Ti dager som rystet verden

Mot slutten av 1930-årene fikk verdenslitteraturen et nytt innslag som kom til å spille en viktig rolle for opinionsdannelsen i demokratiske land like før oppgjøret med Hitler. Det var bøkene av toppjournalistene på den tiden, en kombinasjon av hvitglødende reportasje fra storkonfliktene som gikk forut for den annen verdenskrig, analyse av fascismen og nazismen – og lidenskapelige advarsler mot farene ved ettergivenhet overfor Hitler og Mussolini. Også i Norge ble disse bøkene oversatt og slukt, f.eks. Douglas Reeds «Vanviddets verden» og Gedyes «Tapte skanser», begge på norsk i 1939. Og vi som høstet sterke inntrykk fra dem, kunne tenke at maken til journalistisk innsats var aldri prestert.

Men på det punktet tok vi feil – var min tanke da jeg nå leste «Ti dager som rystet verden» av John Reed. Skal noen enkelt bok utnevnes til århundrets reportasje, så er det denne fra bolsjevikrevolusjonen i 1917. Hvilken mester han var, journalisten Reed, går fram av den enkle kjensgjerning at hans framstilling av revolusjonsdagenes forløp ikke bare kan utgis på ny et halvt århundre etter at reportasjen ble til, men faktisk er spennende lesning hele veien, enda vi unektelig vet nokså godt «åssen det går».

I 1917 var amerikaneren John Reed 30 år gammel, utdannet ved Harvard-universitetet og allerede kjent som en fremragende, radikal journalist. Hans dekning av den første verdenskrigen førte ham til Petrograd (Leningrad) og dermed rett inn i dramaet som innledet et nytt avsnitt av historien. Reed var med og grunnla det amerikanske kommunistpartiet i 1917, så ingen behøver å være i tvil om hvor han hadde sitt hjerte. Og kan han da betraktes som en pålitelig reporter? Reed har selv gitt det åpne, rolige svaret i et forord fra 1919: «Min oppfatning av begivenhetene er ikke nøytral. Men i skildringen av disse skjebnesvangre dagene har jeg bestrebet meg på å være så samvittighetsfull reporter som mulig, med det ene mål for øye å bringe sannheten.»

Han nådde utrolig langt mot dette målet, enda hendingene kokte omkring ham og hver time, dag og natt kunne bringe forandringer av uoverskuelig rekkevidde. Summen av hans innsats ligger i det enestående forhold at «Ti dager som rystet verden» fikk Lenins anbefaling og er trykt i et opplag på bortimot 2 millioner i Sovjet – samtidig som boka kunne aksepteres også av folk i vest som en troverdig øyenvitneskildring, så sant leserne ikke var forblindet av hat til revolusjonen og kommunismen. Slik ble den en «klassiker». Selv opplevde John Reed lite av suksessen, han døde av tyfus i Moskva i 1920 og ble gravlagt i Kreml.

Uten at Reed skyver sin egen person i forgrunnen, kan vi gjennom hans skildring av dramaet på revolusjonens hovedscene peile inn et par av de trekk som gjorde ham til en stor journalist, og som i praksis gir dekning for den siterte programerklæringen i forordet. Reed ble utstyrt med en uunnværlig passerseddel fra bolsjevikenes hovedkvarter i Smolny- instituttet og kunne dermed slippe til både hos den sentrale ledelsen og hos soldatene og rødegardistene i forreste kamplinje. Men samtidig bestreber han seg på å dekke også den andre siden og greier å komme i kontakt med så vel de borgerlige «kadettene» som de forskjellige revolusjonære, men antibolsjevikiske fraksjonene i deres kompliserte brytninger – hele tiden med det mål å gi det fullstendige og mest mulig korrekte bilde av utviklingen.

Hva en amerikansk reporter kunne komme ut for under disse omstendighetene, illustreres ved en liten episode som Reed beretter nøkternt: Da han på den røde siden nærmer seg kampområdet like utenfor byen, blir han stanset bryskt av et par soldater og underkastet kontroll. Reed trekker fram sitt gode pass fra Smolny – for så å oppdage at det slett ikke duger: karene kan ikke lese. På et hengende hår unngår han å bli skutt på stedet – og fortsetter så sin jobb som om intet var hendt.

Det mest fengslende hos Reed og det som nok også kan over- raske mest nå 50 år senere, er øyenvitnets overbevisende skildring av hvor kaotisk og uviss situasjonen var fra dag til dag. Om leseren har forestilt seg revolusjonens forløp og seier som resultatet av nøyaktige planer og sikre faktorer av forskjellige slag, så vil han oppdage at begivenhetene hele veien er kombinert med en uoverskuelig masse av tilfeldigheter og improvisasjoner. De fundamentale forutsetningene for revolusjonen var klare nok, men dens forløp ble ofte bestemt av ledere som måtte ta pokersjanser både på høyeste plan og nedover i rekkene.

Det var en fin idé av Pax å få ut denne boka til jubileet.

John Reed: Ti dager som rystet verden. Pax 1967.

 

---