Min gode venninne Alicja Rosé – illustratør, poet, språkgeni og nå oversetter – inviterte en gruppe norske poeter til Polen. Alicja har lært seg norsk gjennom å oversette dikt, og nå er resultatet av det møysommelige arbeidet klart: lansering av to tidsskrift, Nowa Dekada Krakowska og Czas Literatury, som begge presenterer norske forfattere på polsk. Alicja er redaktør for utgivelsen av Dekada og har viet hele nummeret til norsk diktning som forholder seg til religion og metafysikk. Blant de oversatte er Jens Bjørneboe, Olav H. Hauge, Stein Mehren, Aasne Linnestå, Cecilie Løveid, Steinar Opstad, Ane Nydal, Gunnar Wærness og undertegnede. En god blanding! Døde og levende, men ifølge redaktøren alle lyrikere som nærmer seg det religiøse på en annerledes måte enn hun selv er vant med, særlig i polsk diktning – som behandler gudsspørsmål med enten ren omfavnelse eller aggresjon. Alicja ville bringe noe av denne «undersøkende og lekne» måten å behandle religiøsitet på til sitt hjemland. Og det gjør hun – sammen med noen heldige poeter. I januar, fem dager etter at den liberale, regjeringsopposisjonelle ordføreren i Gdansk ble knivstukket på en scene i full offentlighet, ankommer vi – Gunnar, Ane og jeg – renessanse- og turistbyen Kraków.
Identitet og religion
Helt siden middelalderen har Kraków vært kulturhovedstad, og det var den eneste polske storbyen hvis arkitektur ble spart av tyskerne. Men hvor mange av turistene som slår til på tilbudet fra en blid plakatbærende gutt på torget («Hello ladies, want to go to Auschwitz?»), er usikkert. Vi merker at vi er i Polen. Et land med en tung historie, og et nylig angrep på toleransen og åpenheten som ordføreren i Gdansk sto for. Vi stiller mange spørsmål: Har Polen alltid vært et undertrykt land? Hvordan var det i kommunisttiden? Hvordan har jødene det her nå? Finnes det ingen innvandrere i Polen? Har forfattere og kunstnere full ytringsfrihet? Du fikk ikke lov til å publisere teksten til Gyrid Gunnes om abort? Er også yngre folk religiøse? Hva med homofili? I det hele tatt: Hvordan går det egentlig med polakkene? Det siste er et ustilt spørsmål jeg har med meg gjennom hele reisen. Ikke bare fordi jeg vet at den andre største innvandringsgruppen i Norge er polakker, men også fordi jeg har en gammel og uklar forestilling om Polen som et stakkars land med et alvorlig folk – som med den nye, nasjonalistiske regjeringen ikke har fått det lettere. Stemmer dette?
Alicja svarer, peker og forteller: Her er slottet, der bor min venn Adam Zagajewski, Polens kanskje største nålevende poet, og her var gettoen. Det er januar og kaldt å gå rundt i gatene. Alicja tar oss med til gjemte, varmende steder i sidegatene: kafeer med billig vegetarisk mat, tradisjonell bigos og jødisk kosher. Czapski-museet forteller om det utrolige livet til forfatteren og maleren Jozef Czapski, soldat og pasifist – og overlevende, gjennom to verdenskriger. Et annet nytt, og mer spektakulært bygg, Cricoteka, er viet teaterpioneren Tadeusz Kantor. Temaet om identitet og de polske jødeforfølgelsene i et av hans mest legendariske stykker, Den døde klassen (1975), fikk gjenklang i Tadeusz Slobodzianeks Klassen vår (2009), som ble satt opp på Nationaltheatret i 2015. I Kantors fortelling hadde hver av skuespillerne en dukke klamrende til kroppen, som en barneskygge av seg selv. Det er som om de stive dukkene bærer med seg og forteller alt som ikke har blitt sagt. Et usammenhengende repertoar av minner gjenfortelles med oppstykkede, uferdige setninger, i komiske og skremmende bruddstykker – krig, undertrykkelse, vold, men også kjærlighet, lengsel og polske folkefortellinger. Er dette et slags bilde på polsk identitet også i dag?
Polsk diktning behandler gudsspørsmål med enten ren omfavnelse eller aggresjon.
