I en rapport fra 4. august i år hevdet Amnesty International at Ukraina bryter folkerettens regler om beskyttelse av sivile. Organisasjonen skriver blant annet: «Ukrainian fighting tactics endanger civilians.»
I rapporten heter det videre: «Ukrainske styrker har satt sivile i fare ved å etablere baser og operere våpensystemer i befolkede områder, inkludert på skoler og sykehus.» Etter at rapporten ble offentliggjort, har rundt 80 norske medlemmer meldt seg ut av Amnesty i protest.
Amnestys rapport har avslørt Ukrainas brudd på folkeretten, med bevisst bruk av sivile som menneskelige skjold. Organisasjonen mener å ha funnet sikre bevis på at Ukrainas hær har brukt sivile som skjold i konflikten. Rapporten avdekker krigsforbrytelser som er begått av den ukrainske hæren og dens paramilitære nyfascistiske styrker, spesielt rettet mot russiske krigsfanger. Den fordømmer entydig Russlands invasjon, men insisterer på at dette «ikke fritar det ukrainske militæret fra å respektere internasjonal humanitær lov». I rapporten er man tydelig på at forholdene som avdekkes, ikke på noen måte berettiger Russlands vilkårlige angrep.
Kritikken
Hva er det da Amnesty så entydig kritiseres for? Kritiseres organisasjonen for å ha avdekket sannheter på et uheldig tidspunkt? Eller kritisweres organisasjonen for å ha løyet?
Så vidt jeg kan skjønne, er det Amnestys oppgave helt upartisk å avsløre krigsforbrytelser på begge sider av en konflikt, uansett hvilke uheldige følger det måtte ha for den angrepne parten. Hvis forholdende som avdekkes, er sanne, skulle de likevel ikke vært avdekket av hensyn til at Ukraina er den angrepne parten i konflikten? Rapporten har møtt sterk motstand fra ukrainske myndigheter, som har anklaget Amnesty for å gi støtte til en fortelling som støtter opp om russisk propaganda. Ukrainas president Volodomyr Zelenskyj har uttalt at Amnesty setter likhetstegn mellom Ukraina og den russiske invasjonsmakten.
Ukraina skal ha hatt militære baser på barneskoler, sykehus og i boligområder.
Rapporten har fastslått at «Ukraina ikke beskytter sine egne sivile i forsvar mot Russland». Ukraina skal ha hatt militære baser på barneskoler, sykehus og i boligområder, noe som er i strid med folkeretten. Ukrainske soldater skal ha utsatt sivile for fare i 19 byer og landsbyer, slår rapporten fast.
De ukrainske soldatene skal ha inntatt stilling i nabolag milevis unna frontlinjen. Herfra skal ukrainerne ha angrepet russerne med sine våpensystemer. Ukrainske myndigheter avviser dette.
Det å være i forsvarsposisjon fritar ikke et land fra å respektere folkeretten. Amnesty har brukt satellittbilder og våpenanalyser for å bekrefte sine funn. Organisasjonen har også foretatt egne inspeksjoner og vitneintervjuer.
Generalsekretær i Amnesty, dr. Agnes Callamard, har uttalt: «Vi har dokumentert et mønster der ukrainske styrker utsetter sivile for risiko og bryter krigens lover når de opererer i befolkede områder.» Hendelsene skal ha skjedd i regionene Kharkiv, Donbas og Mykolajiv.
Skulle rapporten likevel ikke ha vært offentliggjort? Fordi den kan brukes som en del av russisk propaganda? Med andre ord: Er det slik at Amnesty i denne situasjonen ikke burde rapportert sannheten? Fordi rapporten, som Zelenskyj hevdet, bidrar til å legge skylden på offeret i stedet for på angriperen? Alt tyder imidlertid på at det Amnesty skriver, er riktig.
Jeg er av den oppfatning at kritikken mot Amnesty har vært feilaktig og er fremmet på sviktende grunnlag. Amnesty er ment å være en upartisk organisasjon som skal avdekke krigsforbrytelser på begge sider i en konflikt. Dessuten har ikke bare Amnesty, men også Human Rights Watch og FNs menneskerettighetskontor anført kritiske punkter ved Ukrainas krigføring.
- august skrev blant annet Human Rights Watch: «Russian and Ukrainian forces have put civilians in Ukraine at unnecessary risk by basing their forces in populated areas without moving residents to safer areas.»
Amnesty i Norge
Amnesty-leder i Norge, John Peder Ægenes, har sagt at rapporten om Ukrainas bruk av sivil infrastruktur i krigen er godt fundert og holder en høy standard. Nå skal det også legges til at Ægenes i et intervju med Morgenbladet 12.–18. august i år har vedgått enkelte svakheter fra Amnestys side. Ægenes peker blant annet på at Amnesty ga urimelig kort svarfrist til det ukrainske forsvarsdepartementet, som bare hadde fire dager på seg til å svare på Amnestys detaljerte funn. Han har for øvrig forsvart Amnestys valg om ikke å dele all informasjon om Ukrainas posisjoner og militære strukturer til Russland, særlig slik informasjon som vil sette liv i fare. I intervjuet med Morgenbladet vedgår han dessuten at «[v]åre funn dessverre [er] veldig bra for russisk propaganda».
I avisen Vårt Land 12. august lovet Ægenes dessuten en intern granskning av Amnesty. Denne skal ledes av en ekstern gruppe, det vil si av folk som verken er tillitsvalgt eller ansatt i Amnesty.
Å hevde at det Amnesty skriver i sin rapport, likevel ikke burde vært offentliggjort, er det samme som å be Amnesty la være å avdekke sannheten av rent strategiske grunner. Kritikken mot Amnesty er helt uten forståelse for hva som er organisasjonens oppgave: nemlig å avdekke krigsforbrytelser, uansett hvem som måtte være angripende og forsvarende part i en sak. Amnesty skal først og fremst å bidra til beskyttelse av sivile. Spørsmålet er hvilken type adferd som beskytter sivile best.
