Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Å bekjempe boligspekulasjon

NøRREBRO / Førti års tomt- og boligkamper i København har gitt resultat. En av få politikere i verden har her våget å ta et oppgjør med #Blackstone – en av de største multinasjonale boliginvestorer som finnes.

Kvarteret på Nørrebro i København har vært åsted for mer enn fire tiårs kamp om tomter og boliger.

Nørrebros moderne historie er tett forbundet med den første industrialiseringsbølgen i København på slutten av ​​1800-tallet da området ble hjemsted for flere fabrikker. Det utviklet seg raskt til et arbeiderstrøk med den høyeste befolkningstettheten i København-området, med boliger av lav kvalitet som kjennetegn. Området forfalt i etterkrigstiden, og på begynnelsen av ​​1970-tallet besluttet byrådet at en større fornyelse måtte til.

Samtidig kom to migrasjonsstrømmer til å definere Nørrebros omdømme og rolle som episenter for anti-kapitalistisk og anti-rasistisk politisk aktivisme og bevegelser de kommende tiårene. Gjestearbeidere fra Tyrkia og andre land slo seg ned her, samtidig flyttet babyboom-generasjonen til København for å studere som ledd i periodens store utbygging av offentlig videregående utdannelse.

Politiets handlinger ble senere ansett for ulovlige av domstolene.

Byens planer om å fornye kvarteret og de eksisterende innbyggeres og studenters ønsker om billige boliger førte til flere sammenstøt med politiet på 1970- og 1980-tallet. Den første bølgen var de såkalte «slumstormere» som okkuperte tomme bygninger som skulle rives eller renoveres. Den mest berømte og varige arven fra slumstormerne er fristaden Christiania i København. De utviklet seg til den såkalte BZ-bevegelsen (en dansk forkortelse af «besæt») som primært besto av venstreorienterte unge. BZ-bevegelsen ønsket seg billige boliger, men de protesterte også mot hele det kapitalistiske samfunnet. Et sentralt krav var etableringen av ​​et ungdomshus på Nørrebro, som ble innvilget av Københavns Kommune i 1982. Okkupasjonen av tomme bygninger fortsatte gjennom 1980-tallet som var en periode preget av høy ungdomsarbeidsløshet.

Aktivistene bestemte seg for direkte konfrontasjon.

Sammenstøtene med politiet økte i intensitet. Den 11. januar 1983 ble ca. 1000 politibetjenter i kamputstyr ledsaget av tunge nedrivningsmaskiner satt inn for å tømme en bygning okkupert av aktivister. Men da politiet stormet bygningen, var aktivistene sluppet unna gjennom en tunnel de hadde bygget, som førte til en annen bygning på den andre siden av gaten. For aktivistene ble dette feiret som en seier, da de kom seg unna en tungt pansret og tallmessig overlegen politistyrke. Politiets hardhendte strategier fikk derimot mange aktivister til å forlate bevegelsen etter konfrontasjonen.

De protesterte mot at mange unge sto uten bolig tross tallrike tomme bygninger i København.

En annen større konfrontasjon fant sted i 1986, hvor BZ-aktivister okkuperte en stor del av Ryesgade. De protesterte mot at mange unge var uten bolig tross tallrike tomme bygninger i København. Nesten 20 000 unge søkte bolig med kun 46 til rådighet. Denne gangen bestemte aktivistene seg for direkte konfrontasjon og bygget barrikader i begge ender av gaten. Etter ni dager med hyppige, voldelige konfrontasjoner, gikk aktivistene med på å fredelig forlate bygningene. Tross denne avslutningen hadde forholdet mellom aktivister og politi nådd et nytt lavpunkt. Mens antallet bygningsokkupasjoner ble færre, ble forholdet mellom Nørrebro-aktivister og politiet forverret.

Skarp ammunisjon direkte mot demonstranter

I 1993 godkjente et flertall av velgerne i Danmark ratifiseringen av den europeiske Maastricht-traktaten med enkelte unntak. Det førte til voldsomme protester på Nørrebro og politiets reaksjon var kraftig. For første gang siden Den andre verdenskrig brukte dansk politi skarp ammunisjon direkte mot demonstranter. 113 skudd ble løsnet og 11 demonstranter og flere politibetjenter ble såret. Dette var den første store konfrontasjonen mellom politiet og en ny anti-imperialistisk, -kapitalistisk og -rasistisk
bevegelse som oppsto i kjølvannet av BZ-bevegelsen. I det kommende tiåret var det med jevne mellomrom oppgjør mellom den såkalte «Autonome bevegelsen» og politiet. Konflikten kulminerte i 2007 i voldsomme uroligheter i forbindelse med stengningen av Ungdomshuset. Bygningen var noen år tidligere solgt av kommunen til Faderhuset, en religiøs sekt. I 2006 ba Faderhuset København kommune om å rydde bygningen for folk. Den hadde siden etableringen i begynnelsen på ​​1980-tallet vært et viktig møtested for unge på venstrefløyen. I dagene etter ryddingen ble Nørrebro igjen et sted for gateopptøyer og voldelige sammenstøt mellom politi og aktivister. Det førte til 714 arrestasjoner.

