25 års minoritetskvinnekamp

MiRA-Senterets leder Fakhra Salimi har kjempet en lang kamp for minoritetskvinners rettigheter i Norge. Fortsatt er den største utfordringen vold i nære relasjoner.

MiRA-Senteret jobber blant annet med å øke valgdeltakelsen blant minoritetskvinner. FOTO: MiRA-Senteret.
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

En av de største utfordringene gjennom MiRa-Senterets mangeårige virksomhet har vært vold mot kvinner i nære relasjoner, forteller Fakhra Salimi, leder og grunnlegger av ressurssenteret for innvandrer- og flyktningkvinner. «Vold er ikke kun fysisk, men også at kvinners muligheter til å utvikle seg er begrenset av mannen, familien eller samfunnet gjennom rasisme. Det har vært en stor utfordring å finne ut hvordan man skal jobbe med problemstillinger som kontroll og direkte voldshandlinger,» sier Salimi til Ny Tid. En utfordring MiRA-Senteret har kjempet mot er den såkalte treårsregelen, som innebærer at en nyankommet ektefelle er avhengig av at ekteskapet holder i tre år for å få permanent oppholdstillatelse på eget grunnlag. Dette har ført til at mange kvinner forblir i en voldelig relasjon i påvente av at botidskravet på tre år er innfridd. «Kvinner som har oppholdstillatelse, kan bruke hjelpeapparatet – mens kvinner som ikke har det, får råd om å holde seg i forholdet i tre år til de får selvstendig oppholdstillatelse. Dette er psykisk og strukturell vold,» sier Salimi. «Hvis kvinner lever under slike forhold i flere år, tar det lenger tid å komme over det. Barn er også ofte involvert i sakene. Det er viktig at disse menneskene sikres rettigheter, juridisk selvstendig status og norsk språkopplæring som er knyttet opp mot arbeidsopplæring, slik at de kan raskt komme i arbeid. Norske kvinner oppnådde likestilling på grunn av økonomisk selvstendighet. Det er like viktig for minoritetskvinner,» understreker Salimi. Regjeringens forslag om å øke botidskravet til fem år er en trussel mot reell likestilling og alle kvinners rettigheter i Norge, sier Salimi. Derfor ønsker MiRA-Senteret å stoppe innstramminger i utlendingsloven. De krever også selvstendig juridisk status for minoritetskvinner i familiegjenforeningssaker for å forebygge vold i nære relasjoner. Likestilling for alle. Senteret planlegger nå en storaksjon, «Frigjøring – for hvem?», under Frigjøringsdagen 8. mai på Eidsvoll Plass utenfor Stortinget. Aksjonen er rettet mot Regjeringens høringsforslag om å heve botidskravet for permanent oppholdstillatelse til fem år. MiRA-Senteret har flere relevante organisasjoner og aktører som stiller seg bak arrangementet, og oppfordrer alle til å avgi høringssvar mot forslaget, som har frist 15. mai. I høringsnotatet begrunner Regjeringen ved Justis- og beredskapsdepartementet forslaget om å stramme inn vilkårene for familiegjenforening og øke botidskravet med følgende: Departementet mener imidlertid at tre års opphold i Norge gir en begrenset tilknytning til riket, og at hensyn til kontroll og til regulert innvandring veier tyngre. «Dette er en bekymringsfull utvikling i norsk politikk som vil få betydelige konsekvenser for minoritetskvinners rettssikkerhet og vern mot vold i nære relasjoner,» mener Salimi. MiRA-Senteret kjemper mot denne utviklingen, hvor likestilling kun ser ut til å gjelde for etnisk norske kvinner, mens innvandrerkvinner med lovlig opphold i Norge må vente i fem år for å få like rettigheter.

«Det var en stor utfordring å ta det offentlige rommet og bekjempe stereotypiene om hvordan minoritetskvinner var.»

