Hannah Arendt som flyktning

Hannah Arendts erkjennelser om fluktens eksistensielle umulighet er brennende aktuelle, og utgjør et grunnleggende premiss i dokumentarfilmen om filosofen som selv flyktet til Paris i en politisk polarisert tid.

Av: Helgard Mahrdt

Migranter og statsløse i store tall, uønskede overalt, uten sjanse til å finne et nytt ståsted som er deres eget. Uten sjanse å finne en stat som vil ha dem som nye statsborgere, og uten sjanse å gjenvinne sine menneskerettigheter. Dokumentarfilmen The Spirit of Hannah Arendt er en påminnelse om dette leddet i kjedereaksjonen den første verdenskrig skapte. Den israelsk-kanadiske filmen fra 2015, laget av Ada Ushpiz og Ina Fichman og som for tiden vises på flere filmfestivaler, demonstrerer en av Hannah Arendts (1906–1975) viktigste erkjennelser – som i disse dager atter har en sterk aktualitet. Hjerteskjærende, originale filmklipp i svart-hvitt fra Paris i 1936 illustrerer Arendts grunnleggende innsikt i at mennesket mister noe fundamentalt dersom det taper sitt sted i det politiske fellesskap – når det mister sin status som statsborger.

Screen Shot 2016-01-13 at 11.35.32
Forståelsen av ondskap.
For et par-tre år siden viste Cinemateket en annen film om Hannah Arendt: Margarethe von Trottas spillefilm Hannah Arendt handlet om den jødisk-tysk-amerikanske politiske tenkeren som i 1961 reiste til Jerusalem for å skrive for tidsskriftet The New Yorker om rettssaken mot Adolf Eichmann, en av de største naziforbryterne som var ansvarlig for jødetransporten til Auschwitz. Da The New Yorker publiserte Arendts reportasje, utløste det en storm av protester. Nesten alle intellektuelle i New York valgte side. Eichmann-kontroversen varte nesten tre år og utløste en flodbølge av publikasjoner. I Trottas spillefilm følger vi Hannah Arendt gjennom disse tre årene.
Også i The Spirit of Hannah Arendt får rettssaken mot Adolf Eichmann betydelig plass, men den er satt inn i en kontekst av hendelser som Arendt ellers identifiserte som nøkkelbegivenheter i første del av det 20. århundre. Til slike begivenheter hører slutten av første verdenskrig i 1918 med sin store strøm av flyktninger; antisemittisme og riksdagsbrannen i 1933; Hitlers maktovertakelse og Tyskland i 1940-årene; andre verdenskrig og Warszawa-ghettoen, sionistenes kongress i 1944 i New York; og lykkefølelsen i europeiske land i 1945 over frigjøringen fra nazistenes okkupasjon.
Faktaene er kjente i dag, men dokumentarfilmen bruker en estetisk teknikk som formidler Hannah Arendts forståelse av ondskap på en måte som ikke virker belærende eller pedagogisk. Tvert om – regissøren makter å sette et imponerende mangfold av forskjellige typer filmmateriale sammen på en måte som respekterer tilskuerens evne til å danne sin egen mening. Filmen er likevel ingen abstrakt iscenesettelse av Arendts innsikter, men appellerer både til våre hjerner og hjerter, til tenkning og til følelser: enten ved å sette sterke, inntrykksfulle bilder opp mot hverandre, eller ved at det brukes sitater fra Arendt som kommenterer filmklipp.

De overflødige. Vi ser for eksempel et originalt filmklipp av antisemittiske overgrep mot den jødiske befolkningen, umiddelbart fulgt av et klipp om kristen julefeiring, musikalsk akkompagnert av den tyske julesangen Oh Tannenbaum. Når filmen fortsetter, skifter regissøren form, men ikke tematikk: Brevvekslingen med Karl Jaspers om spørsmålet om identitet trekkes inn – her hører vi to stemmer som hver fra sitt ståsted forsøker å formidle sin mening om tysk og jødisk identitet til hverandre. Den gang bidro brevene til en dypere gjensidig forståelse mellom Jaspers og Arendt. For oss som lever i dag i et flerkulturelt samfunn, er deres måte å kommunisere på – i vennskap og med respekt for at hver av dem er unike – i høyeste grad aktuell.
Dokumentaren er ingen kronologisk fortelling om det 20. århundre – århundret da både nazismen og stalinismen gjorde et forsøk på å tilintetgjøre menneskene som mennesker. Den fokuserer på Arendts forsøk på å forstå ondskap, og den viser hvordan Arendt relaterer dette fenomenet til andre sentrale fenomener, for eksempel overflødiggjøring av menneskene. Ushpiz og Fichman åpner filmen med en setning i hvite bokstaver på svart bunn:
«’Ondskapens banalitet’, et begrep skapt av den jødiske politiske filosofen Hannah Arendt, står i sentrum av en verdensomspennende moralsk og politisk debatt som har strakt seg over mer enn et halvt århundre.» Dette etterfølges av en informasjon som gir en slags rettesnor for oppgaven filmen har påtatt seg: «Arendts erkjennelser i den kontroversielle boken Eichmann i Jerusalem gjorde gjerningsmennene bak nazismens forbrytelser til normale, ordentlige og lovlydige mennesker. Dette bebudet en ny æra i forskningen på og forståelsen av Holocaust. Men det provoserte og opprørte også mange, både jøder og ikke-jøder, i så stor grad at hun var på grensen til å bli utstøtt.»

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here