Hannah Arendt som flyktning

Hannah Arendts erkjennelser om fluktens eksistensielle umulighet er brennende aktuelle, og utgjør et grunnleggende premiss i dokumentarfilmen om filosofen som selv flyktet til Paris i en politisk polarisert tid.

Helgard Mahrdt
Email: helgard.marhdt@ed.uio
Publisert: 14.01.2016

Av: Helgard Mahrdt

Migranter og statsløse i store tall, uønskede overalt, uten sjanse til å finne et nytt ståsted som er deres eget. Uten sjanse å finne en stat som vil ha dem som nye statsborgere, og uten sjanse å gjenvinne sine menneskerettigheter. Dokumentarfilmen The Spirit of Hannah Arendt er en påminnelse om dette leddet i kjedereaksjonen den første verdenskrig skapte. Den israelsk-kanadiske filmen fra 2015, laget av Ada Ushpiz og Ina Fichman og som for tiden vises på flere filmfestivaler, demonstrerer en av Hannah Arendts (1906–1975) viktigste erkjennelser – som i disse dager atter har en sterk aktualitet. Hjerteskjærende, originale filmklipp i svart-hvitt fra Paris i 1936 illustrerer Arendts grunnleggende innsikt i at mennesket mister noe fundamentalt dersom det taper sitt sted i det politiske fellesskap – når det mister sin status som statsborger.

Screen Shot 2016-01-13 at 11.35.32
Forståelsen av ondskap.
For et par-tre år siden viste Cinemateket en annen film om Hannah Arendt: Margarethe von Trottas spillefilm Hannah Arendt handlet om den jødisk-tysk-amerikanske politiske tenkeren som i 1961 reiste til Jerusalem for å skrive for tidsskriftet The New Yorker om rettssaken mot Adolf Eichmann, en av de største naziforbryterne som var ansvarlig for jødetransporten til Auschwitz. Da The New Yorker publiserte Arendts reportasje, utløste det en storm av protester. Nesten alle intellektuelle i New York valgte side. Eichmann-kontroversen varte nesten tre år og utløste en flodbølge av publikasjoner. I Trottas spillefilm følger vi Hannah Arendt gjennom disse tre årene.
Også i The Spirit of Hannah Arendt får rettssaken mot Adolf Eichmann betydelig plass, men den er satt inn i en kontekst av hendelser som Arendt ellers identifiserte som nøkkelbegivenheter i første del av det 20. århundre. Til slike begivenheter hører slutten av første verdenskrig i 1918 med sin store strøm av flyktninger; antisemittisme og riksdagsbrannen i 1933; Hitlers maktovertakelse og Tyskland i 1940-årene; andre verdenskrig og Warszawa-ghettoen, sionistenes kongress i 1944 i New York; og lykkefølelsen i europeiske land i 1945 over frigjøringen fra nazistenes okkupasjon.
Faktaene er kjente i dag, men dokumentarfilmen bruker en estetisk teknikk som formidler Hannah Arendts forståelse av ondskap på en måte som ikke virker belærende eller pedagogisk. Tvert om – regissøren makter å sette et imponerende mangfold av forskjellige typer filmmateriale sammen på en måte som respekterer tilskuerens evne til å danne sin egen mening. Filmen er likevel ingen abstrakt iscenesettelse av Arendts innsikter, men appellerer både til våre hjerner og hjerter, til tenkning og til følelser: enten ved å sette sterke, inntrykksfulle bilder opp mot hverandre, eller ved at det brukes sitater fra Arendt som kommenterer filmklipp.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer