Amerikansk fundamentalisme og europeiske flyktninger

Jakten på en kriminell sektleder i USA, en personlig reise i Perus voldelige historie og en oppvekstskildring av en flyktning fra det tidligere Jugoslavia. Dette er å se i tre dokumentarer på Tromsø filmfestival. 

Prophet's Prey
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Prophet’s Prey
Regi: Amy Berg, foto: Peter Donahue

Storm över Anderna
Regi: Mikael Wiström, foto: Iván Blanco og Göran Gester

Flotel Europa
Regi: Vladimir Tomic, foto: div.

Amy Bergs dokumentar Prophet’s Prey begynner med en stemme jeg umiddelbart drar kjensel på. Fortellersporet leses nemlig av Nick Cave, som også har stått for filmmusikken sammen med sin for tiden faste kompanjong Warren Ellis. Riktignok høres Caves stemme bare i dette anslaget, hvor han gir oss en relativt kjapp innføring i bakgrunnshistorien til den religiøse grupperingen «The Fundamentalist Church of Jesus Christ of Latter-day Saints» (FLDS), som filmen handler om.

Screen Shot 2016-01-13 at 12.05.35Polygami. I resten av Prophet’s Prey er det en annen mørk og messende mannsstemme som jevnlig skal dukke opp på lydsporet. Den tilhører Warren Jeffs, som i 2004 overtok lederskapet for sekten etter sin far Rulon. Og ordet «sekt» er så absolutt på sin plass om dette trossamfunnet. Den «fundamentalistiske kirken for Jesu Kristi siste dagers hellige» var opprinnelig en del av mormonerkirken, men brøt ut sent på 1800-tallet da disse avskaffet flerkoneriet. Som ekstreme fundamentalister flest oppfatter FLDS seg som de eneste rettroende, og til tross for at det er ulovlig i samtlige stater i USA, anser medlemmene polygami som et viktig fundament for trosretningen sin. Ikke minst gjelder dette Warren Jeffs selv, som er den eneste i kirkesamfunnet som kan godkjenne ekteskap – og som på et tidspunkt skal ha hatt mer enn 80 koner.
Amy Bergs intervjubaserte dokumentar støtter seg i stor grad på privatetterforskeren Sam Brower og forfatteren Jon Krakauer, som begge har arbeidet i flere år med å avdekke lovbruddene og overgrepene som finner sted i den lukkede kulten. Og det er ikke få, skal vi etter hvert få vite. Etter at han tok over, benyttet Jeffs angivelig sin posisjon som allmektig «profet» til å voldta og forgripe seg på mindreårige, i tillegg til at han har fått medlemmene til å arbeide nærmest som slaver og overgi sine økonomiske verdier til «fellesskapet».

En sterk advarsel om at USAs prinsipp om religionsfrihet i sin ytterste konsekvens kan bli et slags frikort til å utføre de groveste overgrep.

Populær trend. «True crime»-dokumentarer er i vinden for tiden, i kjølvannet av podkasten Serial og tv-serien The Jinx. Man kan imidlertid vel så gjerne trekke en parallell mellom Prophet’s Prey og Errol Morris’ klassiske The Thin Blue Line, med sin thrilleraktige oppbygging og gradvise utporsjonering av vesentlige vendepunkter (det sistnevnte riktignok i mindre grad her). I tillegg er dens tematikk om religiøs fundamentalisme åpenbart relevant å se opp mot flere grupperinger som preger dagens nyhetsbilde.
Blant intervjuobjektene i filmen finner vi flere utbrytere fra kirkesamfunnet, inkludert et par av Jeffs’ familiemedlemmer og en av hans tidligere koner. Dessuten hører vi som nevnt jevnlig opptak av Jeffs selv, oftest fra det som høres ut som prekener. I det mest opprørende av disse lydopptakene levnes det liten tvil om at han bruker sin religiøse lederposisjon til å overtale en ung jente til å delta i seksuelle aktiviteter hun åpenbart ikke ønsker.
Filmen forteller videre om hvordan Warren Jeffs omsider ble arrestert, etter at han på grunnlag av vitnemål fra avhoppere havnet på listen over FBIs «most wanted» i selskap med folk som Osama bin Laden. Det påstås imidlertid at den falske profeten stadig styrer sine lojale følgere fra fengselet, nærmest som et mafiaoverhode. Eller kanskje snarere som en terrorist, da det i filmen også fremmes noen ubehagelige spekulasjoner om hva han kan få sine følgere til å utføre.

Indoktrinering. Dokumentaren inneholder jevnlige bildeopptak av sektens medlemmer, filmet fra avstand i deres avsidesliggende hjembyer i Utah og Arizona. Med sine lange kjoler og uttrykksløse ansikter kan de føre tankene til The Stepford Wives og barna i The Village of the Damned, for dem som kjenner sin science fiction- og skrekkfilmhistorie. Dette synes å være mennesker som snarere er indoktrinerte enn hjernevasket, da de knapt kjenner noen annen virkelighet enn den sektlederen har definert for dem. Perspektivet er naturligvis forstyrrende i seg selv, samtidig som det også fører tankene til hva som kan skje med dem som eventuelt kommer til å vokse opp i ISIS-styrte områder.
Prophet’s Prey forteller en skremmende historie om hvor mye man kan frarøve folk sitt menneskeverd, dersom de er lært opp til å tro at det er slik det skal være. I tillegg er den en sterk advarsel om at USAs prinsipp om religionsfrihet i sin ytterste konsekvens kan bli et slags frikort til å utføre de groveste overgrep.

