Jeg husker godt at min mor pleide å vaske plastposer. Hun var født før krigen, og det sitter i henne at man ikke kaster brukbare ting. I dag pælmer vi all slags plast i plastfraksjonen og tror at det da blir resirkulert. Sannheten er at mesteparten brennes, og mye havner på fyllinger og i havet. Hvem har vel ikke sett bilder av døde hvaler fulle av plast? En ny bok peker på storindustrien som egentlig hovedsynder.
Flere og flere av oss blir bevisstgjort om at vi bør ha med egne handlenett når vi går i butikken. Ganske mange rydder strender for plast og annet. Og det er mye på gang internasjonalt for å finne forpliktende løsninger. Da kan det altså være grunn til å være optimistisk? Min egen ryggmargsrefleks sier ja. Jeg foretrekker å se en flaske som halvfull fremfor å si at den er halvtom. Men vi trenger kritiske korrektiver, og det gjelder også for plastproblematikken. Og til tross for positive internasjonale forhandlinger fortsetter etterspørselen etter plast å øke.
Når verden etter hvert kommer til å gå bort fra fossilt brensel, er plast det produktet som vil være den største driveren for fortsatt oljeetterspørsel. Engangsplast, som jo ble ansett som essensielt i kampen mot covid-19, har fått et nytt liv.
«Grenseløs vekst»
I boken Plastic Unlimited beskriver sosiologiprofessor Alice Mah fra universitetet i Warwick hvordan petrokjemisk industri og plastbedrifter kjemper for å beskytte og utvide plastmarkedene sine. De opplever nå en eksistensiell trussel mot egen næring. Tidligere benektet industrien de negative helseeffektene av plastproduksjon og bruk. I dag er de mer sofistikert og fremadskuende. De stiller seg positive til arbeidet med sirkulærøkonomiske løsninger på plastavfall. Men, skriver Mah, kjemisk resirkulering er vanskelig. Og plastproduksjonen i seg selv forblir et problem, til tross for at plastpakket mat har lengre levetid.

Gjennom seks kapitler og cirka 180 sider analyserer Mah plastbruken i et bredt samfunnsperspektiv, og konklusjonen er forutsigbar, men ikke nødvendigvis mindre sann av den grunn: Vi har alle en rolle å spille for å redusere plastforbruket, men problemet må tas ved roten. Rotproblemet navngir forfatteren som «det kapitalistiske imperativ for grenseløs vekst».
Klimakrise og plastproduksjon er nær forbundet. Boken kan derfor leses som en nådeløs kritikk av fossilindustriens strategier for å gjøre plast til det Mah kaller «den globale helseindustriens og fornybare energiteknologimiljøenes kjæledegge». Nye plastprodukter kan være viktige i seg selv, men de fører samtidig til flere problemer, er budskapet fra Mah. Disse produktene bidrar til fossilindustriens bunnlinje.
Vel, det er ikke mange land som er så godt skikket som vårt eget, hvor Equinors inntekter tross alt kommer oss alle til gode.
Det er selvsagt i petrokjemiens og fossilbransjens interesse å være i forkant av den teknologiske utviklingen. Mange dyktige fagpersoner er involvert i komplekse teknologiske prosesser og vil sikre forretningsdriften fra sjokket som raskt kan komme ved et reelt grønt skifte. Industrien jobber derfor systematisk med å utforme og kontrollere de nye sirkulære systemene, skriver Mah. Og det må de jo, ettersom det blir lagt mer og mer vekt på miljøhensyn, mindre plastemballasje og resirkulering.
Men siden vi blir stadig flere mennesker på kloden, og siden bedriftene presser på, må vår felles prioritering, skriver Mah, være å redusere giftig og sløsende global plastproduksjon. Dette er ikke lett, ettersom det er store verdier og kampen om bunnlinjen som står på spill.
Nedvekst
Imidlertid er det i visse akademiske miljøer, og blant en del aktivister, en økende interesse for såkalt nedvekst («degrowth»). Enkelt fortalt er dette en kritikk av kapitalistisk økonomisk vekst. Den tar til orde for mindre produksjon og forbruk samt en reorientering til å bruke færre naturressurser og til å leve mer bærekraftig. Bærekraftig vekst er i seg selv et vanskelig og utvannet begrep, men brukes av mange, ikke minst den italienske økonomen Mariana Mazzucato. Hun er en av de akademikerne Mah trykker til sitt bryst.
En del av den nødvendige grønne omstillingen bort fra fossilt brensel.
Vi må restrukturere kapitalismen på grunnleggende vis og gjøre den inkluderende og bærekraftig, skrev Mazzucato i En ny økonomi (2021). Vårt økonomiske system må løse konkrete problemer, fra den digitale kløften og livstruende pandemier til forurensningen i byene. Dette innebærer at bedrifter, samfunn og myndigheter må samle seg om felles mål.
Å redusere plast må sees som et slikt felles mål og være en del av den nødvendige grønne omstillingen bort fra fossilt brensel. Men dagens sirkulærøkonomiske politikk klarer ikke å utfordre det kapitalistiske imperativet for vekst, hevder Mah. Nedvekst krever rett og slett at vi reduserer produksjon og minsker forbruk av engangsplast. Videre må produkter redesignes slik at de kan gjenbrukes og etterfylles på en rimelig, trygt og effektiv måte.
Emballasje
Det største markedssegmentet for plast i dag er emballasje. Det står for omtrent 40 prosent av plastomsetningen på verdensmarkedet. Det nest største markedet er for bygg og anlegg, med 20 prosent. Nye plastmarkeder vokser også raskt innen grønne teknologier. Ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) vil plast bli den største driveren for oljeetterspørselen i den energiomstillingen vi nå går inn i, og plastproduksjon vil stå for nærmere halvparten av den globale oljeetterspørselen innen 2050.
Vi må derfor utfordre oss selv og våre nærmeste på våre plastvaner, oppsummerer Mah. Vi må alle erkjenne at plastkrisen er en eksistensiell planetarisk krise, og handle ut fra denne kunnskapen. Veksten i plastprodukter må stoppes.
«Resultatet fra Nairobi er det mest betydningsfulle som har skjedd for miljøet siden Parisavtalen.»
Klima- og miljøminister Espen Barth Eide gjør sitt. I begynnelsen av mars i år ble verdens miljøvernministre på et møte i Nairobi enige om å få til en global juridisk bindende avtale for å stanse plastforsøpling. Dette eksisterer i første omgang som en resolusjon. Etter hvert skal det lages en avtale hvor land forplikter seg til nye regler mot plastforsøpling. Barth Eide sa deretter til Klassekampen at «resultatet fra Nairobi er det mest betydningsfulle som har skjedd for miljøet siden Parisavtalen».
Å vaske plastposer
Det gjenstår mye arbeid. I mellomtiden har jeg begynt å vaske mine egne plastposer som jeg bruker for å oppbevare mat i, akkurat som moren min gjør. Og jeg tar med meg handlenett på butikken. Viktigst er kanskje likevel at jeg stemmer ved valg. Og at jeg leser bøker av folk som Mah. Hennes utfordrende blikk på plast- og petrokjemiindustrien er et vesentlig bidrag i å holde vår kritiske sans skjerpet.