30–40

I trettiårene er det ingen bønn: Det er her man blir nødt til å møte lille barnet igjen – det man mistet et eller annet sted på veien.

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen
Krutzkoff Jacobsen er nylig ansatt som kortfilmkonsulent ved NFI.

Alt som er virkelig, tar tid.
Hver tredje – noen sier hver sjuende – generasjon kommer det en som rydder opp og starter på nytt. Om arvesynden finnes, er den all den ondskap og mangel på kjærlighet som har samlet seg opp generasjon etter generasjon. Til slutt blir faenskapet en diger haug med snø foran plogen, og både den og brøytebilen faller sammen.
Er det du som skal overta sjåførjobben akkurat da, går du enten under eller starter på nytt.

Martinus, en sympatisk dansk mysteriefilosof som levde i siste halvdel av 1900-tallet, fikk en åpenbaring som ung. Og skrev, bokstavelig talt, hyllemetere av ord. Han mente at du i begynnelsen av trettiårene starter opp igjen der du døde i ditt forrige liv. Du slipper rett og slett ikke unna din kosmiske byrde og må fortsette jobben. Uansett om du tror på reinkarnasjon eller ikke, er det et faktum at mange begynner i terapi i denne alderen. Livet ble kanskje ikke det du hadde trodd, og gammelt sjelelig avfall begynner å stinke. Sannheten kommer løpende etter deg og tar deg igjen. Den kan være et udekket behov, eller noe du ikke ville kjenne på. Du har løpt fra faenskapen, men må møte den, før eller senere.

Screen Shot 2015-09-15 at 12.10.45Jeg vil ikke hevde at alle trenger terapi. Men har du hatt et oppvekstmiljø som ikke samsvarte med din egen personlighet, har du
sannsynligvis bruk for å legge deg på benken. For den slags skaper sjelelig ubalanse, og ubalanse kreerer igjen et mørke fullt av dyster energi. Et indre helvete, så å si.
Har du mange indre djevler, er det bare én ting som er farligere enn å møte dem, og det er ikke å gjøre det. Da setter de deg ut av spill, og du ender gjerne opp som syk, gal, alkoholiker eller narkoman.
Ingen drømmeposisjon, akkurat.
Noen er redde for terapi. De føler at det er som å legge seg på en slaktebenk og miste sjelen. Men dette er feil. Ja, noe i deg dør, men det som forsvinner, er ikke lenger nødvendig. Det er daukjøtt som trekker deg ned i oppgitthet og passivitet.
Å gå i terapi er tvert imot en gjenfødelse. Å få en sunnere sjel.
I klassisk psykoanalyse ligger du på en sofa og lar tankene assosiere fritt, for sakte, men sikkert å gå mot en helbredelse. Det interessante er at dette slettes ikke er noen moderne oppfinnelse som Freud fant på, men en snedig utvikling av gamle religiøse ritualer, hvor et offer velges, som så legges på et alter og drepes.
Noe ofres for at nytt liv skal gjenoppstå. Massasje har også noe av det samme ved seg. Du ligger horisontalt på en benk og ofrer dine stramme muskler for bedre blodgjennomstrømming og nytt liv.
Om enkeltindividet har en eneste forpliktelse i forholdet til seg selv, er det å søke mot sin essens, den du kanskje var som barn, men som forsvant på veien. Og i den grad andre har en forpliktelse i sitt forhold til enkeltindividet, er det å hjelpe vedkommende med dette. I det ligger det å være et godt menneske, og et godt samfunn.

Enhver fugl synger med sitt nebb, heter det. Og slik skal det også være.
I midten av trettiårene får også de fleste, ikke minst kontorslavene, vondt i nakke, skuldre og rygg. Genetisk disponerte sykdommer dukker opp. Her er det ikke noe annet å gjøre enn å gjøre noe.
Min massør gjennom 15 år, Pål Mabøl, sier at det er to former for bevegelse. Den ene går mot liv, den andre mot død. Bevegelsen mot død er ikke å gjøre noe, å være passiv.
Dette tiåret, og det neste, er i det hele tatt den tiden i ditt liv hvor de delene av deg selv som ikke har fått sitt, melder seg.
Det får meg til å tenke på Åge W, som jeg gikk på ungdomsskolen sammen med. Han oste som tenåring av atletisk og seksuell selvtillit. Jeg var sjalu på ham den gangen, for hans tydelige tilstedeværelse i verden, selv om jeg knapt innrømmet det. Han var jo bare en sympatisk, men enkel sportsfyr som spilte fotball. Jeg var så klok, jeg, mente jeg.
18 år senere – begge hadde vi blitt i midten av trettiårene – møttes vi på nattoget mellom Trondheim og Oslo. Åge så fremdeles bra ut, og jeg kunne se eros brenne i øynene hans, som den gang han var 16. Ikke minst når han nå og da gløttet glupsk mot en sexy dame lenger nede i kupeen.
Åge og jeg begynte å snakke om ungdomsskolen.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.