Personlig reise til Peru. Amy Bergs film er en av dokumentarene som vises på Tromsø internasjonale filmfestival i disse dager. Det samme er Storm över Anderna, eller Storm over Andes på norsk. Denne dokumentaren er regissert av Mikael Wiström, og handler om noenogtyveåringen Josefin, som har vokst opp i Sverige. Mot sin opprinnelig søramerikanske fars vilje bestemmer hun seg for å reise til Peru, for å få vite sannheten om hans søster Augusta. Josefin har nemlig kun blitt fortalt i grove trekk at tanten døde under den væpnede kampen for rettferdighet for landets fattige på 80-tallet.

Mot sin opprinnelig søramerikanske fars vilje bestemmer hun seg for å reise til Peru, for å få vite sannheten om hans søster Augusta.

Etter hvert som hun oppsøker familiemedlemmer og andre tidsvitner, erfarer hun imidlertid at bildet er langt mer sammensatt enn man har gitt henne inntrykk av. Sammen med sin ektemann Abimael Gúzman var Augusta en av grunnleggerne og lederne av geriljagruppen Lysende Sti, som initierte et opprør mot peruanske myndigheter som skulle vare i 20 år og kreve 70 000 menneskeliv. Og Josefin oppdager raskt at mange i landet fortsatt klandrer hennes slekt for at de har mistet sine kjære.
En av disse er Flo, som involverer seg i dokumentarfilmen for å finne ut hva som skjedde med sin forsvunne bror – og for å renvaske hans navn. Dermed legger Flo ut på en egen reise sammen med Josefin, hvor de to unge kvinnenes prosjekter og ståsteder både speiler og står i sterk kontrast til hverandre. Etter hvert gjør dette at de to får utvidet sine perspektiver på konflikten som stadig preger dem begge, gjennom det som litt lettvint kan beskrives som en indre så vel som en ytre reise.
I tillegg til å skape en interessant narrativ dynamikk, gir forholdet de to kvinnene imellom filmen en kledelig balanse, hvor Lysende Sti verken glorifiseres eller demoniseres. Selv om hovedkarakteren selv ikke er filmens regissør, er Storm over Andes en svært personlig dokumentarfilm, med identitet og forsoning som sentrale temaer. Samtidig gir den et innblikk i en konflikt som ikke har fått altfor mye oppmerksomhet her hjemme, muligens fordi den har havnet litt i skyggen av mer eller mindre samtidige begivenheter i Argentina og Chile.

Flytende flyktninghotell. Under festivalen i Tromsø vises også den dansk/serbiske dokumentaren Flotel Europa, regissert av Vladimir Tomic. I likhet med Storm over Andes er dette en personlig dokumentarfilm, i tillegg til at den forteller om en svært brutal politisk konflikt. Som ung gutt flyktet Tomic i 1992 med sin mor og storebror fra krigen i Bosnia til København. Her var flyktningmottakene fulle, så Røde Kors tok i bruk et svært skip i en av byens kanaler for å huse rundt 1000 mennesker mens de ventet på behandlingen av sine asylsøknader.
Tomics film er basert på private videoopptak gjort av beboerne på båten, som suppleres av hans egen fortellerstemme på lydsporet. To år tilbrakte Vladimir og familien hans i limbo på den flytende innkvarteringen «Flotel Europa», og i løpet av denne tiden går han igjennom en rekke opplevelser man kjenner igjen fra de fleste tenåringsliv. Den handler om vennskap og krangler med jevnaldende, om å henge med de eldre og tøffere gutta, om gryende seksualitet og den vanskelige første forelskelsen. Typisk nok sliter unge Vladimir med å finne mot til å tilnærme seg sin utkårede, og følgelig går det mot en langvarig avstandsforelskelse. Samtidig gjør stedet de bor at vi aldri glemmer det alvorlige bakteppet, som blir enda tydeligere når vi ser de mange flyktningene sitte klistret til skjermen i tv-rommet – noen nærmest apatiske, men de fleste desperate etter nytt om deres kjære som stadig befinner seg i gamlelandet.

To år tilbrakte Vladimir og familien hans i limbo på den flytende innkvarteringen «Flotel Europa».

Kombinasjonen av oppvekstskildring, filmessay og tilstandsrapport fra tilværelsen som flyktning gjør Flotel Europa til en sterk og særegen filmopplevelse. Dessuten er den en effektiv påminnelse om at flyktinger er som folk flest, med behov å opprettholde en form for hverdagsliv. Og det er unektelig en relevant og nødvendig påminnelse i disse dager.
Filmene Prophet’s Prey, Storm over Andes og Flotel Europa vises på Tromsø internasjonale filmfestival, som arrangeres i perioden fra 18. til 24. januar. Flotel Europa vises i tillegg på den nye hovedstadsfestivalen Arkitekturfilm Oslo 2016, som går av stabelen for første gang 15.–17. januar.

---
DEL