40 år med Sgt. Pepper

Sommeren 1967 lanserte Beatles albumet som skulle snu opp ned på det meste.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[sgt. pepper] Jeg husker det som om det var i går, første gang kompisen min og jeg betraktet det rare fotografiet på omslaget: John Lennon, Ringo Starr, Paul McCartney og George Harrison, ikledd de merkeligste uniformer, oppstilt foran en hærskare av ansikter – ansikter vi den gang ikke var i stand til å identifisere, men som vi senere skulle lære å kjenne som Bob Dylan, Karl Marx, Marlon Brando, Oscar Wilde, Marylin Monroe, Dylan Thomas … Og hva skjulte seg bak denne smilende dukken med ordene «Welcome the Rolling Stones» på genseren …? Lenge ble vi sittende med omslaget foran oss. Dette var Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band. Stortromme. Tuba. Trompet. Kort sagt: Beatles anno 1967.

Kiss og Gene Simmons’ lange tunge var liksom det vi skulle digge på begynnelsen av 1980-tallet. Ikke det at vi hørte så veldig mye på Kiss, det var plakatene og samlekortene som gjaldt. Elvis var fortsatt et samtaleemne, han var Mannen med stor M, og sammenlignet med Simmons et langt bedre forbilde, var det mange voksne som mente. Kom du på skolen med en Kiss-button på jakka, ble du møtt med anerkjennende nikk fra de tøffe gutta i sjette. En av de mektigste lærerne så annerledes på det, og en dag holdt han et langt foredrag om symbolbruk. Om vi visste hva de to s-ene i Kiss-logoen sto for? Han hadde opplevd krigen, læreren, derfor var han overbevist om at Kiss forkynte nazismens budskap.

Men Beatles? Sgt. Pepper? Her hadde vi kommet over noe som maktens menn åpenbart ikke hadde greie på. Endelig noe som verken var forbilledlig eller farlig. Endelig noe vi bare kunne undre oss over, i fred og ro. Kompisen min hadde fått albumet i gave fra en eldre fetter – visstnok hadde fetteren gått lei av Beatles, så gammel var han, fetteren, og samtidig så ung. Fetteren kunne alt om musikk. (Han kunne til og med fortelle at Gene Simmons var født i Israel, og at Kiss var et ironisk band, hva nå det måtte bety.) Fetteren – som jeg aldri fikk møte, men som kompisen min alltid snakket om – ble min usynlige gaid gjennom populærkulturens magiske musikkverden.

Sgt. Pepper, 1967. Vi syntes det var fryktelig lenge siden. 1967! Vi betraktet de merkelige uniformene, og vi spilte plata, igjen og igjen. «It was twenty years ago today / Sgt. Pepper taught the band to play». 20 år! Skal vi se … det blir 1947! Har’em holdt på siden like etter krigen? Nei, nei (hadde fetteren forklart), dette er fiksjon, dette er noe dem har finni på. Ja vel, så det er ljug dette altså? Ikke ljug akkurat, mer sånn kunst (hadde fetteren sagt).

Akk ja, tiden flyr, og nå begynner det virkelig å bli lenge siden. Sommeren 1967 var Sgt. Pepper den store popnyheten. En sensasjon, noe uventet hadde skjedd. Beatles var med ett ikke lenger The Beatles; John Lennon & co hadde vist hva det innebærer å bryte med forventningene, Beatles var nå et uforutsigbart band, etter Sgt. Pepper og fraværet av den grammatikalske markøren «the» kunne hva som helst skje.

Og var det nettopp det som skjedde? «Hva som helst»? Allerede på begynnelsen av 1980-tallet fikk vi en sterk fornemmelse av at Historien skjuler mer enn den åpenbarer.

---
DEL