50 journalister sparket på dagen i Tyrkias største avis

Nær 50 journalister, i tillegg til flere redaktører, ble nylig sparket på dagen fra Tyrkias opposisjonsavis Zaman. De plutselige oppsigelsene kommer i kjølvannet av regjeringens kupping av avisen.

Servet Yanatma. Foto : Ali Unal
Trine Lejon
Fast journalist i Ny Tid.

«Ingen jobber for Zaman i Ankara nå. De har sparket alle journalistene og korrespondentene,» sier journalist Servet Yanatma (35) i Tyrkias hovedstad Ankara.

I over 13 år har Yanatma, som har doktorgrad i journalistikk og historie, skrevet for Zaman. Avisen er en av Tyrkias største, med et daglig opplag på nesten 700 000. Fredag 29. april sto han og nær 50 andre journalister fra Zaman og nyhetsbyrået Cihan uten jobb, i tillegg til flere redaktører i avisens engelskspråklige utgave.

Screen Shot 2016-05-11 at 12.11.56«En personalsansvarlig fra Istanbul-kontoret kom til kontoret vårt. Hver enkelt ble invitert til et møte, der de fikk beskjed om å forlate avisen. Alle fikk vite dette samme dag,» forklarer Yanatma, som nylig kom tilbake til Ankara etter ett år som stipendiat ved Reuters Institutt for journalistikkstudier ved Universitetet i Oxford.

Avskjedigelsene kommer i kjølvannet av regjeringens overtakelse av avisa i mars, da tyrkisk politi stormet redaksjonslokalene i Istanbul ved å bruke tåregass og vannkanoner. De nær 50 journalistene og korrespondentene ved Ankara-kontoret har inntil nå fortsatt å arbeide etter overtakelsen. Yanatma forteller at innholdet i den regjeringskritiske avisen endret seg dramatisk over natten, og at den i etterkant har mistet flere tusen lesere.

«Avisen baserer nå alt innhold på regjeringsvennlige nyhetskilder. Myndighetene bruker ulike taktikker for å få kontroll over og eierskap til mediene i Tyrkia. Situasjonen blir verre for hver dag som går,» sier han.

Stadig flere aviser og mediehus blir overtatt og kontrollert av tyrkiske myndigheter (se faktaboks). Ifølge Komiteen for beskyttelse av journalister (CPJ) har avisens journalister i Istanbul også vært vitne til at opprørspoliti har arrestert kollegene deres.

«Påtalemyndigheten utpeker såkalte forstandere til å kontrollere mediehus og aviser. De bruker terroranklager mot mediehusene for å ta over kontrollen – men alle vet at det er politisk motivert,» understreker Yanatma.

Screen Shot 2016-05-11 at 12.12.01Sint. Yanatma begynte karrieren som journalist samtidig som Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) overtok regjeringsmakten i november 2002, da partiets grunnlegger Recep Taayyip Erdogan ble innsatt som statsminister fra 2003, og senere president i 2014. Han understreker at han ikke ønsker å oppgi navn på regjeringsmedlemmer eller annen politisk ledelse i intervjuet med Ny Tid.

Han beskriver flere måter regjeringen knebler pressen på. Regjeringskritiske journalister blir for eksempel nektet adgang til pressekonferanser. Yanatma viser også til ulike situasjoner der regjeringsmedlemmer truer og henger ut regjeringskritiske journalister på direktesendinger, og at journalister skremmes til taushet og selvsensur.

«Jo større makt regjeringen får, desto mer autoritære blir de. Den virkelig store endringen i presset på media kom etter den massive korrupsjonsetterforskningen og -avsløringen i desember 2013, da tre ministere i regjeringen ble tvunget til å gå av.»

I etterkant av disse hendelsene økte regjeringen presset på og trakasseringen av medieeiere og journalister, for å få kontroll over den offentlige informasjonsstrømmen, og for å forhindre kritisk debatt om korrupsjonsetterforskningen.

«Selvsagt er jeg sint, men jeg har et håp. I likhet med meg er de fleste av kollegene mine sinte. Og de er fortvilet over at de ikke kan gjøre noe med situasjonen. De vet at de kan miste jobben dersom de stiller kritiske spørsmål.»

Trykkoker. «Når ytringsfriheten slutter å fungere, får man en trykkoker som på et tidspunkt vil sprenge. Det er ikke så mye verdenssamfunnet kan gjøre,» sier professor og menneskerettighetsekspert Mads Andenæs.

Han mener ytringsfrihet og pressefrihet i Tyrkia taper i en utenrikspolitisk sammenheng, på grunn av hensyn til sikkerhets- og flyktningpolitikken. Han mener videre at det er nødvendig å gjøre en innsats i internasjonale fora, selv om man er avhengig av Tyrkia i andre sammenhenger.

«Verdenssamfunnet bidrar indirekte til å forsterke den tyrkiske regjeringens kontroll og sensur over media.»

«Utenriksdepartementet har ytringsfriheten og menneskerettighetene som helt sentrale bærebjelker i utenrikspolitikken, og jeg vet at det gjøres mye bra arbeid der. Men sivilsamfunnet må følge med på dette området. Når det gjelder Tyrkia, kommer de gode hensiktene under press,» sier Andenæs.

Statssekretær Tore Hattrem i Utenriksdepartementet sier til Ny Tid at menneskerettighetssituasjonen i Tyrkia er bekymringsverdig.

«Dette gjelder ikke minst ytrings- og forsamlingsfriheter. Dette tar vi jevnlig opp i møter med tyrkiske myndigheter. Norge deltar aktivt i menneskerettighetsfora i Tyrkia, og har et bredt nettverk blant aktivister og sivile samfunnsaktører. Norske utenriksstasjoner på steder som Genève, Strasbourg, Wien og New York har også tett dialog med tyrkiske representanter om menneskerettighetsspørsmål,» sier Hattrem.

«EU støtter sensuren.» Servet Yanatma mener imidlertid at verdenssamfunnet opptrer veikt når det gjelder situasjonen i Tyrkia.

«Selv om det internasjonale samfunnet og EU erkjenner brudd mot pressefriheten i Tyrkia i rapporter og uttalelser, legger de ikke nok press på myndighetene i praksis,» sier han.

«Jeg vil faktisk gå så langt som å si at verdenssamfunnet indirekte bidrar til å forsterke den tyrkiske regjeringens kontroll over og sensur av media. EU prioriterer å opprettholde en god relasjon med den tyrkiske regjeringen, og vil ikke at konflikter skal komme i veien for deres egne interesser,» påpeker Yanatma.

Han forteller at han har vært vitne til at tyrkiske journalister både i London og i Brussel har blitt utestengt fra pressekonferanser, eller ikke har fått lov til å stille spørsmål – selv om de har gyldig pressekort og jobber og bor i landet de rapporterer fra.

«Det tyrkiske folket har rett til å vite hva som skjer i landet sitt. Hvis journalister ikke får stille spørsmål i offentligheten, hvordan kan det da utøve press på politikerne og regjeringspartiet? Det er veldig enkelt å kontrollere et land når man blokkerer for kritiske spørsmål,» sier han.

---
DEL