40–50

Vi har ankommet førtiårene – tiåret da magien forsvinner.

Ill: Rune Mathisen
Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen
Forfatter og filmskaper.

En ny start. Toril Martinussen, en gammel venn som i flere av mine filmer har spilt moralistiske livsfornektere, lot seg slippe ned i mørket hvert tiende år fra da hun var tjue. Hun ga slipp på hverdagsfornuften – den kontrollen som får oss til å holde et minimum av balanse fordi vi vet at regningene må betales og forpliktelser følges opp.
Torils avgrunner var fylt av drikking, festing og marihuana. Kjærligheten ble alltid møtt av en eller annen upatent karakter: En av disse storsjarmørene, totalt frittet for borgerlige ambisjoner, som trakk henne helt ned til bunns både ved fylte tjue, tretti og førti.
Fordi hun ville det selv, eller rettere sagt, behøvde det. Det kokte nede i sjelen til Toril etter ti år med fornuft og balansert livsførsel. Nå måtte lavaen ut, koste hva det koste ville!

Mest spektakulært ble det da førtiårskrisen meldte seg. Toril sluttet i den prestisjefylte jobben som programleder i radio og begynte å arbeide som resepsjonist på et bordell. Der tok hun imot, som resepsjonister forskriftsmessig skal gjøre, kåte kunder, sa høflig farvel til dem og vasket rommet etter eksessene. Jeg har aldri møtt et menneske med så få sosiale fordommer.
Toril hadde uroen med seg fra barndommen. Hun hadde sin gitte rolle i det klassiske familiedramaet hun deler med mange av oss som vokste opp i tiårene etter krigen: En alkoholisert far og en hjemmeværende mor som mer eller mindre forgjeves prøvde å holde den synkende skuta flytende.
I Torils tilfelle måtte alt det gamle brennes for at fugl føniks kunne stå opp igjen fra asken. Hva hun gjør i dag? Toril er en oppegående dame med et godt liv fordi hun alltid, konsekvent og fundamentalt, har latt alle sannhetene råde. Hun har helt og holdent «vært i sine følelser», og til og med tillatt seg å la seg bli grusomt overmannet av dem. Sannhet, som tidligere skrevet, lønner seg alltid, og dét selv om den ofte er grusomt besk. Skal du ha et minimum av mulighet til tidvis å føle lykke, må du hensynsløst gå etter sannheten om deg selv og verden.
Ingen andre muligheter foreligger.

Dessverre er dette tiåret da magien forsvinner. Som førtiåring har kodede og mystiske svar som de horoskoper gir, null verdi. De hjelper ikke engang som trøst. Å se etter meningen i stjernene, som fikk sin utbredelse allerede for to tusen år siden, er å titte på et symbolkart over egen indre stjernehimmel, ditt psykologiske landskap. Når du er ung, er det derfor alltid noe å hente i møtet med firmamentet, fordi det speiler noe dypt i deg. Stjernenes plassering vil kunne si deg noe om hvem du «egentlig» er. Eller i alle fall få deg til å reflektere over det, og gi alternative veier fremover.
Men nå, i førtiårsalderen, er det ingenting du kan bruke disse svevende svarene til. Så er det også påfallende hvordan tidligere mystisk orienterte venner knapt snakker om metafysikk i sin alminnelighet lenger. Når du fyller førti, trenger du mer håndfaste svar.
Bente Daugaard Knudsen, en tidligere nabo – for øvrig et av de mest interessante mennesker jeg har møtt – fortalte at hun og en kamerat hadde gått på kurs i såkalt «nordlysterapi». Noe å se opp til, bokstavlig talt.

Dette fæle tiåret er det absolutte lavpunktet for de aller fleste. Før fremveksten av det moderne samfunnet døde folk før de ble førti. Avkommet var levert og jobben gjort.

