaffe nødvendig godkjenning hos lokale myndigheter. Dette er på mange måter en kritisk fase for realiseringen av prosjektet. Derfor er både konstruksjonssystem og design utviklet med en grunntanke om tilpasningsevne og forhandlingsrom i møte med offentlig regulering.
Samtidig må vi anerkjenne utfordringen som ligger i byggeprosessen. Bygningen er større og mer kompleks enn noe annet prosjekt både vi og The Shackbuilder har utført tidligere. I masteroppgaven beskriver vi samarbeidet med The Shackbuilder, og derfor sentrale deler av prosjektet som et community of practice (Wenger, 2011). I dette beskriver vi samarbeidet og hvordan rammene for kommunikasjon, et felles språk og kunnskapsutveksling har blitt etablert.
Reisene til Ethembeni
Gjennom et lengre samarbeid og flere reiser til Ethembeni har vi sett drivkraften og kapasiteten i både The Shackbuilder og samfunnet i Ethembeni. Vi har sett hvordan tilliten til samarbeidet og eierskapet til prosjektet har utviklet seg og vokst hos alle. Vi har derfor stor tro på at prosjektet kommer til å realiseres. Samtidig har vi blitt stadig mer overbevist om betydningen av prosjektet: Crèchen vil kunne bli en viktig brikke i utviklingen av bosettingen, både i seg selv, som institusjon, arbeidsplass og et trygt rom for barn i en sårbar situasjon, men også som møteplass, sosial infrastruktur, ved å legitimere bosetningen og som et fysisk bevis på lokalsamfunnets motstandskraft og kapasitet.
Forfatterne ble tildelt Habitat Norges masterstipend 2022/23.
Les mer om masteroppgaven Ethembeni Crèche
på www.studioaob.no
Se også Wenger, E. (2011). Communities of Practice: A Brief Introduction.https://www.wenger-trayner.com/introduc
tion-to-communities-of-practice
