Da terrorismen truet Europa

Dokumentaren A German Youth forteller historien om Baader-Meinhof-gruppen utelukkende gjennom arkivklipp. Det gjør ikke parallellene til dagens nyhetsbilde mindre åpenbare. 

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

A German Youth (Une Jeunesse Allemande)
Regi og klipp: Jean-Gabriel Periot

«Verden i dag lever under en konstant frykt for terrorisme. Det er ikke lenger noe sted i verden man er trygg fra bomber, flykapringer og gisseltakinger,» sies det i et nyhetsinnslag i dokumentaren A German Youth. Det kan høres ut som argumentasjon for å trappe opp vår tids «krig mot terror», men klippet er mer enn 40 år gammelt. For selv om vårt kontinent har blitt rammet av noen omfattende terrorangrep de siste årene, skjedde slike anslag angivelig hyppigere og resulterte i flere dødsfall i Vest-Europa på 70- og 80-tallet enn i inneværende og forrige tiår. Dette var i hvert fall budskapet i en artikkel som ble publisert av Urix-redaksjonen på NRKs nettsider noen uker etter terroranslaget i Paris i november. Og det kan jo være viktig å bli minnet på i disse dager, hvor det synes vanskelig å holde hodet kaldt og hjertet varmt i møte med både terrortrussel og flyktningstrøm.

Riktignok understreker terrorforsker Thomas Hegghammer i samme artikkel at nedgangen først og fremst har vært påtakelig i Storbritannia og Spania, der hendelser i henholdsvis Nord-Irland og Baskerland førte til mange dødsfall i de to tiårene. Men det fantes også betydelige terrorgrupper i andre europeiske land – deriblant Vest-Tysklands Røde Armé Fraksjon (RAF), som A German Youth handler om.

En undersøkelse gjort da de var på sitt mest populære, viste at 25 prosent av vesttyskerne under 40 år hadde en viss sympati for Baader-Meinhof-gruppen.

Dokumentaren, som er regissert og klippet av franske Jean-Gabriel Periot, hadde premiere på fjorårets Berlinale, og ble vist på Bergen internasjonale filmfestival i høst. Gjennom en imponerende kompilasjon av arkivklipp forteller den historien om RAF, vel så kjent som «Baader-Meinhof-gruppen», etter de to sentrale medlemmene Andreas Baader og Ulrike Meinhof. Sammen med studenten Gud­run Ensslin og advokaten Horst Mahler grunnla de i 1970 den venstreradikale, urbane geriljagruppen, som gjennom bombeangrep, henrettelser og kidnappinger satte sitt brutale preg på Vest-Tysklands etterkrigshistorie.

Etterkrigstid. A German Youth begynner med et spørsmål om det er mulig å lage film i Tyskland i dag, stilt i ett av filmens mange klipp fra datidens fjernsynsreportasjer. Selv om det først kan virke underlig, er anslaget i grunnen passende. For det skal i stor grad handle om hva slags samfunn Tyskland var i 1965 og de påfølgende ti årene, i tillegg til at filmskaping i seg selv er et tematisk og narrativt element i dokumentaren.
I sin innledende del tegner A German Youth et bilde av etterkrigstidens skyldtyngede Vest-Tyskland, mot et bakteppe av protester i utlandet – ikke minst antikrigsdemonstrasjonene i USA. «Foreldregenerasjonen har mistet sin troverdighet fordi de assosieres med nazismen,» sier den påfallende velartikulerte Ulrike Meinhof i en fjernsynsdebatt tidlig i filmen. Krigen hadde skapt en dyp splittelse mellom generasjonene, som neppe ble mindre av de mange bevegelsene som gjorde opprør mot det bestående både i Europa og USA.

Filmproduksjon. Også i Vest-Tyskland oppsto protestbevegelser på slutten av 60-tallet. Særlig blant studenter, for eksempel på det nyopprettede Film- og fjernsynsakademiet i Berlin. En av studentene her var det senere RAF-medlemmet Holger Meins (som døde som følge av sultestreik i fengsel i 1974), og han var ikke den eneste i Baader-Meinhof-gruppen som hadde erfaring med filmproduksjon. Ulrike Meinhof var riktignok mest kjent som spaltist og medredaktør i magasinet Konkret, men regisserte også kortfilmer og skrev manuset til fjernsynsfilmen Bambule før hun gikk under jorden som en av terrorgruppens lederskikkelser.
A German Youth viser klipp og rekonstruksjoner av flere av både Meins og Meinhofs filmer. I en av Meins produksjoner dukker en sexy Gudrun Ensslin opp foran kamera. En annen er talende nok kalt Hvordan lage en molotovcocktail, og er en instruksjonsfilm ikke ulik dem ISIS sprer på nettet i dag, mens BZ i toalettet viser avisen Berliner Zeitung som kastes i et toalett der det allerede ligger avføring. Spesielt sofistikert kan denne uferdige filmen neppe sies å være, men den er uansett lettere å tilgi enn mye annet medlemmene av RAF gjorde. Og så minner den oss om at de var unge.

