50-60

Når du blir femti, kommer endelig mulighetene for frihet – men også konsekvensene av tidligere valg.

Screen Shot 2015-11-11 at 10.10.04Alt kan bli lettere når du blir femti, for da kan du endelig puste ut. Du er ikke lenger ung, og det nytter ikke å prøve engang. Mange oppfatter dette som det beste tiåret i sitt liv. Ikke bare kan du livet, du har også avlært deg en rekke uvaner – i alle fall er du på vei mot det.
Først og fremst er du endelig ferdig med den gamle synden som har ridd mennesket siden Abel og Kains dager: vanen med å sammenlikne seg med andre. Hvis ikke, er det i alle fall på tide å begynne å kvitte seg med den.
Min venn artisten, klovnen og radiomannen Asbjørn Olsen sier det slik:
«Å slutte å sammenlikne seg med andre er selve kjernen i et godt liv. Det er umulig, men må likevel bli mulig. Sammenlikning skaper ulykke. På alle områder er det noen som er mer enn deg: penere, yngre, eldre, rikere, klokere, mektigere, flinkere, tynnere, tykkere. Lista er like uendelig som livet selv.»
Jeg tror nitti prosent av vår elendighet kommer fra oss selv – en evig stemme som alltid kritiserer deg for hva du er. Eller rettere sagt, for hva du ikke er. Selvplaging, som uansett aldri fører til gull og grønne skoger, kan kun avlæres ved hjelp av tankekraft. En viljesbeslutning.


Den svenske poeten
Haakan Sandell sa det slik til meg en dypmørk vinter, da vi gikk tur i de tomme, kalde gatene på Frogner i Oslo:
«Det er to ting som kan skape en fundamental bedring i menneskenes liv. Den ene er kjærligheten, det andre er en viljesbeslutning.»
Livet er – uansett – å være i rommet mellom det som er, og det som burde være.
I det hele tatt er det tre hovedutfordringer du møter i denne alderen:
– Å avlære seg å sammenligne seg med andre. Det er en nesten umulig prosess, men den er likevel nødvendig.
– Å innse at dette er livet ditt, og at det finnes problemer som ikke lar seg løse, og mål det er umulig å nå.
– Å lære seg å bli gammel, og dermed ikke forakte sin egen aldringsprosess.
Du blir skrøpeligere, og er ikke lenger like interessant som kjønnsobjekt. Hvis du klarer å ta «en viljesbeslutning» om det å ha et godt liv på tross av nederlag og ikke innfridde drømmer, er det et håp om at du likevel får et meningsfullt liv.

Selv har jeg, gjennom vilje, bestemt meg for at livet skal være godt selv om jeg ikke har nådd noen av de målene jeg satte meg fore som ung mann. For hvorfor skal jeg, selv om det høres snusfornuftig ut, bli ulykkelig fordi jeg ikke klarte å bli så suksessfull, lykkelig og rik som jeg drømte om?
Jeg tror ikke noe på at smerten over det du ikke fikk til – et livsprosjekt, et forhold – kan velges bort, for all del, ikke forstå det slik. Sorgen kan ikke fornektes. Det vet alle klovner. Spørsmålet blir heller: Hvordan kan du leve med sorgen? De tunge skyene i deg som tidvis skyggelegger gleden over det å være til?
Som skrevet: Gjennom en viljesbeslutning, og om du er ekstra heldig, gjennom kjærlighet.
Hva skal du gjøre når du ikke har noe kjærlighetsliv, men gjerne vil? Du skal gjøre alt for kjærligheten. Det er ingen gitt mening i universet at noen skal ha og andre ikke. Hvis du ikke har fått deg en partner før, er tiden inne nå. Ikke minst mange middelaldrende menn trasker rundt i årevis uten at det skjer noe på sex- eller kjærlighetsfronten.
Kjærligheten er tilnærmet umulig, og det er et under at noen i det hele tatt får hverandre. Men det å forholde seg passivt til den, er som å tro på verdens dårligste myte. Forestillingen om at kjærligheten bare skal skje av seg selv, som et under eller en religiøs åpenbaring.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here