30 år i sannhetens tjeneste

To av verdens fremste tidligmusikkensembler feiret 30 år i 2003. Musica Antiqua Köln og The English Concert har vært med på tidligmusikkbevegelsens reise fra margin til sentrum, men de er fortsatt like vitale og kompromissløse i jakten på autentisitet.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tidligmusikkbevegelsen kom som et resultat av et ønske om å framføre den gamle musikken på dens egne premisser, noe som ikke bare innebærer å spille på de instrumentene musikken var komponert for, men også å ta hensyn til epokens egen estetikk, stilidealer og framføringspraksis. Som de fleste andre nye ideer ble også denne møtt med uforstand: «Hvorfor spille Bach på cembalo når det låter finere på et Steinway-flygel?» En slik holdning avslører det gapet mellom vidt forskjellige estetiske idealer som er grunnlaget for tidligmusikkbevegelsen.

For den estetiske filosofien bak tidligmusikkbevegelsen er at den kunstneriske opplevelsen av et verk er mest ekte, omfattende og sann – og dermed best – når den er så nær som mulig det som komponisten intenderte. På 1960-tallet, da denne filosofien begynte å bli satt ut i praksis av utøvere som Gustav Leonhardt og Nicolaus Harnoncourt, brøt den radikalt med en holdning til den klassiske musikken som opphøyde «det vakre» til noe kontekstløst, absolutt.

Fra margin til hovedstrøm

Utover på 1970- og 80-tallet fikk tidligmusikkbevegelsens tanker stadig sterkere fotfeste selv om de fortsatt ble rubrisert som «for spesielt interesserte». Innspillingene og tankene bak dem appellerte åpenbart til mange, for rundt 1990 begynte plateselskapene å se et kommersielt potensial i å gi ut innspillinger gjort på historisk autentisk vis. Det ble begynnelsen på tidligmusikkens innlemmelse i hovedstrømmen.

For slik er det jo med avantgarden: Like forutsigbart som det er at den i begynnelsen vil bli møtt med latterliggjøring, indignasjon og forsøk på marginalisering, er det at dens ideer etter et par tiår vil bli til en del av hovedkulturen. Etter hvert begynte de store plateselskapene til og med å bruke etiketten «framført på historisk autentiske instrumenter» som et kvalitetsstempel.

Så positivt dette enn er, har det også ført til at man for ofte, og med postmoderne kunnskapsskepsis som vikarierende motiv («det ene kan vel være like autentisk som det andre for alt vi vet»), firer på kravene til hva som skal telle som historisk autentisk. Mange av tidligmusikkbevegelsens «purister» har klaget på at plateselskapene jukser når de presenterer ei innspilling som historisk autentisk bare på grunnlag av at fiolinene har tarmstrenger eller at man kan høre en cembalo i bakgrunnen.

Holder stilen

To orkestre som aldri har firet på kravene, er Musica Antiqua Köln og The English Concert. Begge feiret i 2003 sine 30-årsjubileer, for Musica Antiqua Kölns del kombinert med ei markering av at de har vært fast tilknyttet plateselskapet Archiv / Deutsche Grammophon i 25 år.

Musica Antiqua Köln ble grunnlagt av den da 21 år gamle fiolinisten Reinhard Goebel og noen av hans venner fra Köln-konservatoriet i den hensikt å framføre barokk kammer- og kirkemusikk. De hadde stor suksess med konserter og ei privat cd-innspilling før de i 1978 tegnet kontrakt med Archiv, hvor de har gitt ut mange prisvinnende innspillinger, hvorav en god del av ukjente komponisters musikk, som Johann David Heinichens «Dresden-konserter».

