30–40

I trettiårene er det ingen bønn: Det er her man blir nødt til å møte lille barnet igjen – det man mistet et eller annet sted på veien.

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen

Forfatter og filmskaper.

Alt som er virkelig, tar tid.
Hver tredje – noen sier hver sjuende – generasjon kommer det en som rydder opp og starter på nytt. Om arvesynden finnes, er den all den ondskap og mangel på kjærlighet som har samlet seg opp generasjon etter generasjon. Til slutt blir faenskapet en diger haug med snø foran plogen, og både den og brøytebilen faller sammen.
Er det du som skal overta sjåførjobben akkurat da, går du enten under eller starter på nytt.

Martinus, en sympatisk dansk mysteriefilosof som levde i siste halvdel av 1900-tallet, fikk en åpenbaring som ung. Og skrev, bokstavelig talt, hyllemetere av ord. Han mente at du i begynnelsen av trettiårene starter opp igjen der du døde i ditt forrige liv. Du slipper rett og slett ikke unna din kosmiske byrde og må fortsette jobben. Uansett om du tror på reinkarnasjon eller ikke, er det et faktum at mange begynner i terapi i denne alderen. Livet ble kanskje ikke det du hadde trodd, og gammelt sjelelig avfall begynner å stinke. Sannheten kommer løpende etter deg og tar deg igjen. Den kan være et udekket behov, eller noe du ikke ville kjenne på. Du har løpt fra faenskapen, men må møte den, før eller senere.

Screen Shot 2015-09-15 at 12.10.45Jeg vil ikke hevde at alle trenger terapi. Men har du hatt et oppvekstmiljø som ikke samsvarte med din egen personlighet, har du
sannsynligvis bruk for å legge deg på benken. For den slags skaper sjelelig ubalanse, og ubalanse kreerer igjen et mørke fullt av dyster energi. Et indre helvete, så å si.
Har du mange indre djevler, er det bare én ting som er farligere enn å møte dem, og det er ikke å gjøre det. Da setter de deg ut av spill, og du ender gjerne opp som syk, gal, alkoholiker eller narkoman.
Ingen drømmeposisjon, akkurat.
Noen er redde for terapi. De føler at det er som å legge seg på en slaktebenk og miste sjelen. Men dette er feil. Ja, noe i deg dør, men det som forsvinner, er ikke lenger nødvendig. Det er daukjøtt som trekker deg ned i oppgitthet og passivitet.
Å gå i terapi er tvert imot en gjenfødelse. Å få en sunnere sjel.
I klassisk psykoanalyse ligger du på en sofa og lar tankene assosiere fritt, for sakte, men sikkert å gå mot en helbredelse. Det interessante er at dette slettes ikke er noen moderne oppfinnelse som Freud fant på, men en snedig utvikling av gamle religiøse ritualer, hvor et offer velges, som så legges på et alter og drepes.
Noe ofres for at nytt liv skal gjenoppstå. Massasje har også noe av det samme ved seg. Du ligger horisontalt på en benk og ofrer dine stramme muskler for bedre blodgjennomstrømming og nytt liv.
Om enkeltindividet har en eneste forpliktelse i forholdet til seg selv, er det å søke mot sin essens, den du kanskje var som barn, men som forsvant på veien. Og i den grad andre har en forpliktelse i sitt forhold til enkeltindividet, er det å hjelpe vedkommende med dette. I det ligger det å være et godt menneske, og et godt samfunn.

Enhver fugl synger med sitt nebb, heter det. Og slik skal det også være.
I midten av trettiårene får også de fleste, ikke minst kontorslavene, vondt i nakke, skuldre og rygg. Genetisk disponerte sykdommer dukker opp. Her er det ikke noe annet å gjøre enn å gjøre noe.
Min massør gjennom 15 år, Pål Mabøl, sier at det er to former for bevegelse. Den ene går mot liv, den andre mot død. Bevegelsen mot død er ikke å gjøre noe, å være passiv.
Dette tiåret, og det neste, er i det hele tatt den tiden i ditt liv hvor de delene av deg selv som ikke har fått sitt, melder seg.
Det får meg til å tenke på Åge W, som jeg gikk på ungdomsskolen sammen med. Han oste som tenåring av atletisk og seksuell selvtillit. Jeg var sjalu på ham den gangen, for hans tydelige tilstedeværelse i verden, selv om jeg knapt innrømmet det. Han var jo bare en sympatisk, men enkel sportsfyr som spilte fotball. Jeg var så klok, jeg, mente jeg.
18 år senere – begge hadde vi blitt i midten av trettiårene – møttes vi på nattoget mellom Trondheim og Oslo. Åge så fremdeles bra ut, og jeg kunne se eros brenne i øynene hans, som den gang han var 16. Ikke minst når han nå og da gløttet glupsk mot en sexy dame lenger nede i kupeen.
Åge og jeg begynte å snakke om ungdomsskolen.

