Ved første blikk kan tittelen på Dauvergnes nye bok, AI in the Wild , virke urovekkende. Det ville og villmarken er noe vi er vant til å tenke på som selve naturen, det frie og uberørte, fritt for menneskelig infrastruktur, for ikke å snakke om høyteknologisk overvåkning. Overraskende nok tar ikke forfatteren seg engang tid til å nevne slike skrupler: Premisset er at natursystemene verden over er i en så altomfattende krise at det gjelder å berge det som berges kan. Som i tilfellene genterapi og hjerneimplantater i medisinen er det vanskelig å argumentere mot det å redde liv, men hva slags verden er det vi skaper når alt blir overvåket, hacket og modifisert?
Dronekrig mot naturen
Det første eksemplet hans er undervannsdronen Rangerbot. Den glir omkring korallrev utstyrt med høyoppløselige kameraer og avansert software, som gjør den i stand til å gjenkjenne en viss type sjøstjerner med 99 prosent presisjon. Dronen er også bevæpnet og skyter disse sjøstjernene med en gift som avliver dem momentant uten å skade andre arter. En slik dronekrig mot naturen høres ut som en grusom invasjon av et naturlig økosystem. Det avgjørende poenget er at Great Barrier Reef utenfor Australia – det eneste økosystemet som er synlig fra rommet – er døende. Global oppvarming har ført til høyere temperaturer og surere vann, som får korallene til å dø – og halvparten av revet er allerede tapt.
Temperaturene og gjødselforurensning fra land bringer også de levende delene av korallrevet i ulage, siden sjøstjernene, som vanligvis er i balanse med revet, blomstrer opp i ukontrollerte mengder og spiser de korallene som er igjen. Rangerbot er et desperat tiltak for å redde revet, sammen med søsterdronen Larvabot, som i mer fredelig øyemed planter nye koraller i ødelagte områder. Det er en ubehagelig tanke at fler og fler økosystemer patruljeres av roboter, men her må vi kanskje gi oss over til teknologien, slik man råder en pasient til å underkaste seg til kirurgiske inngrep når krisen er alvorlig nok.
Rainforest Connection
Å beskytte vill natur er vanskelig, og jeg har flere ganger hørt naturvernere beklage seg over at strafferammene for viltkriminalitet er for milde, siden ingen har ressurser til å overvåke enorme jungler eller øde havområder.
En løsning boken presenterer, er systemet til Rainforest Connection. Basert på enkel teknologi – mobiltelefoner ladet med solcellepaneler i tretoppene – kan dette systemet, med en forholdsvis enkel software, gjenkjenne lyden av en motorsag i en kilometers omkrets. Siden over 90 prosent av all hugst i regnskogene er ulovlig, gir disse momentane alarmsignalene skogvoktere og lokalbefolkning mulighet til rykke ut og stanse kriminelle tømmerbander som gradvis eter seg inn i jungelen. Ved hjelp av maskinlæring og videre programmering kan sensorsystemet til og med fange opp lyden av en jaguar som beveger seg over skogbunnen: ikke ved å høre lyden fra de myke potene, men ved å gjenkjenne varselskrik fra fugler og dyr.
Flere og flere økosystemer bli patruljert av roboter.
Men hva skjer når de som er ute etter å plyndre korallrev eller drive ulovlig jaguarjakt, får fatt på den samme teknologien, droner og sensorer, avanserte analyseredskaper? Dette påtrengende problemet tar merkelig nok ikke Dauvergne opp når det gjelder naturvern på bakkeplan.
Til gjengjeld diskuterer han bærekraft på et overordnet nivå. Økonomiske og politiske analyser gjør det klart: Jo mer avanserte og smarte de teknologiske og økonomiske systemene blir, jo mer effektiv og akselerert er naturutnyttelsen og ressursutvinningen dømt til å bli. Men kan kunstig intelligens styres bort fra farlig bruk – eller i det minste delvis bli kanalisert over i gode hensikter og bærekraft?
Høyteknologi
En avgjørende ettertanke hos 3Dauvergne dukker opp i avslutningen av boken: «Det å basere seg på kunstig intelligens for å sikre bærekraft er å etablere en forvaltningsteknokratisk modell, som lenge har vist seg å svikte miljøet.»
Vi kan applaudere prosjekter som Microsofts AI for Earth, men som Dauvergne påpeker, er de nedlagte ressursene forsvinnende små sammenlignet med andre økonomiske og militære fortrinn.
Teknologifilosofisk sett er det et åpent spørsmål om teknologi skal forstås som nøytral, eller som skadelig å omfavne. For å hente et eksempel fra Dauvergne: Programmer for ansiktsgjenkjennelse har blitt tatt i bruk av dyrevern aktivister for å kjenne igjen ansiktet til sjimpanseunger som er lagt ut ulovlig for salg på internett. Men nytten i dette tiltaket blekner fort i forhold til bruken av ansiktsgjenkjennelse til å overvåke og undertrykke miljøaktivister og demonstranter i Kina og andre steder.
Jo mer avanserte og smarte de teknologiske og økonomiske systemene blir, jo mer effektiv og akselerert er naturutnyttelsen og ressursutvinningen dømt til å bli.
Selv om Dauvergne nok har rett i at kunstig intelligens i det store og hele vil føre til mer effektiv naturødeleggelse snarere enn å bidra til naturbeskyttelse, kan vi ikke velge bort ny teknologi. Dauvergne oppmuntrer således til en selektiv bruk av høyteknologi og informatikk, og advarer mot disses begrensning og destruktive tendenser.
Gitt tittelen kunne vi godt fått høre mer om villmark og bevaring og mindre om gadgets, sosioøkonomi, smarte byer og bondegårder. Dauvergne påpeker for øvrig at hans bok er den første om dette temaet, og at de nye teknologiene som er bygget på kunstig intelligens, først har dukket opp de siste årene.
Viltkriminalitet og illegal hugst er fortvilet lett å komme unna med. Miljøverngrupper og enkeltmennesker som har prøvd å redde regnskoger ved å rett og slett kjøpe dem, merker fort at de ofte får krypskyttere og illegale tømmerhuggere med på kjøpet. De trenger kartlegging og etterretning. Hvis naturforvaltningen så langt har vært dårlig, uinformert og maktesløs, er kunstige midler for å gjøre den mer informert og virkningsfull høyst velkomne: helst ikke som helautomatiske systemer av bevæpnede «robot rangers», men som redskaper for kritiske og våkne naturvernere.