339 sider Syria

Norges muligens beste Midtøstenkjenner Cecilie Hellestveit går detaljert gjennom vår tids største konflikt i boken Syria – en stor krig i en liten verden (Pax, 2017).

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Norges muligens beste Midtøstenkjenner Cecilie Hellestveit går detaljert gjennom vår tids største konflikt i boken Syria – en stor krig i en liten verden (Pax, 2017). Boken tar kronologisk for seg hendelsene som startet 17. februar for seks år siden – fredfulle demons trasjoner mot regimet, etterfulgt av Assads militære angrep på egne borgere, som deretter eskalerte til en ennå pågående krig. Det forente («wahid») folket ville velte det diktatoriske regimet – der Assad hadde bygget en  sikkerhetsstruktur med etterretningsorganisasjoner som igjen overvåket hverandre, men som hovedsakelig var der for å beskytte regimet mot syrerne selv.
Opprøret mot diktatoren gikk bare så altfor galt – nå sist også demonstrert med helvetet i Aleppo og russernes massive bombing. Russland fant det best å gi Assad – den såkalte «borgermesteren i Damaskus» – tilbake kontrollen over Syria. (disse hendelsene har åpenbart funnet sted etter at boken gikk i trykken).

Hellestveit spør seg hvordan Syria i løpet av fem år kunne gå fra «wahid» til «tawhid» – fra et sekulært samfunn med en sterk nasjonal patriotisme til å bli tyngdepunktet for global jihad. Landet ble åsted for interne kamper mellom ulike radikale islamistiske grupper og fremveksten av IS hvor unge menn fra 100 land kom for å slåss for et islamsk kalifat. Hun spør hvorfor 67 av verdens mektigste nasjoner i en felles koalisjon ikke har klart hverken å redusere eller fjerne IS etter 2–3 år med operasjoner.

Hun nevner også hvordan sosiale medier skaper hevntørst når man ser bilder av korsfestede, journalister som halshugges, spedbarn spiddet på staur, familier hakket opp med øks, 60 førskolebarn sprengt av en selvmordsbomber, soldathoder dandert på stakittgjerder.

Hellestveit tar også for seg strategiene til Assad, som hun omtaler som en diktator, og skriver om de sosiale medienes betydning. Hun går grundig inn hva islam er, det regionale spillet til det internasjonale samfunnet og alle Midtøstens konfliktlinjer. Interessant er teorien om at Assad flere ganger slapp løs en rekke fanger – kriminelle og radikale jihadister – for at disse skulle ødelegge det fredelige opprøret: «[…] voldskriminelle og voldtektsforbrytere ble løslatt og blandet seg med demonstrantene og gjorde det umulig for unge kvinner, barn og eldre å delta i demonstrasjonene». Strategisk? Ødela han med overlegg for de moderate, som for ham kan utgjøre en større trussel enn de radikale militante og mørke kreftene som både befolkningen og det internasjonale samfunnet ville ta avstand fra?

Hellestveit antyder, i et forsøk på å se konflikten fra regimets side, at de kunne ha skimtet så store og farlige middelalderske krefter blant deler av folket at Assad for enhver pris måtte stanse dem. Hellestveit minner oss også om at Syria mellom 1949 og 1963, før far og sønn Assad, hadde gjennomlevd 16 militærkupp, hvorav ni hadde kastet sittende statssjefer. Formelt har Syria kun hatt åtte år med parlamentarisk styre i vår tid.

Hellestveits bok skal forklare «hvorfor de unge i Syria var dømt til undergang fra dag én». Hun påpeker at det som har sviktet, er internasjonalt diplomati og politikk. Fra en moderne verden fikk de rett og slett ikke den hjelpen de trengte. Med utviklingen av hva hun kaller en borgerkrig eller «de ikke-statlige aktørers arena», kunne heller ikke Sikkerhetsrådet gripe inn, siden dets «hovedfunksjon er å hindre krig mellom stater». Fra og med sommeren 2013 utviklet det hele seg til en stadig mer utpreget stedfortrederkrig mellom regionens stormakter.

Hva da med USA? Vi vet i dag at amerikansk militærmakt i Midtøsten har skapt flere problemer enn det har løst. Og Obama kommenterte dette slik, som referert i boken: «Selv om vi har den største hammeren, betyr det ikke at ethvert problem er en spiker.»

Hellestveit påpeker nå at førsteprioritet er å hindre at krigen sklir over i en internasjonal konflikt, samt å hindre IS i å eksportere sin kamp ut av Midtøsten. Som hun skriver: «Dette er ikke vår kamp, og vi må være svært nøye med å sørge for at det ikke blir det.» Hun har ikke løsningen, men etterspør «prosjekter som skal samle syrere, irakere, kurdere, palestinere, jemenitter og saudiere til å bygge samfunn for morgendagens Midtøsten».

For meg henger følgende tanke igjen etter de 339 sidene (en tanke som også er luftet i boken): Hva om dette Midtøsten-narrativet stemmer – at det finnes «en ond plan i vestlige land om å holde sunnimuslimene nede gjennom splitt-og-hersk-politikk»? Hvem har fordeler av at sunnimuslimene dreper hverandre – og at Syria ble svakt? Kan det være Israel?

Om krigen vedvarer og eskalerer, risikerer man en region i total oppløsning, med «en betydelig risiko for at vi står ved inngangen til en 30-årskrig i hele Midtøsten,» som Hellestveit nevner. For en slik krig vil ikke ramme 50 millioner mennesker som i dag, men hele 300 millioner (!).

---
DEL