Martinius mente at du i begynnelsen av trettiårene starter opp igjen der du døde i ditt forrige liv.

– Jeg var sjalu på deg den gangen, sa han plutselig til meg. Jeg så overrasket på ham.
– Du sjalu på meg? Hvorfor det?
– Fordi du var intellektuelt orientert.
Først ble jeg målløs, så begynte jeg å le. Og jeg måtte svare han som sant var, at jeg hadde vært sjalu på ham fordi han ikke hadde vært intellektuelt orientert.
Allerede den gangen, som tenåringer, hadde vi begynt å savne det vi ikke hadde utviklet i oss selv.
Senere fikk jeg med meg at Åge hadde begynte å jobbe som journalist i en av de toneangivende debattavisene, han ble til og med en nyskapende skribent. Selv ble jeg en kløpper i det fysiske, ikke minst til å knulle.
Jeg tror, som overbevist platoniker, at det finnes en idealform av oss selv, som vi alle strekker oss mot. Dette er ingen konkret gjenstand, men en ideal fordring, en balanse naturen i oss søker mot.
Er du for mye i hodet, må du ned. Er du for mye i kroppen, søker du oppover.
Kanskje finnes det en idealform av livet selv? Og at alt går mot det. Her, som på en planet på andre siden av verdensrommet.
Jeg vet ikke.
Som trettiåring begynte jeg i en psykoterapeutisk behandling som skulle ta mange år. På vei opp trappa til psykologens kontor møtte jeg hver gang et herjet, gråtkvalt ansikt på vei ut. Hun, en jente i midten av tjueårene, hadde som vanlig hatt en anstrengende 45 minutters reise i eget kosmos.
Vi hilste aldri. Det var noe pinlig i dette å være avslørt i all sin ubehjelpelighet. Kanskje var hun på vei til jobb? Psykologer er av den oppfatning at en pasient ideelt sett bør arbeide og tjene penger for selv å betale for behandlingen. Freud mente du er frisk når du kan arbeide og elske et annet menneske.
Inne på det småborgerlige kontoret, psykologer har alltid noe superkontrollert over seg, la jeg meg ned på den berømte sofaen som det slaktofferet jeg var, for å få nytt liv. Psykologen satte seg bak meg. Om han kom til å kjede seg eller sovne, var umulig for meg å se.
Jeg begynte alltid å snakke om det jeg hadde gjort, tenkt, følt eller drømt siden sist.
Sakte, men sikkert gikk jeg ned i en spiral som førte meg mot et punkt. Noe jeg ville berøre, eller slettes ikke. Noe ømt, smertefullt. Det var som om det var noe der nede som ville at jeg skulle komme til det.
Det er dette «noe» som sier ifra når vi blir syke eller alt stopper opp. Og det å få kontakt med det, er selve startpunktet for å begynne på helbredelsen av seg selv; det lover deg ikke gull og grønne skoger, evig lykke og et liv helt uten sykdom. Men det forteller deg at du kan starte en gang til.

Enkelte morgener var det som om reisen mot dette punktet aldri kom i gang, andre ganger traff den sitt mål umiddelbart. Jeg kunne føle en stor lykke eller en stor sorg. Det kunne komme en voldsom aggresjon opp i meg, et sinne så beksvart at det var rent hat. Alle sider av «noe» som var der nede.
Og dette «noe» er … deg, den lille sjelen din. Jeg vet det høres patetisk og barnlig ut når jeg uttrykker det så direkte. Men så er det jo også et barn. Det er det lille barnet som jeg skrev om i forrige kapittel, det du mistet et eller annet sted på veien. Det finnes ikke noe vakrere og mer skremmende i verden enn å møte seg selv igjen, sin essens.
Men det er selve grunnlaget for helbredelse – og frihet.

«Jeg er en skygge for meg selv. Bare Gud kjenner mitt navn,» skrev Jorge Louis Borges. Et ufattelig vakkert utsagn, men det trenger ikke å være helt sant, for alltid.

---
DEL