Ti dager som rystet verden

sigurdevensmo

Mot slutten av 1930-årene fikk verdenslitteraturen et nytt innslag som kom til å spille en viktig rolle for opinionsdannelsen i demokratiske land like før oppgjøret med Hitler. Det var bøkene av toppjournalistene på den tiden, en kombinasjon av hvitglødende reportasje fra storkonfliktene som gikk forut for den annen verdenskrig, analyse av fascismen og nazismen – og lidenskapelige advarsler mot farene ved ettergivenhet overfor Hitler og Mussolini. Også i Norge ble disse bøkene oversatt og slukt, f.eks. Douglas Reeds «Vanviddets verden» og Gedyes «Tapte skanser», begge på norsk i 1939. Og vi som høstet sterke inntrykk fra dem, kunne tenke at maken til journalistisk innsats var aldri prestert.

Men på det punktet tok vi feil – var min tanke da jeg nå leste «Ti dager som rystet verden» av John Reed. Skal noen enkelt bok utnevnes til århundrets reportasje, så er det denne fra bolsjevikrevolusjonen i 1917. Hvilken mester han var, journalisten Reed, går fram av den enkle kjensgjerning at hans framstilling av revolusjonsdagenes forløp ikke bare kan utgis på ny et halvt århundre etter at reportasjen ble til, men faktisk er spennende lesning hele veien, enda vi unektelig vet nokså godt «åssen det går».

Saken er åpen for Ny Tids abonnenter. Logg inn i toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer