Aksept som resept

Situasjonen ser ikke lovende ut, men pessimisme må vike for aksept og dernest handling.

Hammer er dr.polit i sosiologi.

Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming

Per Espen Stoknes

Tiden Norsk Forlag

Norge

Jo tydeligere forskningen viser at klimaendringene er alvorlige og menneskeskapte, desto mindre ser vi ut til å frykte det som er i ferd med å skje. Vi bortforklarer, toner ned, prater om noe annet – med en klimairrasjonalitet som glir unna både fornuftig argumentasjon og sint irettesettelse, og som vender et anklagende blikk mot de miljøengasjerte, med sin vilje til å regulere bort friheter og ta fra oss goder.

I sin velskrevne nye bok Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming oppfordrer Per Espen Stoknes – snart vikar for MDG på Stortinget – til å ta denne benektelsen på alvor; erkjenne den som realitet, og møte den med «mer medfølende forståelse av hvordan vår paradoksale, mangestemte psyke reagerer på klimaendringene». Først da vil vi bli i stand til å utvikle en politikk som kan skape endring i konstruktiv retning, mener forfatteren.

Ikke rasjonelt. Boken skriver seg inn i en gradvis mer omfattende litteratur om vårt møte med miljøutfordringene. Denne strekker seg fra Anders Bjartnes’ Det grønne skiftet og Per Hjalmar Svaes Løsningen er grønn!, via den reisendes refleksjoner i Eivind Hoff-Elimaris Gull eller grønne skoger, til mer akademiske tekster som Ove Jakobsens Transformative Ecological Economics og min egen Fra evig vekst til grønn politikk. I dette feltet utvider Per Espen Stoknes horisonten fra klimapsykologiens perspektiv.

At gjennombelyst kunnskap møtes med så mye benektelse som på klimafeltet, er spesielt. Uenighet og fagdebatter pågår kontinuerlig innenfor vitenskapen, men enkelte hypoteser er likevel så veletablerte at det ikke finnes rasjonelle grunner til å avvise dem, heller ikke politisk. Hypotesen om de menneskeskapte klimaendringene hører til disse, og det å ikke ta den på alvor, strider mot all fornuft. Likevel er det akkurat dette som skjer. Noen er åpenlyse klimafornektere, men i større grad handler problemet om at de fleste av våre politikere ikke vekter utfordringene vi står overfor tungt nok.

En sprudlende understrøm av klimainitiativer og klimaprosjekter rundt omkring i verden gir håp.

Psykologier. Kjennskap til hvordan menneskesinnet fungerer kan hjelpe oss til å forstå paradokset. Evolusjonspsykologien gjør oss oppmerksom på menneskets konkrete og kortsiktige horisont, som medfører at vi har vanskelig for å handle før vi står ansikt til ansikt med en trussel. Kognitiv psykologi viser blant annet at vitenskapens fakta og grafer skaper avstand snarere enn engasjement. Sosialpsykologien viderefører dette ved å demonstrere at grunnlaget for menneskets handlinger hverken er å finne i rasjonelle fakta eller gode holdninger, men i de sosiale sammenhengene vi inngår i. Personlighetspsykologien peker i sin tur på at så lenge vår identitet er koblet til materielt forbruk og velstandsøkning, skaper forslag til en offensiv miljøpolitikk stor motstand i befolkningen.

Tar vi innsikter som dette inn over oss, innser vi at klimadiskursens preg av forskning, fakta og dommedagsfrykt lett leder til distanse, avmakt og ulike former for benektelse. Et treffende poeng, som likevel ikke bør overdrives; noen har tross alt hørt på advarslene og engasjert seg i kampen for å skape et annerledes og grønnere samfunn. Kanskje slike moteksempler burde fått bedre plass i boken?

