25 nasjonale valgkamper

Den hardeste dommen over EU-prosjektet kom ikke fra velgerne. Den kom fra partiene da de la opp valgkampen – og fra media slik de dekket valgkampen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kommentatorer over hele Europa er enig på ett punkt: I nesten alle EU-land handla valgkampen om nasjonale stridsspørsmål.

Derfor gikk det som det gikk: Velgerne brukte EU-valget til å straffe sine egne regjeringer – enten regjeringene lå til høyre eller til venstre i det politiske spektret

Så godt som alle regjeringspartier gikk tilbake. Unntakene var Spania og Hellas, der det nylig har vært valg. De sosialdemokratiske lederne i London, Berlin, Praha og Warszawa måtte tåle en særlig hard medfart. Sosialdemokratene i Polen og Tsjekkia endte på ni prosent – mot henholdsvis 40 og 30 ved siste parlamentsvalg.

Så var det da heller ikke én felles valgkamp som ble ført, men 25 nasjonale valgkamper uten særlig sammenheng med hverandre. At det var slik, er da også EU-prosjektets største fiasko.

Så viktig, så viktig…

Det brukes både i offisielle og i uoffisielle sammenhenger store ord om hvor utrolig viktig EU er for utviklingen i Europa. Og det er ikke ubetydelige ressurser EU setter inn på å informere om virksomheten sin og på å få EU-borgerne til å identifisere seg med det store EU-prosjektet.

Det er heller ingen tvil om at medlemsstatene på godt og vondt i stadig større grad formes av EUs traktater, av EUs lovgivning og andre vedtak og av EUs overvåking av at regelverket følges.

Beslutninger av vidtrekkende betydning for samfunnsutviklingen er løfta ut av de nasjonale rammene og over på EU-nivå. Da blir det – demokratisk sett – dramatisk at valgkampen ikke handler om de politiske hovedlinjene for EU-politikken de neste fem åra.

Utilgjengelig langt vekk

Den viktigste grunnen til at det er slik, er nok strukturell: Når beslutninger flyttes langt nok vekk, hjelper det ikke om toppolitikere har plass ved det bordet der beslutningene tas. Avstanden til velgerne blir for lang.

Det gjør ikke saken bedre at beslutningene tas på så utilgjengelig vis at europeiske media ikke finner det umaken verdt å informere om det som skjer.

Når irrgangene fram til det viktige bordet blir mange og trange nok, blir innsyn umulig, beskrivelsene ufattbare – og velgerengasjement en vakker tanke.

En tredje grunn er også strukturell: Når statsrådene møtes for å fatte vedtaka sine, er det i omstridte spørsmål snakk om kompromiss som få av dem vil snakke om med begeistring etterpå. Det er like greitt at velgerne er opptatt av noe annet.

Felles debatt?

Forslaget til EU-konstitusjon kunne vært et felles tema i alle medlemsstatene. Det trekker opp rammene for EUs utvikling framover og fordeler makt og myndighet mellom EU-organ og medlemsstatene.

En mer grunnleggende demokratidebatt for oss europeere er det vanskelig å forestille seg. Den debatten var det få spor av i denne valgkampen.

En grunn til det er antakelig at forslaget til konstitusjon i liten grad splitter partiene i det enkelte land. Det skjer bare der hvor sjølve EU-medlemskapet er omstridt, som i Storbritannia, Danmark og Sverige.

Det er regjeringene som splittes i debatten om konstitusjonen. Tyskland og Frankrike står mot Spania og Polen, små land står mot store, og britene står med alle sine særstandpunkter.

Men valgkampen ble naturligvis ingen debatt mellom tyske og franske velgere. Heller ikke mellom velgere i store og små land – eller mellom briter og alle andre EU-borgere.

Hvordan skulle da også slike debatter foregå? Hvor – og på hvilket språk?

---
DEL

Legg igjen et svar