30 år i fredens tjeneste

Propaganda, manipulasjon og andre psykologiske virkemidler er uvurderlige både i krig og utenrikspolitiske strategier.

Ola Tunander til høyre, Iver B. Neuman med flere fra venstre
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

 

Før sommeren ble det avholdt et seminar på fredsforskningsinstituttet PRIO i forbindelse med at Ola Tunander gikk av med pensjon etter 30 års arbeid ved instituttet. Tunander avga i 1989 sin doktoravhandling om USAs maritime strategi og geopolitikk i Nord-Europa, og har som forsker vært kjent som en frittalende kritiker av Norges deltakelse i USAs militære intervensjoner.

Et hovedtema for seminaret var psykologisk krigføring, og mange av talerne kom med interessante opplysninger vedrørende hvordan særlig USA aktivt og bevisst bruker manipulasjon og propaganda for å oppnå utenrikspolitiske mål. Sverre Jervell snakket om hvordan USA brukte militærstyrker i nordområdene i sin «bedrageri-strategi», som tok sikte på å gi Sovjetunionen inntrykk av at de var truet av angrep, for deretter å lure dem til å ruste opp mer enn nødvendig. Jervell mener at USAs militærpolitikk i nordområdene ikke hadde til hensikt å avskrekke Sovjetunionen fra å angripe vestover, men å skremme dem til å ruste opp så mye at det undergravde den sovjetiske økonomien. Det er nærliggende å trekke paralleller til dagens situasjon med en stadig mer aggressiv opprustning mot Russland.

Ubåt-trussel på nytt. Mathias Mossberg ledet den svenske Ubåt-utredningen i 2001, der Tunander deltok som sivil ekspert. Utredningen skulle finne ut om ubåtene som krenket svensk territorialfarvann på 80-tallet, og som nærmest skapte krigshysteri i Sverige, var vestlige eller sovjetiske. Utredningen konkluderte åpent – begge deler kunne være mulig, og det var ingen absolutte bevis på at de var sovjetiske. Mossberg forteller at de blant annet hadde kommet over to rapporter med tegninger som viste at noen av de observerte ubåtene mest sannsynlig var vesttyske. Disse rapportene ble unndratt offentligheten, hemmelighetsstemplet og arkivert på en måte som gjorde at hendelsen ble talt med i statistikken over observerte sovjetiske ubåtkrenkelser. Mossberg hevder at det svenske militæret er fullstendig klar over at også ubåtene som ble observert i 2014 – og som mediene brukte til å hause opp et skremmebilde av et aggressivt Russland – i virkeligheten var NATO-ubåter. Dette forties for å skremme opinionen til å bli mer positive til et svensk NATO-medlemskap.

Tunander mener det var bevisst amerikansk bedrageri å skremme svenskene til å tro at Sovjetunionen krenket svensk territorialfarvann, og at det var denne bedrageristrategien som ødela den selvstendige sosialdemokratiske utenrikspolitikken til Olof Palme. Krigshysteriet gikk så langt at offiserer i flåten hadde møter der de diskuterte hvordan de kunne ta livet av «forræderen» Palme. Den sovjetiske lederen Andropov skal ha bedt svenskene om å senke alle ubåtene i skjærgården, og så vente og se hva det var som fløt opp. Tunander siterte videre en britisk embetsmann han snakket med på 1990-tallet, som sa at de ikke kunne avsløre at det var de som sto bak ubåtene: Det kunne nemlig hende at de fikk bruk for å gjenta skremselstaktikken og legge skylden på Russland igjen senere – noe som nå ser ut til å ha skjedd igjen.

«Det er tragisk at ikke Norge har forskningsmiljøer som er i stand til å konfrontere løgnene om Libya.»

Propaganda som våpen. Rune Ottosen fortalte om sin forskning på psy-ops («psychological operations»), altså bruk av propaganda og psykologiske virkemidler i krig, og fremla styrtingen Saddam-statuen i Bagdad i 2003 som eksempel. I realiteten var det svært få, spesielt utvalgte mennesker som deltok i å rive Saddam-statuen, men det ble presentert i pressen som bevis på at det irakiske folket ønsket den amerikanske invasjonen velkommen. Ifølge Ottesen blir rene propagandaløgner ukritisk videreformidlet i mediene – for eksempel at Gaddafi skal ha gitt soldatene sine viagra for at de skulle bli flinkere til å voldta, eller at irakiske soldater skal ha stjålet inkubatorer fra kuwaitiske sykehus og latt kuwaitiske spedbarn bli liggende igjen og dø. Ottosen irriterte seg også over at norske organisasjoner som bekymrer seg over overgrep mot journalister andre steder i verden, aldri bekymrer seg når NATO bomber journalister og tv-stasjoner i Jugoslavia eller Libya.