Medlemmene i Musica Antiqua Köln har kommet og gått i løpet av åra, og i dag er det bare Goebel igjen av originalbesetningen. Goebel er da også selve legemliggjøringa av ensemblet. Han har hatt en visjon som han holder på den dag i dag. Mens noen ensembler har blitt «mykere i kantene» i løpet av åra, holder Goebel kompromissløst fast på sine stilistiske og estetiske idealer. Og de som ønsker å spille sammen med ham, må dele disse. Det man kan innvende mot Goebel, er at disse idealene brukes litt udiskriminerende på all musikk. For det er ikke sagt at den stilen som passer på den tyske barokkmusikken, også passer på den franske eller den italienske. Dette er blitt klart etter at yngre ensembler som italienske Concerto Italiano og franske Les Talens Lyriques har lagt vekt på det nasjonalidiomatiske i framføringene.

En viss mangel på «franskhet» i framføringa er imidlertid om noe det eneste man kan innvende mot ensemblets siste utgivelse, som er ei samling instrumental kirkemusikk av Marc-Antoine Charpentier, med Messe pour plusieurs instruments, H. 513, som midtpunkt. Charpentier (1643-1704) er kanskje etterkrigstidas mest kjente komponist – selv om nesten ingen har hørt om ham. Det er fordi Eurovisjonen i 1953 begynte å bruke åpningsfanfaren fra hans Te Deum som vignett, noe som gjorde den til en introduksjon til alt fra De olympiske leker og Melodi Grand Prix til statsbesøk og -begravelser. Musikken er en kombinasjon av det sakrale og det mer folkelig inspirerte, men i motsetning til musikken til den mer konvensjonelle Lully har den til Charpentier alltid en harmonisk spenning og skjevhet som gir musikken et særpreg og gjør den mer slitesterk.

Det følger med en ekstra cd som dokumenterer Musica Antiqua Kölns 25 år på Archiv.

Dirigentbytte

The English Concert ble etablert av cembalisten Trevor Pinnock. Også dette ensemblet har gjennom størsteparten av sin eksistens hatt platekontrakt med Archiv, og det har gitt ut utallige innspillinger som har satt standard for andre, som Bachs Brandenburg-konserter og ouverturer, alle Mozarts symfonier, fiolinkonserter av Vivaldi, Haydns symfonier og Händels operaer. Alle deres innspillinger er støttet av musikologisk forskningsvirksomhet, og ensemblet har aldri inngått kompromisser for å gjøre musikken mer «spennende» eller «sexy».

I juli 2003 valgte Pinnock å fratre som kunstnerisk leder. Han ble etterfulgt av en av verdens fremste barokkfiolinister, Andrew Manze. Manze, som også har dirigert Academy of Ancient Music, er mest kjent for sitt samarbeid med cembalisten Richard Egarr. Sammen har de to spesialisert seg på barokke fiolinsonater, og de har mottatt mange priser for sine innspillinger av Bach, Pandolfi, Rebel og Händel.

Med dirigentbyttet går The English Concert fra Archiv til Manzes plateselskap, Harmonia Mundi. Deres første utgivelse der er en cd med Mozarts «nattmusikk». I tillegg til Serenata notturna, Ein musikalischer Spass og et par mindre stykker inkluderer den verdens mest kjente og innspilte verk, serenaden i G-dur, også kalt Eine kleine Nachtmusik. De legger altså lista høyt for seg selv helt fra begynnelsen – det er vanskelig å få et verk som alle har hørt hundre ganger før, til å virke friskt. Det seine Ein musikalischer Spass er et merkelig og fascinerende verk. Det er åpenbart ment som en spøk med sine parodier på amatørmessig komposisjon, men det inneholder genial, vakker musikk; det virker som om Mozart ikke greide å skrive dårlig musikk selv om han prøvde.

La det først konstateres at dette er veldig gode innspillinger. Spesielt liker jeg at de får fram understemmene og at lyden er mindre polert, mer direkte under Manzes ledelse. Imidlertid synes jeg at serenadene ikke kommer helt til sin rett. De er ment å skulle spilles utendørs, og da synes jeg det kreves mer tyngde og rytmisk markering. Disse manglene kompenseres imidlertid med svært raffinert og smakfullt spill.

---
DEL

Legg igjen et svar