Begge hadde de håpet kurset skulle skape vesentlige og fundamentale forandringer. De håpet at de sårene de gikk rundt med fra barndommen, endelig skulle leges. Men så hadde ikke skjedd. Begge slet de fremdeles, tross årevis med kurskvelder, med de samme grunnproblemene. De hadde heller ikke blitt lykkelige eller funnet «det store svaret». De hadde ikke engang blitt rike eller sykdomsfrie. Selvfølgelig hadde evenementet, som enkelte ganger ble avholdt under nordlys fordi Oslo befinner seg der den befinner seg, gitt økt kunnskap og bevissthet. Men himmelhvelvingen hadde ikke kommet nærmere. Til det var nordlysets inspirens muligens for svak.
Bente hadde skjønt, til slutt, at det dypest sett, for henne som for alle mennesker, handler om å akseptere seg selv og sitt liv. Livet ditt er i bunn og grunn som det er, og sårene vil alltid være der. Mildnet, ja, av tiden selv, men tidvis væskende. Utenforstående kan hjelpe deg et stykke på veien, være en terapeut, men du må selv komme frem til svar du kan leve med.
Selv om dette kan virke selvsagt fordi vi har hørt det før, er dét å komme frem til denne type innsikt som en lang reise gjennom en torneskog hvor en smertefri eksistens er lovet på den andre siden av buskaset – for så å oppdage at skogen aldri tar slutt.
På det beste kan du hvile ut «i grønne enger», men så tvinges du videre igjen. Jeg pleier å sitere en forfatter som for en del år siden år siden ble intervjuet i Dagbladet – jeg husker ikke hva han heter:
«Jeg går ikke rundt og er lykkelig. Men en gang imellom føler jeg en stor glede over det å leve.»

Og det er her selve kjernepunktet er, slik jeg ser det, for det finnes ingen svar i naturen. Eller i kulturen. Eller i kosmos. Den eneste svaret er de minuttene og timene og dagene du har det godt med deg selv – og med andre. Noen annen himmel finnes ikke her på Jorda. Og som jeg skriver i innledningen: Lykkeligst er du når du er i ett med dine behov.
Førtiårene? Æsj!
Enkelte problemer kan ikke løses, uansett hvor mye du vil. Og det er nå du begynner å forstå den fulle betydningen av dette. Smerten viker ikke, den skifter bare uttrykk og intensitet.
Det er noe lammende over denne kunnskapen, noe grusomt. Og det er en ubehagelig side ved livet som sjelden tas opp i livsbejaende selvhjelpsbøker, rett og slett fordi folk ikke ønsker å forholde seg til temaet: Livet er ikke bare generøst. Tilværelsen har også en smålighet over seg som kan være like uforståelig som den er ond. Kanskje får du ikke en kjæreste, selv om det er det du behøver mest av alt. Ikke den utdanningen eller jobben du har drømt om. Ikke en gang et sexliv, fordi det er umulig å treffe noen som vil. Du klarer ikke å få gjort nok med din ensomhet, sykdom, dine psykiske plager. Ingen vil hjelpe deg, og du blir stående der du er.
Det kan være at de gamle strategiene ikke fungerer lenger – men du kan jo også ha prøvd nye veier, som heller ikke har ført deg noe sted. Jeg forundres over disse periodene i livet hvor alt du tar i, går i oppløsning. Den gode viljen smuldrer mellom fingrene dine. Det kan være noe i deg, eller utenfor, eller begge deler. Det er da vi forbanner verden og Gud. Da vi ber ham dra til helvete med hele pikkpakkeriet sitt! Men det er nå det gjelder å holde ut.

Hvor kommer verdens smålighet fra? Her finnes ingen andre klare svar, utover det at alle mennesker lever i habitater hvor det er konkurranse om de begrensede ressursene som finnes. Noen ganger får du, andre ganger ikke.
Dette fæle tiåret er det absolutte lavpunktet for de aller fleste. Før fremveksten av det moderne samfunnet, døde folk før de ble førti. Avkommet var levert og jobben gjort. Din biologiske funksjon var over, og du kunne dø som 39-åring i forvissning om at livet ble ført videre. Kan årsaken til førtiårskrisen være at den «biologiske meningen med livet» er borte? Jeg vet ikke.
De germanske stammene trodde bare på det de så. Her deler de ståsted med en avmystifisert førtiåring som må gjøre opp regnskap før han eller hun kan gå videre. Og kun spørsmål som kan gi tydelige og målbare svar, er av interesse nå.
Har du det bra med meg selv?
Er helsa god?
Har du en jobb du trives med? Eller en meningsfylt hverdag?
Er økonomien til å leve med?
Bor du hyggelig?
Er noen glad i deg? Er du glad i noen?
Vil du noe med livet ditt? Eller er det nok bare å være til?
«– Det er stor forskjell på å bli rik og leve rikt, fortsatte Rebecca. – I det hele tatt er det forskjell på å være og å bli. Jeg tror man først blir lykkelig når man bare er, og ikke hele tiden skal bli.» – Rebecca Lund til Christian von der Hall i Henrik H. Langelands Wonderboy.
Fremtiden er nå. Drømmenes tid er nå.


krutzkoff@hotmail.com

---
DEL