30 år etter 11. september

For Ernesto Rojas, Alfredo Zamudio, og Hernan Rojas er 11. september en dato da terroren forandret deres liv – ikke på grunn av angrepet mot World Trade Center. Men hvilken lærdom trekker de 30 år etter Allendes sosialistiske eksperiment i Chile ble knust?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ernesto Rojas (53), Alfredo Zamucio (42) og Hernan Rojas (48) var henholdsvis kommunist, sønn av sosialist og trotskist da Augusto Pinochet tok makten ved et blodig kupp for nokså nøyaktig 30 år siden, 11. september 1973.

Alle tre opplevde diktaturet på kroppen, før de klarte å flykte til Norge. Alfredo og Hernan har siden den gang blitt værende her i landet. Ernesto dro på sin side tilbake til Chile i 1991 etter diktaturets fall. Nå er han tilbake på Norgesbesøk.

Ny Tid samlet de tre chilenerne rundt et kafébord i Oslo for å høre hva 11. september har lært dem.

Hernan: Jeg tror ikke at den fredelige sosialismen var den riktige veien å gå. Det var en illusjon at militæret kom til å støtte oss. Vi burde ha forberedt en folkelig motstand. Arbeidere og urfolk har lært at det ikke er mulig å skape endringer uten at folk er kapable til å yte motstand og gjøre opprør. Ingen imperialistiske land vil tillate en ny Salvador Allende, dette er gammel kunnskap i Sør-Amerika.

Ernesto: Jeg har lært at imperialismen er veldig, veldig sterk. Vi vet alle hva USA – og Sovjet på den tiden – gjorde og har gjort for å stoppe noe de mener er en trussel.

Alfredo: Jeg tror for min del at en ny runde med Allende hadde gått nå, fordi det ikke finnes blokkdannelse som under den kalde krigen. Allende var et eksperiment før tiden var moden.

Ernesto: Jeg er til dels enig med Alfredo. Hvis Carter og Gorbatsjov hadde hatt makta den gang, tror jeg ikke kuppet hadde lyktes. Men med folk som Nixon og Kissinger ble Chile sett på som en trussel og leder av land i den 3. verden.

Alfredo: Ja, Nixon beskrev Sør-Amerika som en sandwich mellom Cuba og Chile.

Hernan: De kreftene som styrer USA i dag er av de mest reaksjonære. De vil ikke nøle et sekund hvis deres interesser blir truet. Nei, jeg tror at en amerikansk intervensjon er veldig aktuell i dag, når folk i Brasil, Bolivia og andre steder nå forsøker å reise seg.

Alfredo: Den gang var Chile en suppe; begge sider demoniserte hverandre. Min bror deltok i kuppet, min far ble fengslet fordi han var sosialist. Demoniseringen tok hus innad i familien. Nå tror jeg venstresiden har lært seg å ikke demonisere. Hvis du skaper demoner, er eneste utvei å drepe demonene. Det blir vanskelig å bygge broer. Det er dette jeg tror vi kan lære av Chile.

Ernesto: Lærdommen må være at demokrati er eneste måte å løse konflikter på, at vi må finne et kompromiss der alle kan samarbeide. Og ting har forandret seg og forandrer seg fort nå i Chile. Øverste kommanderende for hæren har slått fast at militæret aldri mer skal brukes mot folket igjen. På den dag ble Grunnloven forandret og en paragraf vedtatt hvor dette slås fast.

Hernan: Det stoler jeg ikke på. Med all respekt for Ernesto og Alfredo: De har en visjon som er altfor naiv. De fattigste, og det er flertallet i Sør-Amerika, har små muligheter på de premissene som gjelder. Jeg tror vi vil oppleve streiker, konfrontasjoner og opprør i framtiden. I Argentina sier folk nå at alle i ledende stillinger må gå av. De har mistet troen på demokrati.

Alfredo: Jeg kan ikke se for meg at USA direkte intervenerer i Chile i dag. Selv i Colombia ville det være utenkelig. Myndighetene i Colombia har spurt USA om hjelp, og det har de rett til som selvstendig land. I Chile den gang var det militæret, og ikke myndighetene, som fikk hjelp av USA i det skjulte. I dag lever vi i informasjonstidsalderen. Det er lett å dokumentere hva som skjer. Blokkdelingen er borte i FN. Politikken forandrer seg fra uke til uke.

Hernan: Borgerskapet fikk sin neoliberalistiske stat etter kuppet. I dag foregår det en langsom krig mot folk. Domstolene brukes mot arbeiderne og urfolk på vegne av multinasjonale selskaper som er styrt av USA. I Chile teller hæren nesten en halv million mann, de gjør jobben for dem. Høyresiden kommer til å vinne kommende valg sammen med de korrupte sosialistene.

Ernesto: Det er jeg ikke så sikker på. Ting forandrer seg raskt i dagens Chile. Det er riktig at de kontrollerer media, eier universitetene og industrien. For ett år siden var jeg pessimist. Men nå når jeg ser kooperativene og alle som kjemper mot neoliberalismen, kampen mot korrupsjon, studentene… For noen uker siden gjennomførte vi den første generalstreiken i Chile siden kuppet i 1973. Vi som drømmer om noe annet enn neoliberalisme må jobbe for disse tingene. De kan ikke lenger putte de som demonstrer i fengsel. Demokrati presser seg på Chile fra omverdenen. Verdensmarkedet trenger stabilitet. På en måte er det «money talks», spesielt for høyresiden. Det var derfor de til slutt fjernet Pinochet.

Alfredo: Etter Pinochet har veksten i Chile vært mellom 7 og 10 prosent.

Ernesto: Høyresiden hadde fått nok av dårlig PR, de måtte kvitte seg med ham.

Alfredo: Likevel var det rundt 45 prosent som sa ja til Pinochet under folkeavstemningen. Den chilenske psykiateren Otto Doerr har skrevet en bok om Chile før og etter kuppet, hvor han blant annet viser til hvordan språket forandret seg.

Ernesto: Samarbeid ble til et negativt ladet ord.

Alfredo Folk ble paranoide og redde for å stole på andre, selv på søstre og brødre. Det var Pinochets største suksess, at folk sensurerte seg selv.

Ernesto: Men som sagt, jeg er optimist. Chile hadde en 160 års lang historie med demokrati før kuppet.

Hernan: Jeg er også optimist. Folk er i ferd med å politiseres og organisere seg mot neoliberalismen i Sør-Amerika. I Chile er det en tendens til at folk samler seg og knytter trådene. Men jeg tror det er nødvendig å bygge opp internasjonale systemer – som for eksempel en internasjonal domstol – for å demme opp for imperialismen. Hvis ikke vil vi få store voldelige opprør i Sør-Amerika.

---
DEL

Legg igjen et svar