Publisert: 01.11.2018
Med utsikt fra sykkelsetet leder samfunnsdebattanten Bjørn Stærk oss gjennom en 350 siders jakt på den grønne lykken. Fra bagasjebrettet har jeg hatt en riktig så fin reise, til tross for at jeg underveis tenkte at turen kunne vært kortere.
Bokens fortelling er forankret i forfattersubjektet, som både deltar i og betrakter verden, og som underveis formidler en strøm av tanker rundt menneskelig lykke, ansvar og livsform. Skritt for skritt ledes den tålmodige leseren i retning av en erfaring som brynes mot den moderne forbrukerkulturen og dens jag etter fremskritt og vekst. Det kan kanskje kategoriseres som et fenomenologisk søk etter den grønne livskvalitetens kjerne?
En åpen tekst
Vi møter et perspektiv som verdsetter det konkrete, lokale og menneskelige, med vekt på verdighet, grasrotmakt, mangfold og bærekraft. Denne rekken med honnørord kan kontrasteres mot det abstrakte, globale og vidtfavnende, det som preges av effektivitet, teknokrati, ensretting og grenseløshet. Forfatterens siktemål er ikke å skyte ned den sistnevnte ordrekken, men å løfte verdien av de førstnevnte begrepene. Gjennom boken viser han at det ligger gjennomtenkte tanker og genuint innhold i denne ordbruken. Bjørn Stærk føyer seg slik inn i et grønt landskap med spor tilbake til 1800-tallet. Samtidig holder han seg fast forankret i det moderne, urbane samfunnet. Han er derfor litt skeptisk til dem som idylliserer livet i naturen, langt utenfor allfarvei: Den grønne lykken lar seg også finne i samspill med bylivets kvaliteter. Det ligger utvilsomt et anslag av tvetydighet i det som skrives. En åpning i flere retninger, som forsterkes gjennom noe som fremstår som et slags elsk/hat-forhold til konservatisme. Jeg har sans for denne viljen til å anerkjenne kompleksitet. I møte med vår tids utfordringer trenger vi mindre skråsikkerhet og mer aksept for det flertydige og sammensatte.
Stærk verdsetter det konkrete, lokale og menneskelige, med vekt på verdighet, grasrotmakt, mangfold og bærekraft.
Din sannhet, og min. Etter sykkelturen ut i naturen og tilbake til byen rettes bokens søkelys mot forbrukersamfunnet og tendensen til å redusere oss mennesker til forbrukere. Systemkritikken er tydelig, den er opplysende, og den treffer så det kjennes. Den som leser eksemplene som belyses uten å bli sint over verdens urettferdighet, mangler empati. Samtidig tilkjennegir Stærk at dette ikke er noe enkelt felt. Systemet opprettholdes ikke bare av kapitalistene, men også av myndigheter som ikke griper inn – og av oss, forbrukerne, som gjennom våre ønsker om stadig nye og stadig billigere varer bidrar til å legitimere et nådeløst produksjonssystem.
I det påfølgende kapittelet søker forfatteren å vise muligheter for å frigjøre seg fra forbrukerrollen. Det er mange fine, treffende betraktninger her – likevel blir det subjektive ståstedets problem tydelig i denne delen av boken . Fra førstepersonsperspektivet fremstår gjerne ens egen opplevelse som utvetydig sann, med den følge at forfatteren overser muligheten for at leserens sannhet kan være en annen.
Treffer ikke alltid
«Jo mindre jeg tenker som forbruker, desto mer tenker jeg på penger,» påstår Stærk i boken. Jeg forstår hva setningen forsøker å si. Hvis du er så fanget av forbrukslogikkens malstrøm at alle pengene du tjener (eller låner), bare forsvinner, da er tiden kanskje moden for å tenke mer på pengene, hvordan de brukes, om de kan brukes på bedre måter.
Likevel, den siterte setningen treffer ikke denne leseren. Tvert imot, jeg tenker lite på penger, og har aldri vurdert å sette opp budsjetter eller regnskap over pengebruken min. Kanskje det handler om at mitt opprør mot forbrukerlogikken kom tidligere i livet enn hos Bjørn Stærk? Jeg var bare 18–19 år da jeg erklærte, høyt og tydelig, at jeg skulle leve livet mitt slik at penger aldri ble det viktigste. Den visjonen ble realisert gjennom et lavt forbruk. Slik har jeg erfart at det å bestemme seg for å trenge mindre er en kilde til frihet.
Det jeg sier her, er omtrent det samme som bokens forfatter vil frem til. Likevel er ikke hans formulering min sannhet. Gjennom å se dette så konkret som i dette eksempelet forstår jeg bedre hvorfor jeg andre steder i boken kjenner motstand – her og der blir jeg i tvil om at det som blir sagt, vil treffe alle. Mest synlig blir dette i refleksjoner rundt moral og verdier, der det tidvis gjøres for kjappe sprang fra egne tanker til allmenne sannheter. Denne kritikken må imidlertid ikke overtolkes: Selv om jeg stiller mine motspørsmål, kan de ikke skygge for all den kunnskap og refleksjonsvilje som bærer boken fra start til mål. Det er ingen tvil om at forfatteren er en klok mann, som har evnen til å invitere oss inn i et reflekterende rom der både våre verdier og handlinger utfordres på viktig vis.
Sømløst – og tett
Jakten på den grønne lykken er en ordrik tekst som med sine stadig nye vendinger skaper nyanser og ansporer tanker – likevel kunne den med fordel vært strammet inn. At kapitlene er på 50–60 sider, uten atskilte underkapitler, tydeliggjør poenget. Det er imponerende hvordan teksten flyter sømløst fra tema til tema, men lesningen ville blitt mindre utmattende og enklere å memorere dersom underkapitler hadde tilbudt oss jevnlige pustepauser. Jeg kom meg nå likevel gjennom boken, og kan derfor slå fast at dens budskap er viktig, fremstilt gjennom et godt og lettlest språk, der både enkeltsekvenser og helheten gir mye god input til tanken.