Anders Björnsson fremhevet hvordan Tunander var en av dem som var aller tidligst ute med å advare mot intervensjonen i Libya, og er blant de få som har behandlet krigen vitenskapelig i etterkant i den kritiske boken Libyenkrigets geopolitik – humanitär intervention eller kolonialkrig?. Tunander mener at ingen av de norske politikerne forsto hva de var med på da de bestemte seg for å gå til krig mot Libya. Han forteller at de viktigste opprørsgruppene var islamister som opererte med militær støtte fra Qatar, og at styrkene som inntok Tripoli, senere dro videre til Aleppo i Syria for å krige mot det sekulære regimet der. Tunander viste til de lekkede epostene til Hillary Clinton, der hennes nære medarbeider Sidney Blumenthal går gjennom de franske argumentene for Libyakrigen: å hindre Gaddafis planer om å opprette en alternativ panafrikansk valuta; å sikre seg større andeler av de libyske oljereservene; å øke fransk innflytelse i Nord-Afrika; å styrke president Sarkozys posisjon i Frankrike og Frankrikes posisjon i verden. De humanitære argumentene for krigen var ren og skjær propaganda. «Det er tragisk at ikke Norge har forskningsmiljøer som er i stand til å konfrontere løgnene om Libya,» mener Tunander.

Staten i staten. Ole Wæver snakket om Tunanders arbeid med «dypstaten» – at det bak de offisielle, legale maktstrukturene ligger en skjult maktstruktur i form av militære, etterretning og så videre, som utgjør en «stat i staten». Begrepet ble innført av den italienske historikeren Franco de Felice. Felice mente at regjeringene og de valgte myndighetene i en demokratisk stat baserer seg på støtte fra folket. Men for de fleste stater er det ikke nok med støtte fra folket for å bevare staten – den er også avhengig av støtte fra en beskyttende stormakt. Denne støtten kan settes i spill dersom det er for store ulikheter i synspunktene til en ny, valgt ledelse og synspunktene til den beskyttende stormakten – i Italias tilfelle USA. Amerikanerne hadde blant annet stor påvirkningskraft når det gjaldt hvem som ble utpekt til å lede Italias etterretning, og amerikanerne kunne så bruke sine folk i militæret og etterretningen til å presse den valgte ledelsen til ikke å avvike for langt fra USAs politiske linje. Dette gjorde de blant annet ved å true med militærkupp. Høyreekstreme grupper med tilknytning til italiensk etterretning sto også bak bombeanslag på 1960-, -70- og -80-tallet, der skylden ble lagt på kommunister for å skape frykt for Sovjetunionen og kommunistpartiet. Dette er eksempler på parallelle maktstrukturer som er ment å skulle fungere permanent, uavhengig av regjeringsskifter, og som kan tre i kraft i tilfelle det oppstår en krise i staten.

Tunander mener det er færre slike strukturer i Norge enn i mange andre land, på grunn av vår egalitære historie og fravær av en innflytelessrik adel som anså seg som hevet over lov og rett. I Norge er det grunn til å tro at militæret er lojalt mot den politiske ledelsen, og amerikanerne har ikke øvd samme innflytelse over utnevnelsen av etterretningssjefer her i landet.

Etter at seminaret ble avholdt har to interessante hendelser funnet sted, som berører analysene som ble presentert der: Den 11. juni la Sveriges Radio ut et program der det heter at en mulig ubåt som ble observert ved Vindbåden våren 2015, viste seg å være tysk – ikke russisk. Og i midten av juli var det som kjent et forsøk på statskupp i Tyrkia, som vitner om at parallelle maktstruktur i militæret og statsapparatet kan være en trussel mot den politiske ledelsen flere steder i verden.

Se Ola Tunanders artikkel «Saudi-Arabia direkte involvert i 11.september?» i samme avis!

---