Den australske samfunnsfilosofen Roman Krznaric er bekymret over mangelen på langsiktig tenkning. Et langsiktig perspektiv er ifølge ham helt nødvendig hvis vi skal endre kursen på en samfunnsutvikling som er på vei mot klima- og miljøkatastrofer. Tenkningen bak næringsliv og teknologi har bragt oss inn i akselererende utvikling, men de langsiktige konsekvensene har i liten grad blitt gjennomskuet. Nå som farevarslene blir stadig klarere, sliter politikerne med å finne de tankene som kan hjelpe oss å endre kurs.
Enkelte «naturfolk» tenkte syv generasjoner frem når de planla sine handlinger.
Krznaric hevder at dagens politiske system er utdatert. Med unntak av i festtalene tenker ikke politikerne lenger enn til neste valg, og de ivaretar bare i liten grad interessene til fremtidige generasjoner. Den vekstbaserte økonomien presser frem kortsiktighet. Mest gjelder avkastning til investorer og opprettholdelse av arbeidsplasser. Dette står i sterk kontrast til enkelte «naturfolk» som tenkte syv generasjoner frem når de planla sine handlinger. Ut fra dette perspektivet er det vi som må kalles primitive. At de mange som lever i nød, tenker kortsiktig, er forståelig, men vi er mange som har mulighet til å tenke langsiktig.
Fremtidige generasjoner
Krznaric ber oss tenke over i hvor liten del av jordens historie menneskeheten og spesielt vår nyere sivilisasjon har eksistert. Vi må også spørre oss om hva som er den viktigste grunnen til at vi skal bry oss om fremtidige generasjoner. Tidligere reiste de katedraler og andre enorme byggverk som det tok flere generasjoner å ferdigstille.
Hvorfor kan ikke vi ha målsettinger med like lange perspektiver? Hvorfor spør vi oss ikke om hvilke overordnede mål vi har for vårt liv og våre virksomheter? Som eksempel på et overordnet mål belyser han Kate Raworts smultringteori – samtidig opplyser han at hun er hans ektefelle og samarbeidspartner.
Krznaric appellerer til vår ansvarsfølelse og det vi måtte ha av moralske impulser – men er dette tilstrekkelig for å få flere til å tenke langsiktig? Langsiktig tenkning krever både vilje og fantasi. Vi må være i stand til å løsrive oss fra alt som til enhver tid svirrer gjennom hodet, og flere må kunne se for seg langsiktige konsekvenser og alternative muligheter. Ikke minst må vi klare å utvikle virkelighetsnære visjoner.
Roman Krznaric går i liten grad inn på hvordan vi kan bidra til å utvikle den nødvendige tenkeevnen. Det er ikke nok å snakke om betydningen av langsiktig tenkning i skolen. Vi må også gjennomskue hva det betyr for denne tenkningen at elevene i stor grad henter ut ferdig informasjon fra nettet og i liten grad blir stimulert til å utvikle en virkelighetsnær fantasi.
Fremtidsvoktere
I siste del av Hvordan tenke langsiktig gir forfatteren konkrete eksempler på hvordan vi kan snu utviklingen. I flere land er det innført «fremtidsvoktere». I Wales har Sophie Howe som oppgave undersøke om vedtatt politikk er i tråd med bærekraftig utvikling, og om det er mulig å oppfylle nåtidens behov uten at det går ut over fremtidige generasjoners evne til å oppfylle sine behov. Hun kan ikke direkte endre politikernes beslutninger, men hun «kan evaluere prosjekter og peke ut synderne, og da blir de nødt til å gjøre noe».
Borgerforsamlinger kan være organer for langsiktig tenkning.
Og borgerforsamling er kan være organer for langsiktig tenkning. De trenger ikke velgerens sympati, er ikke bundet til partiprogrammer eller ideologier og har som oppgave å tenke fritt. Boken har flere interessant eksempler på hvordan slike råd er utpekt og fungerer. I det hele tatt er det eksemplene som er denne bokens styrke. Den viser mange viktige tiltak for å skape en mer bærekraftig utvikling.
Men boken lever ikke opp til sin egen intensjon om langsiktig tenkning. Jeg savner forsøk på fremtidsrettede og helhetlige ideer om hvordan vi kan nå frem til et samfunn som ikke ødelegger sitt eget livsgrunnlag – og som gir en rettferdig fordeling av materielle goder. Flere steder i boken henviser forfatteren til David Kortens målsetting om at det skal være «materiell tilstrekkelighet og åndelig overflod til alle, i balanse med de regenerative systemene». Men Krznaric utdyper ikke begrepet åndelig overflod. Jeg oppfatter dette som ikke-materielle verdier. Skal vi oppnå en god fremtid med en rettferdig fordeling og et lavere forbruk av energi og råvarer, tilsier min tenkning at vi må finne frem til ikke-materielle verdier som gir mer mening og livsglede enn vår tids destruktive forbruk.