50-60

Når du blir femti, kommer endelig mulighetene for frihet – men også konsekvensene av tidligere valg.

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen
Forfatter og filmskaper.

Screen Shot 2015-11-11 at 10.10.04Alt kan bli lettere når du blir femti, for da kan du endelig puste ut. Du er ikke lenger ung, og det nytter ikke å prøve engang. Mange oppfatter dette som det beste tiåret i sitt liv. Ikke bare kan du livet, du har også avlært deg en rekke uvaner – i alle fall er du på vei mot det.
Først og fremst er du endelig ferdig med den gamle synden som har ridd mennesket siden Abel og Kains dager: vanen med å sammenlikne seg med andre. Hvis ikke, er det i alle fall på tide å begynne å kvitte seg med den.
Min venn artisten, klovnen og radiomannen Asbjørn Olsen sier det slik:
«Å slutte å sammenlikne seg med andre er selve kjernen i et godt liv. Det er umulig, men må likevel bli mulig. Sammenlikning skaper ulykke. På alle områder er det noen som er mer enn deg: penere, yngre, eldre, rikere, klokere, mektigere, flinkere, tynnere, tykkere. Lista er like uendelig som livet selv.»
Jeg tror nitti prosent av vår elendighet kommer fra oss selv – en evig stemme som alltid kritiserer deg for hva du er. Eller rettere sagt, for hva du ikke er. Selvplaging, som uansett aldri fører til gull og grønne skoger, kan kun avlæres ved hjelp av tankekraft. En viljesbeslutning.


Den svenske poeten
Haakan Sandell sa det slik til meg en dypmørk vinter, da vi gikk tur i de tomme, kalde gatene på Frogner i Oslo:
«Det er to ting som kan skape en fundamental bedring i menneskenes liv. Den ene er kjærligheten, det andre er en viljesbeslutning.»
Livet er – uansett – å være i rommet mellom det som er, og det som burde være.
I det hele tatt er det tre hovedutfordringer du møter i denne alderen:
– Å avlære seg å sammenligne seg med andre. Det er en nesten umulig prosess, men den er likevel nødvendig.
– Å innse at dette er livet ditt, og at det finnes problemer som ikke lar seg løse, og mål det er umulig å nå.
– Å lære seg å bli gammel, og dermed ikke forakte sin egen aldringsprosess.
Du blir skrøpeligere, og er ikke lenger like interessant som kjønnsobjekt. Hvis du klarer å ta «en viljesbeslutning» om det å ha et godt liv på tross av nederlag og ikke innfridde drømmer, er det et håp om at du likevel får et meningsfullt liv.

Selv har jeg, gjennom vilje, bestemt meg for at livet skal være godt selv om jeg ikke har nådd noen av de målene jeg satte meg fore som ung mann. For hvorfor skal jeg, selv om det høres snusfornuftig ut, bli ulykkelig fordi jeg ikke klarte å bli så suksessfull, lykkelig og rik som jeg drømte om?
Jeg tror ikke noe på at smerten over det du ikke fikk til – et livsprosjekt, et forhold – kan velges bort, for all del, ikke forstå det slik. Sorgen kan ikke fornektes. Det vet alle klovner. Spørsmålet blir heller: Hvordan kan du leve med sorgen? De tunge skyene i deg som tidvis skyggelegger gleden over det å være til?
Som skrevet: Gjennom en viljesbeslutning, og om du er ekstra heldig, gjennom kjærlighet.
Hva skal du gjøre når du ikke har noe kjærlighetsliv, men gjerne vil? Du skal gjøre alt for kjærligheten. Det er ingen gitt mening i universet at noen skal ha og andre ikke. Hvis du ikke har fått deg en partner før, er tiden inne nå. Ikke minst mange middelaldrende menn trasker rundt i årevis uten at det skjer noe på sex- eller kjærlighetsfronten.
Kjærligheten er tilnærmet umulig, og det er et under at noen i det hele tatt får hverandre. Men det å forholde seg passivt til den, er som å tro på verdens dårligste myte. Forestillingen om at kjærligheten bare skal skje av seg selv, som et under eller en religiøs åpenbaring.
Gå ut av huset – og ta det første skrittet. Det er kvinnfolk og mannfolk nok der ute.
Føler du deg ensom nå og da?

Enhver står ensom på jordens hjerte,
gjennomboret av en solstråle.
Og plutselig er det kveld.
– Salvadora Quasimodi, italiensk poet.

Ensomheten er først og fremst et sted der du arbeider med din sorg. Den for mange svært vanskelig tilgjengelige følelsen som ligger under alt opplevd ubehag. Du skal være glad om du kan gråte, for da har du kontakt med sorgen; selve målet for all klassisk terapi, siden det å være i smerten frigjør. Trykket letter når vinduet åpner og den friske lufta siver inn.
Ensomhet er en komplisert følelse. Du er frikjøpt fra andre, men samtidig ufri. De fleste mennesker som kommer dit, har ønsket den på et plan. De har hatt et behov for å trekke seg tilbake. Samtidig vil ingen ha total alenehet, om den så er en bevissthetstilstand eller knallhard fysisk realitet. Hvis du som femtiåring aldri har vært eller følt deg ensom, mangler du noe vesentlig i din karakterdannelse.
Ensomheten forlates først når den oppleves som verre enn det å omgås folk.
Et åpenbart paradoks er de såkalte eneboerne, som den religiøse litteraturen er full av. De er gjerne munker eller hellige menn som har flyttet ut i ødemarka. Fenomenet eksisterer den dag i dag, og enkelte russiske klostre har egne områder for kontemplativ alenehet. Målet er alltid den sjelelige og religiøse utviklingen den kan by på.
Men når jeg over skriver «paradoksalt», er det fordi noen vet at han sitter der, den ensomme. Munkens tilbaketrukkenhet er et bevisst sosialt valg – og når som helst kan han gå tilbake til de andre og fellesskapet.
En virkelig eneboer blir aldri omtalt, fordi ingen vet at han eller hun eksisterer. Selv Nietzsches Zarathustra måtte ned til menneskene igjen. Uten dem ville han vært ingenting – verken profet eller overmenneske.

Trykket letter når vinduet åpner og den friske lufta siver inn.

Ensomhet har gjennom hele menneskets historie vært knyttet til innsikt, for i det å forlate fellesskapet, kommer en kunnskap bare møtet med deg selv kan gi. Forfatteren Andre Gide skriver i Den umoralske: «Alt nytt skapes i ensomhet.»
Og tenk hvor rett han har; hva hadde verden vært uten Moses’ steintavler, Buddhas og Jesu respektive ørkenvandringer, der de ble tvunget til å møte djevlene, her forstått som de «slette» sidene av seg selv. Begjæret, nytelsen, grådigheten og hatet skulle overmannes.
Men ingen av dem ble værende. Alle kom tilbake. Det mennesker trenger, er andre mennesker.

Femtiårene er tiåret da du møter konsekvensene av tidligere valg. For det du har gjort og ikke har gjort. Kanskje etablerte du en velfungerende familie, men måtte droppe kunstnerdrømmen. Eller du ble skapende, men endte opp som fattig og enslig. Du sa kanskje «nei» til ham som fridde, og nå angrer du. Du sa ja til en jobb, men burde gjort noe annet.
Summen av plusser og minuser har satt seg som en erkjennelse i bevisstheten – en livsfølelse. Hva er din?
Før eller senere må du bestemme deg for at du har kommet hjem. Skal tro hva som skjer den dagen du sier: Her vil jeg være, her skal jeg bo.

---
DEL