«De fleste sakene som handler om minoritetskvinners rettigheter, bør drøftes innenfor likestillingsloven – ikke utlendingsloven, som dessverre får forrang nå. Minoritetskvinner må få selvstendig juridisk status fra dag én. Hvis botidskravet for å få permanent oppholdstillatelse nå blir fem år, blir ting enda mer kompliserte for minoritetskvinner som utsettes for vold i nære relasjoner,» sier Salimi. Kjempet mot stereotypier. MiRA-Senteret har satt mange saker på dagsordenen i løpet av de 25 årene det har eksistert. De har jobbet mot stereotypier – som at minoritetskvinner ikke vil jobbe – og de har formidlet kunnskap om rettigheter, forebygging av vold og alternativ barneoppdragelse, og i tillegg gitt juridisk bistand og krisehjelp til mange minoritetskvinner. «Det har vært en lang og ensom kamp. Da vi begynte, var det for å bygge sosiale nettverk og fortelle at minoritetskvinner har en egen stemme. Det var vanskelig, for det var så mange som ville snakke på vegne av dem,» sier hun. Hun forteller at det tok lang tid å vise de norske likestillingsforkjemperne at minoritetskvinners likestillingskamp ikke kun handlet om kjønnsdiskriminering, men også etnisk diskriminering på flere grunnlag. Det kan forklares med begrepet interseksjonalitet, som innebærer at undertrykkende strukturer ikke kun er knyttet til kjønn, men også hudfarge, seksuell orientering, religion, sosial og økonomisk klasse og kjønnsidentitet. «Det var en stor utfordring å ta det offentlige rommet og bekjempe stereotypiene om hvordan minoritetskvinner var. Minoritetskvinner ble ofte fremstilt som ofre for sin kultur og sine tradisjoner, der de trengte hjelp til å frigjøre seg fra de undertrykkende mennene sine, den undertrykkende religionen og de undertrykkende tradisjonene. MiRA-Senteret arbeidet for empowerment av kvinner som utfordret manns- og samfunnsnormer. Det var ikke lett, og vi måtte kjempe mot mannsdominans i egne miljøer, patriarkalske normer og mannsnormer i samfunnet for øvrig,» sier hun. «Hvordan har holdninger i det norske samfunnnet endret seg når det gjelder minoritetskvinner?» «Samfunnet har endret seg mye i løpet av disse årene, takket være engasjerte unge kvinner med minoritetsbakgrunn som har deltatt i samfunns- og likestillingsdebatten,» sier Salimi. «Disse kvinnene blir nå sett på som ressurser. Men diskrimineringen i samfunnet på grunn av kjønn og etnisitet er fortsatt et problem. Samfunnet har et stort ansvar her,» fortsetter hun. MiRA-Senteret arbeider for at kvinner med minoritetsbakgrunn skal ha en hverdag som preges av integrering, selvstendig økonomi, oppdragelse av barna og deltakelse i samfunnsutviklingen. De jobber også med muligheter for språkopplæring, og for at kvinnene skal få godkjent og benyttet kvalifikasjonene sine. MiRA-Senteret har også jobbet mye med å gi kunnskap om samfunnet og om likestilling, og med å bevisstgjøre kvinnene om deres rettigheter. «Hvis vi sikrer rettssikkerhet for innvandrer- og flyktningkvinner og gir dem språk- og arbeidsopplæring, blir de sentrale i samfunnet. Vi er heldige som har minoritetskvinner i Norge som velger yrkesutdanning og blir lærere eller ingeniører. Om ti år vil mange være sterke både yrkesmessig og i politikken. Det er en positiv utvikling,» sier Salimi. Økt valgdeltagelse blant minoritetskvinner.Nylig lanserte MiRA-Senteret kampanjen «Hev stemmen nå!», med formål om å øke valgdeltagelsen blant minoritetskvinner og unge jenter. «Vi har snakket med mange kvinner som hadde lyst til å stemme ved forrige valg, men som ikke gjorde det fordi de ikke visste hva partiene sto for. Nå ønsker vi å øke kvinnenes kunnskap om norsk politikk, slik at de kan gjøre bevisste valg,» sier Salimi. MiRa-Senterets mål er dermed å mobilisere minoritetskvinner over hele landet og gi praktisk opplæring til de som trenger det. Gjennom blant annet møter og valgopplæring skal MiRA-Senteret mobilisere minoritetskvinner til å stemme ved kommunestyre- og fylkestingsvalget. Salimi forteller at sammenliknet med innvandrermenn, var det flere innvandrerkvinner som stemte ved forrige valg – og flere innvandrerkvinner brukte stemmeretten sin enn tidligere. «Økt deltagelse av innvandrere i politikken øker valgdeltagelsen. Så hvis politikerne tar opp saker som handler om innvandrere, øker også valgdeltagelsen,» påpeker hun. Salimi forteller at det er flere minoritetskvinner som har kunnskaper om sine rettigheter, og at flere ønsker å komme seg ut i arbeidslivet og bidra i samfunnsutviklingen. «Minoritetskvinner er en stor ressurs som går tapt hvis man ikke bruker den. Norge trenger mer arbeidskraft og flere rollemodeller, og at det er flere som arbeider enn «naver». Det bør satses på minoritetskvinner som selvstendige aktører, hvis ikke går samfunnet glipp av viktige ressurser,» sier Salimi. Saghir er journalist i Ny Tid.  

---
DEL