68-generasjonen ifølge tysk historieskriving

Tre nyutgitte bøker om sekstiåtterne gir til dels overraskende og nye perspektiver. Alle er skrevet av forskere som selv ikke tilhører denne mytiske generasjonen.

feminist
Eivind Tjønneland

Adorno für Ruinenkinder: Eine Geschichte von 1968/Konsum und Gewalt: Radikaler Protest in der Bundesrepublik/Das andere Achtundsechzig: Gesellschaftsgeschichte einer Revolte

Heinz Bude/Alexander Sedlmaier/Christina von Hodenberg

Hanser Verlag/Suhrkamp Verlag/C. H. Beck Verlag

Tyskland

Heldigvis blir ikke 50-års jubileet for 1968 i Tyskland feiret bare som positiv eller negativ mytologi, slik vi så eksempler på i forrige Ny Tid. Heinz Bude ser det sentrale ved 1968 i forsøket på å befri seg fra en falsk verden med unødig forbruk, velstand og fordumming. Han utga allerede i 1995 en bok om 68-erne, med tittelen En generasjon eldes. Årets bok, Adorno for ruinbarn, er en «remix» og oppdatering av denne. 1968 er et assosiasjonskompleks med mange elementer. Bude har spurt utvalgte 68-ere hva de selv la vekt på.

Han har intervjuet Peter Märtesheimer (født i 1937), som skrev dreieboken til Rainer Werner Fassbinders film Maria Brauns ekteskap (1979). For ham var det viktigste å få friheten til å kunne bestemme livet selv. Faren døde ved fronten da han var tre år. Fordi han var liten og tynn, var Peter flink til å tigge mat som barn. Som student i Frankfurt am Main lot han seg begeistre av filosofen Theodor W. Adornos forelesninger.

Klaus Bregenz (født i 1940) hadde arbeiderklassebakgrunn, men jobbet seg frem til en stilling på Institutt for sosialforskning i Frankfurt, sammen med Adorno. Faren var taus og drakk seg full i helgene. Bregenz oppfattet samfunnet som falskt og preget av angst i forhold til klasse-, kjønns- og generasjonsforskjeller. Av Adorno ville han lære å overleve.

Peter Gente, som grunnla det alternative Merve Verlag i Berlin, begynte å lese Adorno allerede i 1959–60 og holdt på i ti år. Gente var 13 år gammel da han så faren sin for første gang i 1951, da han endelig kom hjem fra russisk krigsfangenskap.

feministFeministene

Adorno var ikke like viktig for de kvinnene Bude intervjuet. Adelheid Guttman (født i 1940) ville realisere egne lengsler etter overskridelse og forvandling. The Doors var viktigere enn Adorno, bemerker Bude. Foreldrene hennes var nazister. Hun hadde følt seg venstreorientert og kuul (tysk: «toll») i -68. Nå, på sine gamle dager, betrakter hun seg som en etterplaprer. Guttman ble feminist, skilte seg fra mann og barn og ble med i grupperingen Kvinner og film i 1974.

Camilla Blisse er en av de viktigste feministiske teoretikerne i Tyskland. Faren falt i krigen, og hun har aldri hatt behov for familie. Blisse opplevde alltid folk som levde, eller ville leve, i normale forhold som dumme (tysk: «blöd») eller kjedelige. Nå spiller hun Bach på orgel. Musikken ble redningen – ikke Adorno. Hun er desillusjonert og klager over at overgripende politiske ideer har forsvunnet fra samtidsdebatten.

Fedreløse ruinbarn

I Tyskland hadde 68-generasjonen – som Heinz Bude avgrenser til dem som er født mellom 1938 og 1948 – mer traumatiske krigserfaringer enn i et land som Norge. Mange husket bombene, ruinene og sulten fra barndommen. Det gåtefulle er hvordan en abstrakt filosof som Theodor W. Adorno kunne appellere til denne generasjonen av «ruinbarn». Men det gjorde han faktisk, jeg har selv snakket med folk som hevder at Adorno var det eneste som brøt med retorikken til «velstandsmirakelet Tyskland» (tysk: «Wirtschaftswunder») tidlig på 60-tallet.

Hodenberg vil knuse forestillingen om de kjærlighetsløse foreldrene og de lidende sekstiåtterbarna.

I 1963 skrev sosialpsykologen Alexander Mitscherlich om det fedreløse samfunnet. Han la vekt på at fedrene var fraværende i hjemmet og ikke tjente som rollemodeller. Men de manglet også rent bokstavelig. Gerhard Schröder lærte aldri faren sin å kjenne, han falt ved fronten i Romania i 1944, samme år sønnen ble født. Mange av fedrene manglet eller kom hjem som slagne menn. De begravet sin fortid i taushet og alkohol. En vanskelig tilgjengelig filosof som Adorno appellerte kanskje derfor med sin negative dialektikk og grunnbegrepet «ikke-identitet». For de filosofisk interesserte satte han ord på den tomheten mange av krigsbarna følte inne i seg.

«Puppeattentatet». Da studentene okkuperte et forelesningsrom i Frankfurt på begynnelsen av 1969, ringte Adorno politiet. Filosof Herbert Marcuse var uenig i avgjørelsen og støttet studentene: «We cannot abolish from the world the fact that these students are influenced by us (and certainly not least by you) – I am proud of that and am willing to come to terms with patricide, even though it hurts sometimes.» (Brevvekslingen mellom Adorno og Marcuse fra 1969 er tilgjengelig på nettet i engelsk oversettelse.)

Adorno hadde vansker med å møte seg selv i døren og oppfattet kravet om offentlig selvkritikk som ren stalinisme. Han skrev til Marcuse at studentaksjonene fremviste noe av den samme tankeløse volden som fascismen: Studentene pustet liv i fascismen og forvekslet revolusjon og regresjon. Adorno mente riktignok at studentbevegelsen ytet motstand mot skrekkvisjonen av «en gjennomadministrert verden», men også at opprøret hadde en galskap i seg som pekte mot det totalitære.

Studentene vendte seg mot Adorno samme år som han døde. Filosofen ble blant annet utsatt for et «puppeattentat»: Tre studiner stormet talerstolen under forelesningen og blottet brystene sine. Ifølge Hannah Weitemeier, som i motsetning til de to andre kvinnene har stått frem i ettertid, lå det ikke noe politisk i aksjonen. I et intervju med Tanja Stelzer i Tagesspiegel (7.12.2003) uttalte hun at Adornos mange kvinnehistorier var velkjente. En venn av henne hadde derfor foreslått å ha det «litt moro» med Adornos svakhet for det annet kjønn.

feminist
Herbert Marcuse og Angela Davis

Konsum og vold

Alexander Sedlmaiers (født i 1969) murstein om konsum og vold i forbundsrepublikken dokumenterer overbevisende hvordan markedsføring etter 1945 ble en forlengelse av krigen med andre midler. Reklamen benyttet seg av en militær sjargong: markedsoffensiv, reklamekrig, massebombardement, overraskelsesangrep. Et grunnbegrep hos Sedlmaier er «forsyningsregime», et nettverk av aktiviteter som forbinder forbruk med maktforhold og forhindrer andre former for konsum og produksjon. Boken dokumenterer sammenhengen mellom forsyningsregimer og politisk protest.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.