I forbindelse med høstens debatt rundt teorien om at World Trade Center-bygningene ble tatt ned ved hjelp av plantede eksplosiver 11. september 2001, har et gjennomgående spørsmål vært: Hadde dette overhodet vært mulig?
Det er to faktorer som i så fall måtte vært til stede: eksplosivteknologien og mannskap med tilgang til å montere eksplosivene.
Teknologien i 2001. Mange antar at dersom tårnene ble tatt ned ved kontrollert rivning, så måtte det ha blitt gjort som en vanlig kommersiell sprengning med lunter og et stort antall RDX-eksplosiver. Dette er både overflødig og ulogisk med tanke på den tilgjengelige teknologien på feltet i 2001. Det er veldig mange forskjellige måter en kan ta ned bygninger på.
Det var faktisk vitner som var nær tårnene da de kollapset som fortalte om systematiske eksplosjoner inni bygningene.
I tilfellet med WTC den 11. september 2001 – med et massivt publikum og med risiko for en større granskning av hendelsen – ville en måtte ha benyttet diskrete metoder. Et eksempel på en slik metode er bruk av termitt-eksplosiver, som kan kutte bjelker i løpet av sekunder uten eksplosive lyder.
Videre kunne nedrivningene vært kontrollert ved hjelp av trådløse detonatorer, som har vært kommersielt tilgjengelige i flere tiår. Hver ladning har en detonator som går av når den registrerer et radiosignal som matcher sin unike kode. Under hvert tårns nedrivningssekvens kunne en ha sendt radiosignaler for de ulike eksplosivene, samtidig som programvare på en pc koblet til senderen ville gjort det mulig for teknikerne å foreta endringer i siste minutt i de programmerte rivningssekvensene – for eksempel for å tilpasse detonasjonsrekkefølgen på de utplasserte eksplosivene i forhold til der flyene rammet tårnene.
Kollapsscenariet. For å sette i gang kollapsen ville termitt vært det mest praktiske å bruke med tanke på lydnivå. Deretter kunne en ha brukt ordinære eksplosiver når øverste del av bygningen startet å falle. Man kan se i videoer fra CNN at noe skjedde langt under den kollapsende delen av bygningsmassen mens hvert av tårnene gikk ned. Dette kan ha vært kjernen i tårnene som ble tatt ut og dratt ned inni selve bygningen. Kjernen er satt sammen av 47 sammenkoblede store bjelker av stål, som i seg selv er en frittstående konstruksjon innerst i bygningen. Hvis denne først falt, ville den også dratt med seg alle etasjene fordi kjernen med sine heissjakter, trapper, mekaniske rom og så videre veide mer enn etasjene knyttet til den. Om det var plantet termitt på den øverste delen av kjernen som startet nedrivningen, ville det vært vanskelig å differensiere mellom tradisjonelle eksplosiver lenger ned i kjernen og den videre kollapsen av bygningsmassen.
Det var faktisk vitner som var nær tårnene da de kollapset. Disse vitnene – blant annet brannmenn som var tett på under hendelsen – fortalte om systematiske eksplosjoner inni bygningene.
Termitt-eksplosiver kan kutte bjelker i løpet av sekunder uten eksplosive lyder.
Ut ifra NIST sin egen database med bilder og video kan en danne seg et bilde av hva som kan ha skjedd inni bygningene. Det er tydelig at flere av kjernebjelkene nederst i tårnene har blitt utsatt for et eksplosivt trykk. Dette kan ha dyttet bjelkene sidelengs, og samtidig blåst av øverste laget med jern opp mot sveisepunkt-
ene.
Monteringsscenariet. En gruppe på cirka ti personer med tilgang til de rette steder og mulighet for å jobbe uforstyrret, kunne ha gjennomført monteringen av eksplosiver på noen uker. Man måtte selvfølgelig også her ha vært diskret og montert eksplosivene under for eksempel dekke av reparasjoner i heiser og heissjakter.
Ti måneder før den 11. september 2001 var det faktisk tilfellet – den største heisoppgraderingen i historien ble da (angivelig) utført, og kontrakten gikk til et selskap kalt Ace Elevator. Både WTC 1 og 2 gjennomgikk heisoppgraderinger.
Det er viktig å presisere at det var teknikere fra forskjellige selskaper rundt disse bygningene hver dag – heismekanikere, elektrikere, HMS-inspektører, internettleverandører. Det var derfor vanskelig for både ansatte og andre teknikere i bygningene å legge merke til unormal aktivitet, spesielt i heissjaktene.
Vitner, ny forskning og mangelfulle forklaringer i den offisielle teorien gjør at andre teorier har florert i ettertid.
Da Ace Elevator fikk kontrakten for oppussingen av heissjakter, kom de inn som et helt nytt firma – foran en av verdens største heisoperatører, Otis, som hadde hatt vedlikeholdskontrakten i WTC i flere år. I ettertid av 9/11 har det vist seg at Ace Elevator gikk konkurs etter at tårnene kollapset, noe som er spesielt da forsikringspolicyen til Larry Silverstein som leaset både WTC 1, 2 og 7, dekket kompensasjoner til selskaper de hadde kontrakter med.
Selskapet Ace Elevator som gjennomførte oppgraderingen har aldri blitt gransket av noen, og eksisterer altså ikke lenger.