Etableringen av et ungdomshus på Nørrebro ble innvilget av Københavns
Kommune i 1982.

De voldelige sammenstøtene skjedde igjen i 2009, da København var vert for FNs klimakonferanse (COP). Nesten 100 000 demonstranter deltok i toget som gikk fra Folketinget til konferansesenteret. Blant dem var aktivister fra den Autonome bevegelsen. Politiet svarte med forebyggende arrestasjoner av nesten 1000 demonstranter, men kun fire ble senere siktet. Og politiets handlinger ble senere av domstolene ansett for ulovlige. Dette var også den første store manifestasjonen av konvergensen mellom sosiale og miljømessige «rett til byen»-bevegelser i København.

Verdens mest spennende nabolag

Kampen fortsetter med hensyn til hva slags kvarter Nørrebro skal være og hvem det skal være for. De seneste tiårene har Nørrebro opplevd kraftig gentrifisering og er nå et kulinarisk og kulturelt «hotspot» i København. Ironien ble tydelig da reisemagasinet Time Out Magazine kåret Nørrebro til verdens mest spennende nabolag. Det er nå en av ​​de store turistattraksjonene i København, kjent for designerbutikker og Michelinstjerne-restauranter.

Boligkampene fortsetter følgelig, men fokuset er flyttet. I 2018 vedtok Folketinget den såkalte Ghetto-loven som peker ut almennyttige boligområder med en høy prosentdel av arbeidsløse og etniske minoriteter som ghettoer. Hvis et område blir pekt ut som «hard ghetto», får boligselskapene tillatelse til å rive deler av den eksisterende bygningsmassen og selge deler av området til private investorer. Denne loven har resultert i en ny bevegelse kalt «Almen Motstand». Den består av aktivister og beboere som hevder at «ghettoloven» er både rasistisk og sosialt urettferdig. Nylig har de inngått et samarbeid med miljøbevegelser som den Nørrebro-baserte End Environmental Racism Collective for å hevde at loven også er miljømessig uholdbar – fordi planen er å rive gode boliger for å gi plass til private eiendomsinvesteringer og spekulasjon.

Selv om boligokkupasjon på Nørrebro er et sjeldent syn i disse dager, lever arven fra de tidligere bevegelsene videre i forskjellige politiske organisasjoner. Noen aktivister har beveget seg inn i parlamentarisk politikk og er i dag medlemmer og ledende politikere i det politiske partiet Den Rød-Grønne Allianse. Andre har trådt inn i den akademiske verden og blitt fremtredende intellektuelle. Den Rød-Grønne alliansen er kanskje det mest betydningsfulle resultatet av boligkampene. Ved det siste valget i København i november 2021 ble de det største partiet i København med et markant flertall. De fikk mer enn 25 prosent av stemmene på en plattform som går mot eiendomsspekulasjon, for billigere boliger og for en klimanøytral by. Dette viser hvor mange av de radikale politiske krav fra de tidligere bevegelsene som i dag er gått inn i mainstream-politikken. Til tross for årtiers motstand fra offentlige myndigheter og privat kapital.

Banebrytende lovgivning i Folketinget

Et eksempel på at gamle radikale krav er blitt politisk felleseie, er den nylige suksessen med å bekjempe boligspekulasjon. Danmarks boligminister Kaare Dybvad Bek er en av få politikere i verden som har våget å ta et oppgjør med Blackstone – en av de største multinasjonale boliginvestorer som finnes. Utgangs-punktet var en situasjon hvor private investeringsselskaper, pensjonsfond og andre aktiva-forvaltere begynte å dominere leiemarkedet i København. Leietakere ble tvunget ut av bolig og nabolag fordi husleien ble økt – ofte fordoblet – blant annet som følge av unødvendig oppussing. Kort sagt: det ble kjøpt billig, renovert og leid ut dyrt. Med den oppfatning at vanlige folk – sykepleiere, lærere, bussjåfører o.l. – skulle ha råd til å bo i byen hvor de arbeidet, tok boligministeren saken i egne hender. Det hastet, spesielt fordi investorer var i ferd med å sikre seg det som var igjen av ledige boliger. Han oppnevnte et Folketingsutvalg for å analysere situasjonen og komme med forslag til tiltak.

Tross betydelig motstand ble det i mars 2021 vedtatt en banebrytende lov i Folketinget for å holde storfinansen ute av Københavns leiemarked (Dansk folkeparti, Sosialistisk folkeparti, Enhedslisten & Frie Grønne). Kjent som Lex Blackstone satte loven en femårsgrense for nye eiere med hensyn til å øke husleien på grunn av oppussing. Leietakernes rettigheter ble også styrket. Loven har gitt resultater som forventet: Antallet institu-sjonelle investorer har sunket, med en betydelig reduksjon i eiendomsprisene som følge. Danmarks lovgivning fremstår som en modell for andre land med tilsvarende utfordringer. For beslutningstakerne i Det norske oljefondet – en betydelig aksjeeier i Blackstone – bør Danmarks innovative lovgivning være et bevis på at å investere i Blackstone er etisk uforsvarlig.

Anders Riel Müller
Anders Riel Müller
Müller er førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger

Relaterte artikler