Det sosiales betydning. Stoknes sier at benektelse gjerne oppstår i møte med temaer som virker emosjonelt og moralsk opprørende. Tenk på avskaffelsen av slaveriet, innføringen av stemmerett for kvinner eller økt regulering av røyking: I alle disse tilfellene ble de som gikk inn for endring, møtt med hard skyts. Tilsvarende er det på klimafeltet. Vi forventer at maksimeringen av rikdom og velferd skal fortsette, og å hevde at noe annet er viktigere, fremstår lett som en provokasjon, særlig når hver og en av oss tilskrives ansvar for å handle annerledes.

Kan psykologiens sentrering om individet og dets nære omgivelser utvikles i retning
av bevissthet om et økologisk selv?

I bokens andre del viser Stoknes hvordan disse mekanismene kan motvirkes gjennom mer positive strategier. Ifølge sosialpsykologien er den viktigste drivkraften for gode miljøvalg hverken jordens beste, tanken på våre barn og barnebarns fremtid eller hva som lønner seg økonomisk. Snarere er det kraften i sosiale nettverk som beveger oss, enkelt og greit fordi vi imiterer andres handlinger. En sprudlende understrøm av initiativer og prosjekter rundt omkring på kloden gir derfor håp. Forskere omtaler dette som «verdens største sosiale bevegelse», der én til to millioner organisasjoner samspiller med gründerbedrifter og offentlige tiltak om en grønnere samfunnsutvikling. Denne kunnskapen bør oppmuntre de miljøengasjerte til å endre innrammingen på sitt budskap. Fremfor fokus på katastrofe, kostnader og tap kan vi snakke mer om sikkerhet og beredskap, livskraften som ligger i relasjonen mellom samfunn og natur samt muligheten for å tenke annerledes om hva som utgjør et godt liv. Vi trenger et sett positivt ladede fortellinger om grønn vekst, livskvalitet og lykke, om etikk og forvalteransvar, om verdien av vill og mangfoldig natur. Alt dette bør kobles til systemer som både gjør det lettere for hver enkelt å velge grønt, og som måler politikkens suksess på andre måter enn ved å se på økonomisk vekst, slik tilfellet er i dag.

Naturens vev. Bokens to første deler fokuserer på våre vitenskapelige, tekniske, økonomiske og strategiske vurderinger og veivalg. I del tre møter vi noe annet, koblet til naturens skjønnhet og den erfaringen av sorg og smerte som vikan kjenne når vi er vitne til dens ødeleggelse. Kan klimaforstyrrelsene betraktes som naturens reaksjon på vår livsform? spør forfatteren. Kan psykologiens sentrering om individet og dets nære omgivelser utvikles i retning av bevissthet om et økologisk selv, der vi erkjenner oss selv som del av den luften vi puster i? Mennesket befinner seg i en verden som responderer på dets handlinger, noe som burde fylle oss med større ærefrykt enn den vår tids dyrking av individuell frihet og nyttemaksimering legger opp til.

De mest rasjonalistiske leserne av Stoknes’ bok vil nok møte slike refleksjoner med skepsis; for andre, blant annet undertegnede, kan de bli en opptur. Psykologiutgangspunktets største ulempe er at for mye av det sosiale, makten, politikken, diskursene og de institusjonelle ordningene fort kan ramle utenfor analysen. Stoknes anlegger imidlertid et bredt perspektiv, der teknologien er en av nøklene til å skape en god fremtid. Utfordringene er derfor i stor grad kulturelle og organisatoriske, hvilket krever løsninger på systemplan, samt tydeligere koblinger til den naturens vev vår levemåte inngår i og formes gjennom.

Nei, men ja. «Vi mennesker er ikke nødvendigvis forutbestemt av genene våre til å utslette oss selv gjennom vår korttenkthet,» skriver Stoknes. Han innser at det er liten grunn til optimisme med tanke på fremtiden; til dét har vi allerede brakt naturen for mye ut av balanse. Er pessimisme da den eneste vei? Nei, sier forfatteren: Veien kan isteden bli å leve med skeptisismen. Delvis i form av et stoisk håp: Vi står han av; delvis gjennom en mer aktiv variant der vi aksepterer at situasjonen ikke ser bra ut, men uansett gjør vårt beste.

 

---
DEL