Soviet Hippies
I en tid med økende politisk polarisering mellom Russland, Europa og Vesten, er det en populær forestilling i mediene at russere er en annerledes art – både krigerske og korrupte. Det mange kanskje ikke vet, er i hvilken grad dissentere fortsatt finnes i Russland, ofte eksemplifisert i unge subkulturer knyttet til musikk og mote.
Tanken på at det fantes hippier i Sovjetunionen kan virke bisarr, men Russland er et stort land med en stor sjel, og toleransen for ulike livsholdninger er kanskje en av landets best bevarte hemmeligheter. Ikke alle russere i dag er ivrige kirkegjengere eller skrevne medlemmer av det Putin-lojale partiet Forent Russland – like lite som hver Sovjet-borger var kommunist eller arbeidet på et kollektivbruk.
I Soviet Hippies følger vi en gjeng veteraner fra den sovjetiske hippiebevegelsen. På en bussreise fra Estland til Moskva forteller de om svunne revolusjonerende tider og oppskrifter på hjemmelaget LSD.
De frelste
Dokumentarist Morten Vest kom over arkivet til den danske grenen av United Sudan Mission, og blander deler derfra med intervjuer fra i dag. Resultatet er en interessant historisk fortelling.
De frelste forteller historien om hvordan en liten gruppe danske misjonærer skapte en stor kristen menighet fra basen sin i bachamafolkets område Numan, som i dag ligger i den vestlige delen av Nigeria. Tidlig i det 20. århundre tilhørte byen imidlertid Sudan. Fortellingen i filmen er strukturert omkring dagboknotatene til misjonæren Niels Brønnum fra 1913. I begynnelsen av 1913 foretok han og hans gravide kone Margaret Brønnum sin første reise til «det mørke Sudan», som del av United Sudan Mission – et internasjonalt (amerikanskdominert) prosjekt.
Skildringen er utført med stor lojalitet og empati.
I starten av filmen møter vi den siste danske misjonæren i området, Rikke Vestergaard, som tviler på at noen vil erstatte henne når hun snart trekker seg tilbake. Misjonering er ikke lenger hva det var. Selv om alderen har begynt å tynge henne, sørger hennes strenge pliktfølelse for at hun ikke klarer å forlate arbeidet sitt i Sudan. Hver gang hun besøker Danmark, virker det som om hun alltid undres: «Hva gjør du her hvor ingen trenger deg?»
Hele anmeldelsen leser du her
Abonnerer du på NY TID, kan du se filmen her
In Praise of Nothing
Boris Mitic’ In Praise of Nothing er trolig den mest uvanlige dokumentarfilmen du kommer til å se i år.
The Empire of Red Gold
Med tomatpuré som utgangspunkt gir The Empire of Red Gold et utrolig innblikk i den globale økonomiens mekanismer og i produksjonsmetoder som inntil nå har vært ukjente.
Røverdatter
Sofia Haugan vil lage en helaftens dokumentarfilm om faren som er narkoman. Men først må hun finne ham.
Filmen starter med at Sofia ringer på en dør. Kvinnen som åpner forteller at heller ikke hun har sett faren hennes på mange år. Sofia fortsetter å lete, gatelangs og uten hell.
Å være «røverdatter» er ingen spøk, men det kan bli en brukbar historie.
19 måneder senere kjører hun for å hente faren, som kommer ut av fengsel. Han virker kjekk og ufarlig. I passasjersetet klager han: «Jeg har aldri sitti så lenge før». Munnrapt svarer hun: «Det blir jo bare lengre og lengre straffer for hver gang!» «Det vet du mye om, du som bare er 26», repliserer faren og ler. Sofia sender ham en grimase. Praten virker usedvanlig lett og ledig, situasjonen tatt i betraktning. Sofia vet altfor mye om konsekvensene av farens valg. Begge scenene er symptomatisk for stilen og innholdet i filmen.
Hele anmeldelsen leser du her
Filmen kan du se i NRKs nettspiller
Aleppos fall
Aleppos fall inntar et bakkeperspektiv til den syriske konflikten og kommer tidvis farlig tett på dramatikken i Syrias hovedstad.
«Jeg vil se opprøret fra innsiden,» sier regissør Nizam Najars fortellerstemme i dokumentaren Aleppos fall. Den Oslo-baserte filmskaperen har bakgrunn fra Syria, Libya og Sudan, og ble født i Aleppo der han i tillegg bodde fra han var 10 til han var 16 år.
Et vesentlig poeng synes å være at den manglende evnen til å stå sammen bidro til opprørernes nederlag og Aleppos fall.
I filmen reiser Najar tilbake til den nå sterkt krigsherjede syriske storbyen, ti år etter at han sist besøkte den. Sammen med en lokal fotograf bestemmer han seg for å oppsøke en av byens frontlinjer for å finne ut hvorfor opprørerne ikke har klart å bekjempe president Bashar al-Assad, tre år etter at opptøyene startet.
Hele anmeldelsen leser du her
Filmen kan du se i NRKs nettspiller
The Tale
The Tale er en selvbiografisk og ambivalent fortelling om overgrep og påfølgende traumer, basert på regissør Jennifer Fox’ egne opplevelser som barn.
«Fortell om din første seksuelle opplevelse!» Spørsmålet stilles til en ung studine foran en fullsatt sal. Famlende forsøker den unge, keitete jenta å beskrive den gode følelsen – uten å bruke ordet «orgasme». «Er du ikke i stand til å snakke om sex, kan du heller ikke forvente å lage en bra dokumentar!»
Vi er vitner til at medieprofessor Jennifer Fox får røsket opp i forestillingen om seg selv og sitt lykkelige minne om egen seksuell debut. Den nådeløse aggressiviteten i scenen vekker ubehag. Skuespiller Laura Dern fremstår med intensitet, dybde og troverdighet som aldri før – regissøren har valgt riktig skuespiller til å bære sin selvbiografiske historie.
Hele anmeldelsen leser du her
Filmen kan du strømme hos HBO Nordic