Kan et ansikt være et sjelens speil? I den tyske film- og teaterregissøren og forfatteren Andres Veiels dokumentarfilm om Leni Riefenstahl, som ble presentert på filmfestivalen i Venezia i år, er lerretet fylt med nærbilder av filmens ansikt. Ved subtilt å flette sammen filmens evne til å bruke nærbilder som narrativt virkemiddel og menneskets urgamle lengsel etter å bli kjent ved å lese hverandres ansikt avslører Veiel på en kløktig måte filmmediets manipulerende natur.
Resultatet av hans grundige etterforskning og dype analyse er både skuffende og tankevekkende på samme tid – mysteriet rundt Hitlers yndlingsfilmskuespiller og den berømte regissøren av OL-dokumentaren fra Berlin i 1936 ble for det meste skapt egenrådig av Riefenstahl selv.
Hvem var Leni Riefenstahl?
Det finnes ikke noe bedre sted for verdenspremieren på denne filmen enn Lido i Venezia. Det var der Riefenstahls karriere nådde sitt høydepunkt i 1938, da hun mottok Coppa Mussolini (dette var navnet på festivalens hovedpris frem til 1942) for Olympia som beste utenlandske film. Det som fulgte, var, får vi vite av Veiel, en desperat søken etter å leve opp til den. En historisk sekvens i Veiels film viser Riefenstahl på premieren for Olympia, der hun stolt holder en bukett roser som Adolf Hitler har sendt til Lido til henne. Dette står i subtil kontrast til hennes senere glødende påstander om at hun var en kunstner uten interesse for politikk, og at hennes kontakter med det tredje rikes myndigheter var rent formelle.
Skamløs fordreining av sannheten etter eget forgodtbefinnende.
Tilsvarende viser nyere opptak Riefenstahl i Øst-Afrika der hun går tett på Nuba-krigerne og fotograferer dem mens de utfører . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement