300 søte hevnere

I 1990 ble Frank Miller massakrert av Hollywood. Nå brukes tegneseriene hans både som dreiebok og storyboard.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[action] Spartanerne marsjerer som en blanding av superhelter, greske guder og en væpnet utgave av Chippendales, mens de persiske hordene er en mutert utgave av 1001 natt, ledet av en gjennompiercet svart kjempe som minner mer om en nattklubbkonge fra New Yorks underverden enn den historiske kong Xerxes I. Blodet spruter over benkeradene, og i kinostolen gliser tegneserieskaperen Frank Miller bredest av alle.

På tampen av 1980-tallet var Miller kongen på haugen i den amerikanske tegneseriebransjen, etter gnistrende oppdateringer av Batman i The Dark Knight Returns (1986) og Batman: Year One (1987). Miller var klar for nye utfordringer, men endte som arbeidsmaur i Hollywood. Han forsøkte seg med manus spekket med ultravold, samtidssatire med tung labb og helsvart humor, men etter RoboCop 2 (1990) og RoboCop 3 (1993) sverget Miller på at han aldri ville ha noe mer med Hollywood å gjøre, siden manusene var tuklet med i en slik grad at de nærmest var ugjenkjennelige for opphavsmannen.

Millers verdener

Samtidig hadde Miller også røket uklar med Marvel og DC Comics, superheltgigantene i seriebransjen, på grunn av opphavsrettslige krangler. Dermed begynte han å skape sine egne verdener for det mindre forlaget Dark Horse Comics, som ironisk nok hadde bygd seg opp med gode videreføringer av filmer som Aliens, Predator og Terminator. Miller serverte den politiske science fiction-satiren Give Me Liberty (1990-97) og ekstremaction i Hard Boiled (1990), og skjøt gullfuglen med den hardkokte «krim noir»-pastisjen Sin City (1991-99).

Millers univers ble skapt parallelt med Hollywoods økende fascinasjon for tegneserier, og i dag er filmbransjen så trofaste mot Miller at tegneseriene hans brukes både som dreiebok og storyboard. I Sin City (2005) var Miller medregissør, uhørt i et Hollywood der fagforeningene har stått på at filmene skal ha én regissør. Sin City 2 kommer til sommeren, og nå er filmen basert på Millers krigsopus 300 klar for norske kinosaler, med Miller som «executive producer».

For å gjøre Millers hevn over Hollywood ekstra søt, har forlaget Avatar laget tegneserie av Millers manus for de to RoboCop-filmene, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Hollywood fikk kalde føtter når man leser denne groteske, ultravoldelige og nihilistiske science fiction-historien.

Uhistorisk korrekt

300 forteller om slaget mellom spartanerne og perserne ved Thermopylene i år 480 f.vt. Serien er en ellevill stiløvelse fra Miller, inspirert av barndommens voldsomme fascinasjon for filmen The 300 Spartans (1962), der han med brede pensel- og pennestrøk gjenforteller slaget som myte, preget av de voldsomme overdrivelsene, groteske karikaturene og voldsromantikken som gjennomsyrer de fleste av seriene hans.

300 er gresk historie gjenfortalt med superheltbriller. Når Zack Snyder, mannen bak den intense zombiefilmen Dawn of the Dead (2004) og den kommende filmatiseringen av tegneserieklassikeren Watchmen får kloa i dette materialet, blir sirkuset bare større. Snyder legger uheldigvis til noen overnaturlige vesener som gjør assosiasjonene til slagscenene i Ringenes herre sterkere, og den tynne historien er utvidet med litt politisk renkespill hjemme i Sparta. Ellers er filmen like trofast overfor originalen som Stanley Kubricks A Clockwork Orange var overfor Anthony Burgess’ roman. Scener og dialog er løftet rett fra serien, og i actionsekvensene fungerer dette til tider suverent. Dialogen blir i overkant teatralsk og oppstyltet, og det er typisk Miller at manusene hans ikke alltid kommer heldig ut av høytlesning.

Der serien var en stiløvelse for Millers strek, er filmen en stiløvelse i moderne data-animasjon, og sammen med filmer som Sin City og Sky Captain and the World of Tomorrow (2004) bidrar den til å rive ned skilleveggene mellom animasjon og spillefilm ytterligere. På flere vis er Snyders filmatisering mer energisk og medrivende enn originalen, men trolig ender dette som en kultfilm – for Miller-fans, folk som elsker gigantiske slagscener og homofile. For selv om spartanerne står fram som homofobe, er det mer lær, glinsende muskler, testosteron, gryntende basketak og homoerotikk her enn i den samlede karrieren til Village People.

---
DEL

Legg igjen et svar