Aksept som resept

Situasjonen ser ikke lovende ut, men pessimisme må vike for aksept og dernest handling.

Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming

Per Espen Stoknes

Tiden Norsk Forlag

Norge

Jo tydeligere forskningen viser at klimaendringene er alvorlige og menneskeskapte, desto mindre ser vi ut til å frykte det som er i ferd med å skje. Vi bortforklarer, toner ned, prater om noe annet – med en klimairrasjonalitet som glir unna både fornuftig argumentasjon og sint irettesettelse, og som vender et anklagende blikk mot de miljøengasjerte, med sin vilje til å regulere bort friheter og ta fra oss goder.

I sin velskrevne nye bok Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming oppfordrer Per Espen Stoknes – snart vikar for MDG på Stortinget – til å ta denne benektelsen på alvor; erkjenne den som realitet, og møte den med «mer medfølende forståelse av hvordan vår paradoksale, mangestemte psyke reagerer på klimaendringene». Først da vil vi bli i stand til å utvikle en politikk som kan skape endring i konstruktiv retning, mener forfatteren.

Ikke rasjonelt. Boken skriver seg inn i en gradvis mer omfattende litteratur om vårt møte med miljøutfordringene. Denne strekker seg fra Anders Bjartnes’ Det grønne skiftet og Per Hjalmar Svaes Løsningen er grønn!, via den reisendes refleksjoner i Eivind Hoff-Elimaris Gull eller grønne skoger, til mer akademiske tekster som Ove Jakobsens Transformative Ecological Economics og min egen Fra evig vekst til grønn politikk. I dette feltet utvider Per Espen Stoknes horisonten fra klimapsykologiens perspektiv.

At gjennombelyst kunnskap møtes med så mye benektelse som på klimafeltet, er spesielt. Uenighet og fagdebatter pågår kontinuerlig innenfor vitenskapen, men enkelte hypoteser er likevel så veletablerte at det ikke finnes rasjonelle grunner til å avvise dem, heller ikke politisk. Hypotesen om de menneskeskapte klimaendringene hører til disse, og det å ikke ta den på alvor, strider mot all fornuft. Likevel er det akkurat dette som skjer. Noen er åpenlyse klimafornektere, men i større grad handler problemet om at de fleste av våre politikere ikke vekter utfordringene vi står overfor tungt nok.

En sprudlende understrøm av klimainitiativer og klimaprosjekter rundt omkring i verden gir håp.

Psykologier. Kjennskap til hvordan menneskesinnet fungerer kan hjelpe oss til å forstå paradokset. Evolusjonspsykologien gjør oss oppmerksom på menneskets konkrete og kortsiktige horisont, som medfører at vi har vanskelig for å handle før vi står ansikt til ansikt med en trussel. Kognitiv psykologi viser blant annet at vitenskapens fakta og grafer skaper avstand snarere enn engasjement. Sosialpsykologien viderefører dette ved å demonstrere at grunnlaget for menneskets handlinger hverken er å finne i rasjonelle fakta eller gode holdninger, men i de sosiale sammenhengene vi inngår i. Personlighetspsykologien peker i sin tur på at så lenge vår identitet er koblet til materielt forbruk og velstandsøkning, skaper forslag til en offensiv miljøpolitikk stor motstand i befolkningen.

Tar vi innsikter som dette inn over oss, innser vi at klimadiskursens preg av forskning, fakta og dommedagsfrykt lett leder til distanse, avmakt og ulike former for benektelse. Et treffende poeng, som likevel ikke bør overdrives; noen har tross alt hørt på advarslene og engasjert seg i kampen for å skape et annerledes og grønnere samfunn. Kanskje slike moteksempler burde fått bedre plass i boken?

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.