Lanseringen av Dekada foregår på Massolit, en engelsk bokkafé med bokhyller fra gulv til tak og store flisbelagte kullovner som sprer en dyp varme i rommene. Dekadas faste redaktør, poet og oversetter Jakub Kornhauser, hilser oss på engelsk og introduserer på polsk. Alicja samtaler med oss på norsk og tolker direkte til polsk. Vi forteller om arbeidet med de utvalgte tekstene og vårt forhold til religion. Det er ikke så mange som har funnet veien til Massolit denne kvelden, kanskje femten. Dette kan skyldes noe Alicja advarte om i forkant: Mange har trolig reist til Gdansk og ordførerens begravelse. En som derimot er blant publikum, er den norske konsulen. Han forteller at han sjelden deltar på arrangementer som dette, kanskje fordi han ikke blir invitert eller fordi det ikke finnes så mange kulturelle samarbeidsprosjekter mellom Norge og Polen, i hvert fall ikke i Kraków.
Poesi og politikk
Dagen etter tar vi tog i fire og en halv time nordover. Gjennom flatt åkerlandskap, dekket av et tynt lag snø, forbi frosne skogområder og grå Kieslowski-
liknende drabantbyer. Til hovedstaden Warszawa, på alle måter en langt mer moderne by.
Det første som møter oss, er det enorme kultur- og vitenskapspalasset, Pałac Kultury i Nauki. Det var en gave fra Josef Stalin, og huser blant annet kontorer, butikker, konferanserom, høyskoler, kino, teater og en svømmehall. I Polens hovedstad finnes det over 66 institusjoner for høyere utdanning, og ikke mindre enn 30 teatre. Men vi vet også at en stor fortelling ligger begravd under alle nybyggene – over 200 000 mennesker mistet livet her i 1944, da tyskerne systematisk ødela hele byen. Det er som om dette ligger og putrer da vi litt senere møter et større publikum på Big Book Café – som også er et forlag og arrangerer en årlig litteraturfestival. Vi gjentar samtalen fra gårsdagen, og da Alicja åpner opp for spørsmål, begynner engasjementet å vise seg: Har vi i Norge et friere forhold til religiøsitet siden vi er et ateistisk land, og er vår diktning resultat av en søken etter noe vi mangler? Kjenner vi til noen polske forfattere utover Gombrowicz og Szymborska? Er dagens velferdssamfunn i Norge så vellykket fordi vi ikke har vært undertrykt, slik Polen har vært? Hvordan forholder vi oss til Anders Behring Breivik? Alicja tolker så godt hun kan, og vi svarer så godt vi kan. Etter hvert oppstår lengre meningsutvekslinger henne og publikum imellom. Vi forstår at det ikke lenger handler om poesi. Polakker begynner alltid å snakke politikk, sier Alicja rolig etterpå.
Mens vi går rundt og hutrer i Warszawa, ser vi folk med jakkemerker som markerer støtte til ordføreren og den nasjonale innsamlingsaksjonen for barns helse, en sak ordføreren talte om på drapsdagen. Vi ser demonstrasjoner mot regjeringens splittede retorikk. «Stopp hatet!» står det på et stort banner på en bygning. Vi kjenner solen varme oss ved elven Wisla. Og med statuen av Marie Skłodowska-Curie i ryggen, går vi tilbake til den nye gamlebyen.
Polakker begynner alltid å snakke politikk.
Hjemme hos Alicja den siste kvelden møter vi blant annet en homofil mann som underviser i feminisme på universitetet. Han er spesielt opptatt av Rebecca Solnit og sier at vi må få Alicja til å bli feminist. Jeg stusser. En poet og oversetter som ikke er feminist? Nei. Det avgjørende spørsmålet er: Kan norsk poesi inspirere til en annen tilnærming til religiøsitet – og dermed mer åpenhet? Som Kantor har beskrevet, er nettopp poesien – i motsetning til prosaen, som preger det offisielle, politiske maktspråket – «en utvidelse av vår virkelighet, det er en tilnærming til en annen verden på et metafysisk plan, en følelse av å berøre andre virkeligheter». Kan poesi faktisk åpne opp vår virkelighetsforståelse, på tvers av språk og landegrenser? Ja, har Alicja Rosé allerede svart. I form av to utgivelser med norsk diktning, der nesten halvparten er forfattet av kvinner.