Voldelige sammenstøt. Kritikken mot media er et viktig aspekt også i historien om Røde Armé Fraksjon, slik den fortelles i A German Youth. Sentralt i denne sammenheng er demonstrasjonene da sjahen av Iran besøkte Vest-Berlin i 1967. Her oppsto voldelige sammenstøt mellom demonstrantene og sjahens sikkerhestvakter, og deretter politiet. Tysk fjernsyn forsvarte  myndighetene, samtidig som tv-bildene tydelig viste at det ble utøvd unødvendig brutalitet mot demonstrantene. Med dette ble mediemogulen Axel Springer – som var en slags tysk Rupert Murdoch på denne tiden – et symbol på hva mange anså som mangel på pressefrihet i Tyskland.
Under samme demonstrasjon ble studenten Benno Ohnesorg skutt av en sivil politimann, som så ble frikjent i to rettssaker. «Du kan ikke agere uten vold i et samfunn som har blitt voldelig,» sier et av RAF-medlemmene – jeg tror det er Ensslin – på et senere tidspunkt i A German Youth. Sammen med høyreekstremisten Josef Bachmanns attentat på studentlederen Rudi Dutschke året etter, som også er dekket i filmen, regnes drapet på Oh­nesorg som en av de utløsende faktorene for dannelsen av Røde Armé Fraksjon.

Unge og attraktive. Samtidig er det for enkelt kun å peke på enkeltstående hendelser, og A German Youth tegner da også et sammensatt bilde av en radikal brytningstid. «Alle de dømte kommer fra middelklassefamilier. Hvordan har det seg at de ble kriminelle,» spør en fortellerstemme tørt under et nyhetsinnslag fra den første rettssaken mot Baader, Ensslin og et par andre. «Hvordan kunne en ung kvinne plassere bomber,» undrer han videre, mens kameraet panorerer til Ensslin. I samme klipp nærmest feirer Baader og de andre dommen med sigarer, som for å demonstrere sin totale opposisjon mot systemet.

Jeg tror ikke jeg er den eneste som stadig er skyldig i en viss romantisering av Røde Armé Fraksjon.

Det er unektelig noe tiltrekkende ved de disse unge opprørerne, som nærmest ter seg som rockestjerner. Baader selv kjørte Porsche og skal ha modellert seg etter Marlon Brando, og ønsket neppe å motvirke imaget som ble skapt av gruppen som en slags moderne Bonnie og Clyde. En undersøkelse gjort da de var på sitt mest populære, viste da også at 25 prosent av vesttyskerne under 40 år hadde en viss sympati for Baader-Meinhof-gruppen, og at én av ti angivelig ville ha gjemt et RAF-medlem for politiet. Og jeg må selv innrømme at jeg nærmest blir litt betatt av Ulrike Meinhof når jeg ser disse gamle opptakene.
Selv om motivasjonen deres unektelig var politisk, representerte RAF på et vis det ultimate ungdomsopprør – kanskje ikke helt ulikt hvordan den islamistiske fundamentalismen kan anses som den mest radikale formen for opprør mot dagens vestlige samfunn. At ekstremismen i sine ulike ideologiske tapninger ikke nødvendigvis er så langt fra hverandre, bekreftes dessuten av at RAF-stifteren Horst Mahler i dag er høyreekstrem aktivist, dømt for holocaustbenektelse og rasistisk hets (noe filmen riktignok ikke nevner).

Ingen romantisering. Man skal selvfølgelig ikke ta lett på RAFs ugjerninger, som kostet mange mennesker livet. Tvert imot er det ubehagelig å innse hvor lett man kan la seg fascinere av den ekstremistiske gruppen. Og jeg tror ikke jeg er den eneste som stadig er skyldig i en viss romantisering av Røde Armé Fraksjon.
Det gjør dog ikke Jean-Gabriel Periot i sin film. Istedenfor å komme med egne betraktninger, lar filmskaperen historien tale for seg selv gjennom det mangfoldige arkivmaterialet. Denne tilnærmingen gjør at filmen krever visse grunnleggende forkunnskaper hos tilskueren, men er samtidig en viktig grunn til at A German Youth er en unik dokumentar om en gruppe det er laget mange filmer om tidligere. Og parallellene til vår tid er uansett så påfallende at man ikke trenger noen til å påpeke dem. Dette gjelder både selve trusselen om terror – som endatil kan komme innenfra samfunnet – og myndighetenes harde ordbruk og strenge reaksjoner tilbake. Samt heldigvis også noen sterke advarsler mot å ty til fascistiske metoder i kampen mot terrorismen, som stadig er verdt å lytte til.


alekshuser@gmail.com

---
DEL