56 år med bøyde hoder

– Hvor mange år må vi gå med bøyde hoder før vi kan bli venner med Korea og Kina, spør rockemusikeren Katsuhiko Kamitsuna.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Jeg sitter på en liten, trang bar i Hiroshima. Blue Moon, heter den, og det med rette: Neonblått lys kaster et kjølig skjær utover gjestene langs bardisken og de få bordene vertskapet har klart å presse inn i lokalet.

Ved min side sitter 47 år gamle Katsuhiko Kamitsuna. Han er forbannet. På den andre siden av bordet sitter to middelaldrende menn; en lærer og en salaryman, som japanerne kaller dem som jobber i det private næringslivet.

De er også rimelig opprørte.

– Hvor mange år må det gå før vi kan bli venner, hvor mange år må vi gå med bøyde hoder, spør Katsuhiko, eller Katsu, som han kalles blant venner.

Katsu er rockestjerne. Eller kanskje rettere sagt; var. I 20 år turnerte han rundt i Japan som keyboardist i bandet George Yanagi and the rainy wood. Katsu og hans medmusikkanter var store; de spilte for utsolgte hus eksempelvis i Tokyos kjente konserthus Budokan, og solgte en halv million eksemplarer av flere av deres LP’er.

Nå er dette fortid. Som mange andre rockeband røk medlemmene uklar av økonomiske grunner. Katsu lager nå i stedet reklamemusikk, og gjør bra penger av det også.

Men rundt bordet på Blue Moon handler det om noe helt annet. Katsu er som sagt forbannet. Rett før vi tok turen ut i Hiroshimas natteliv, så vi nyhetene på TV. Som hovedsak viste kanalen bilder av koreanere som brant det japanske flagget i protest, mens koreanske embedsmenn for åpen mikrofon erklærte at landet vil avbryte samarbeidet med Japan på en rekke områder. Nyhetssendingen henviste også til kineserne som også er «svært indignerte».

For de som har lest norske aviser eller sett på TV i sommer, tør saken være kjent på følgende møte: Historiefremstillingen fra den 2. verdenskrig i nye japanske skolebøker har satt sinnene i kok i Sør-Korea og Kina. Bøkene, som er godkjent av undervisningsdepartementet, hvitvasker Japans krigsinnsats, forvrenger fakta og utelater viktige hendelser om hvordan de japanske okkupantene brutalt gikk fram i de to nabolandene fra 1910 til 1945. Alt dette ifølge norsk media.

Min videreformidling av den norske mediadekningen hjelper ikke på humøret på Blue Moon.

– På skolen har vi lært og hørt så mye om hvor grusomme vi japanere var under krigen, at det nesten ikke er noen som er stolte av landet sitt lenger. Hvis vi er for keiserdømme framfor republikk, blir vi beskyldt for å være brune og høyrevridde. Og å synge nasjonalsangen eller vifte med flagget er liksom ikke på sin plass. Da får vi høre at Japan er på vei til å bli militarisert igjen, buser Katsu ut.

Salarymannen er hjertens enig:

– Alle land har minnesmerker over soldater som har mistet livet i kriger. Presidentene i USA drar for eksempel til minnesmerket over amerikanske soldater som falt i Vietnamkrigen og legger ned krans. Men hvis en japansk statsminister ønsker å besøke Yasukuni-tempelet i Tokyo for å gjøre det samme, blir det internasjonale protester og furore.

– Slik er det vel i Norge også, roper salarymannen for å overdøve musikken på Blue Moon, som for anledningen er amerikansk blues.

I min usikkerhet over det korrekte svaret, spør jeg heller om deres vrede betyr at det ikke er noe å utsette på de omstridte skolebøkene.

– Jeg er enig i noe av kritikken. Det er viktig at barna lærer skikkelig hva som skjedde under krigen, begynner læreren, før de tre mennene begynner å diskutere høylydt i munnen på hverandre.

– Hør her, sier Katsu, og tar sats:

– Kineserne protesterer over at de nye lærebøkene ikke har tallfestet hvor mange japanerne massakrerte i Nanking. I de forrige lærebøkene lærte vi at rundt 200.000 ble drept. I de nye lærebøkene står det også at japanske soldater gikk inn og meide ned barn, kvinner og gamle i hele bydeler. Men i stedet for å tallfeste hvor mange, står det at det totale antallet er usikkert. Og det er det.

Jeg må gi Katsu rett i hans framstilling av de nye lærebøkene kontra de gamle. Katsus kone, som for øvrig er lærer, viste meg for noen dager siden bøkene som deres 12 år gamle sønn Tomohiko bruker i historietimene. Ved selvsyn kunne jeg slå fast at både den gamle og den nye læreboka ikke akkurat fremstiller de japanske okkupantenes framferd i Nanking og andre steder i et rosenrødt skjær. Og at folk i Japan ble indoktrinert til blindt å tro på keiseren og seier på slagmarken.

Men at nærmere 100.000 koreanske kvinner ble tvunget til å arbeide som sexslaver for japanerne i de okkuperte områdene, står det ingenting om.

– Det som skjedde der med kvinnene var forferdelig. Men har du noengang hørt om en krig hvor ikke soldater forgriper seg på kvinner, parerer Katsu, og stiller meg til veggs med et nytt spørsmål.

– Har Japan noen ganger protestert på at kinesiske lærebøker ikke omtaler massakren av studenter på den Himmelske freds plass?

Katsu gir selv det benektende svaret på spørsmålet, og har flere eksempler på det han og mange andre japanere opplever som urettferdig:

– Fram til for noen år siden var det forbudt for koreanere å lytte til japansk musikk eller ha plakater av japanske popstjerner på veggen. Også japansk litteratur var forbudt. Var det noen internasjonalt som protesterte mot denne diskriminerende behandlingen av vår kultur? De siste årene har det vært en oppmykning på dette området i Korea. Men på grunn av kontroversene med de nye lærebøkene, har koreanske myndigheter igjen lagt ned forbud mot japanske kulturprodukter, sier Katsu, som nå fullstendig har overdøvet musikken – og læreren og salarymannen, som er overlatt til å drikke ut sine glass.

– Det har gått 56 år siden Japan kapitulerte. Hvor lenge skal det gå før vi kan bli venner, sier Katsu, som føler at koreanerne og kineserne rett og slett ikke vil tilgi japanerne fordi det er innenrikspolitisk beleilig å bevare bildet av Japan som den store stygge ulven.

– Det er merkelig. Amerikanerne slapp atombomben over byen vår og utslettet like mange mennesker på et øyeblikk som japanerne massakrerte i Nanking. Likevel dyrker vi amerikanerne og alt som er amerikansk. Skulle tro at vi har lettere for å tilgi enn andre, funderer Katsu.

Mennene rundt bordet på Blue Moon slår avslutningsvis fast en sannhet de mener er vanskelig å gjøre noe med: Det er vinnerne i en krig som har monopol på å skrive historien. En taper – slik Japan ble den 15. august for 56 år siden – er i ettertid dømt til å bøye hodet i anger.

Enten det er rettferdig eller ei.

---
DEL

Legg igjen et svar