feminist

68-generasjonen ifølge tysk historieskriving

Tre nyutgitte bøker om sekstiåtterne gir til dels overraskende og nye perspektiver. Alle er skrevet av forskere som selv ikke tilhører denne mytiske generasjonen.

Idehistoriker.
Email: e-tjoenn@online.no
Publisert: 2018-06-01
Adorno für Ruinenkinder: Eine Geschichte von 1968/Konsum und Gewalt: Radikaler Protest in der Bundesrepublik/Das andere Achtundsechzig: Gesellschaftsgeschichte einer Revolte
Forfatter: Heinz Bude/Alexander Sedlmaier/Christina von Hodenberg
Hanser Verlag/Suhrkamp Verlag/C. H. Beck Verlag, Tyskland

Heldigvis blir ikke 50-års jubileet for 1968 i Tyskland feiret bare som positiv eller negativ mytologi, slik vi så eksempler på i forrige Ny Tid. Heinz Bude ser det sentrale ved 1968 i forsøket på å befri seg fra en falsk verden med unødig forbruk, velstand og fordumming. Han utga allerede i 1995 en bok om 68-erne, med tittelen En generasjon eldes. Årets bok, Adorno for ruinbarn, er en «remix» og oppdatering av denne. 1968 er et assosiasjonskompleks med mange elementer. Bude har spurt utvalgte 68-ere hva de selv la vekt på.

Han har intervjuet Peter Märtesheimer (født i 1937), som skrev dreieboken til Rainer Werner Fassbinders film Maria Brauns ekteskap (1979). For ham var det viktigste å få friheten til å kunne bestemme livet selv. Faren døde ved fronten da han var tre år. Fordi han var liten og tynn, var Peter flink til å tigge mat som barn. Som student i Frankfurt am Main lot han seg begeistre av filosofen Theodor W. Adornos forelesninger.

Klaus Bregenz (født i 1940) hadde arbeiderklassebakgrunn, men jobbet seg frem til en stilling på Institutt for sosialforskning i Frankfurt, sammen med Adorno. Faren var taus og drakk seg full i helgene. Bregenz oppfattet samfunnet som falskt og preget av angst i forhold til klasse-, kjønns- og generasjonsforskjeller. Av Adorno ville han lære å overleve.

Peter Gente, som grunnla det alternative Merve Verlag i Berlin, begynte å lese Adorno allerede i 1959–60 og holdt på i ti år. Gente var 13 år gammel da han så faren sin for første gang i 1951, da han endelig kom hjem fra russisk krigsfangenskap.

feministFeministene

Adorno var ikke like viktig for de kvinnene Bude intervjuet. Adelheid Guttman (født i 1940) ville realisere egne lengsler etter overskridelse og forvandling. The Doors var viktigere enn Adorno, bemerker Bude. Foreldrene hennes var nazister. Hun hadde følt seg venstreorientert og kuul (tysk: «toll») i -68. Nå, på sine gamle dager, betrakter hun seg som en etterplaprer. Guttman ble feminist, skilte seg fra mann og barn og ble med i grupperingen Kvinner og film i 1974.

Abonnement halvår kr 450

Camilla Blisse er en av de viktigste feministiske teoretikerne i Tyskland. Faren falt i krigen, og hun har aldri hatt behov for familie. Blisse opplevde alltid folk som levde, eller ville leve, i …

Kjære leser. Du har lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.