Hannah Arendt som flyktning

Hannah Arendts erkjennelser om fluktens eksistensielle umulighet er brennende aktuelle, og utgjør et grunnleggende premiss i dokumentarfilmen om filosofen som selv flyktet til Paris i en politisk polarisert tid.

Av: Helgard Mahrdt

Migranter og statsløse i store tall, uønskede overalt, uten sjanse til å finne et nytt ståsted som er deres eget. Uten sjanse å finne en stat som vil ha dem som nye statsborgere, og uten sjanse å gjenvinne sine menneskerettigheter. Dokumentarfilmen The Spirit of Hannah Arendt er en påminnelse om dette leddet i kjedereaksjonen den første verdenskrig skapte. Den israelsk-kanadiske filmen fra 2015, laget av Ada Ushpiz og Ina Fichman og som for tiden vises på flere filmfestivaler, demonstrerer en av Hannah Arendts (1906–1975) viktigste erkjennelser – som i disse dager atter har en sterk aktualitet. Hjerteskjærende, originale filmklipp i svart-hvitt fra Paris i 1936 illustrerer Arendts grunnleggende innsikt i at mennesket mister noe fundamentalt dersom det taper sitt sted i det politiske fellesskap – når det mister sin status som statsborger.

Screen Shot 2016-01-13 at 11.35.32
Forståelsen av ondskap.
For et par-tre år siden viste Cinemateket en annen film om Hannah Arendt: Margarethe von Trottas spillefilm Hannah Arendt handlet om den jødisk-tysk-amerikanske politiske tenkeren som i 1961 reiste til Jerusalem for å skrive for tidsskriftet The New Yorker om rettssaken mot Adolf Eichmann, en av de største naziforbryterne som var ansvarlig for jødetransporten til Auschwitz. Da The New Yorker publiserte Arendts reportasje, utløste det en storm av protester. Nesten alle intellektuelle i New York valgte side. Eichmann-kontroversen varte nesten tre år og utløste en flodbølge av publikasjoner. I Trottas spillefilm følger vi Hannah Arendt gjennom disse tre årene.
Også i The Spirit of Hannah Arendt får rettssaken mot Adolf Eichmann betydelig plass, men den er satt inn i en kontekst av hendelser som Arendt ellers identifiserte som nøkkelbegivenheter i første del av det 20. århundre. Til slike begivenheter hører slutten av første verdenskrig i 1918 med sin store strøm av flyktninger; antisemittisme og riksdagsbrannen i 1933; Hitlers maktovertakelse og Tyskland i 1940-årene; andre verdenskrig og Warszawa-ghettoen, sionistenes kongress i 1944 i New York; og lykkefølelsen i europeiske land i 1945 over frigjøringen fra nazistenes okkupasjon.
Faktaene er kjente i dag, men dokumentarfilmen bruker en estetisk teknikk som formidler Hannah Arendts forståelse av ondskap på en måte som ikke virker belærende eller pedagogisk. Tvert om – regissøren makter å sette et imponerende mangfold av forskjellige typer filmmateriale sammen på en måte som respekterer tilskuerens evne til å danne sin egen mening. Filmen er likevel ingen abstrakt iscenesettelse av Arendts innsikter, men appellerer både til våre hjerner og hjerter, til tenkning og til følelser: enten ved å sette sterke, inntrykksfulle bilder opp mot hverandre, eller ved at det brukes sitater fra Arendt som kommenterer filmklipp.

De overflødige. Vi ser for eksempel et originalt filmklipp av antisemittiske overgrep mot den jødiske befolkningen, umiddelbart fulgt av et klipp om kristen julefeiring, musikalsk akkompagnert av den tyske julesangen Oh Tannenbaum. Når filmen fortsetter, skifter regissøren form, men ikke tematikk: Brevvekslingen med Karl Jaspers om spørsmålet om identitet trekkes inn – her hører vi to stemmer som hver fra sitt ståsted forsøker å formidle sin mening om tysk og jødisk identitet til hverandre. Den gang bidro brevene til en dypere gjensidig forståelse mellom Jaspers og Arendt. For oss som lever i dag i et flerkulturelt samfunn, er deres måte å kommunisere på – i vennskap og med respekt for at hver av dem er unike – i høyeste grad aktuell.
Dokumentaren er ingen kronologisk fortelling om det 20. århundre – århundret da både nazismen og stalinismen gjorde et forsøk på å tilintetgjøre menneskene som mennesker. Den fokuserer på Arendts forsøk på å forstå ondskap, og den viser hvordan Arendt relaterer dette fenomenet til andre sentrale fenomener, for eksempel overflødiggjøring av menneskene. Ushpiz og Fichman åpner filmen med en setning i hvite bokstaver på svart bunn:
«’Ondskapens banalitet’, et begrep skapt av den jødiske politiske filosofen Hannah Arendt, står i sentrum av en verdensomspennende moralsk og politisk debatt som har strakt seg over mer enn et halvt århundre.» Dette etterfølges av en informasjon som gir en slags rettesnor for oppgaven filmen har påtatt seg: «Arendts erkjennelser i den kontroversielle boken Eichmann i Jerusalem gjorde gjerningsmennene bak nazismens forbrytelser til normale, ordentlige og lovlydige mennesker. Dette bebudet en ny æra i forskningen på og forståelsen av Holocaust. Men det provoserte og opprørte også mange, både jøder og ikke-jøder, i så stor grad at hun var på grensen til å bli utstøtt.»

Filmen reiser en påstand om at denne produksjonen av store menneskemasser som ble gjort til flyktninger og som sådan overflødige, var forgjengeren til nazi-tidens sinnssyke masseproduksjon av lik.

Gjennom hele filmen hører vi forskere uttale seg om Arendts tenkning, hennes bok om totalitarisme og hennes fremstilling av rettsaken mot Eichmann, særlig hennes påstand om Eichmann som en klovn, hennes skifte fra «radikal ondskap» til «ondskapens banalitet», og hennes kritikk av jøderådenes rolle under Holocaust.

Store masser. Filmen er utrolig rik, både på bildemateriale og på fremstillinger av Arendts tenkning. Særlig bildematerialet og tekstene om flyktningene – både Arendts egne og kommentatorenes – har fått en ny aktualitet. Vi ser Arendts egen flukt til Paris i en politisk polarisert tid, og vi hører en flyktnings egen stemme når det siteres fra Arendts essay «We Refugees» (1944). Denne stemmen minner oss om at mennesket er et sosialt vesen, og at dets liv blir vanskelig når sosiale bånd er kuttet. Det er de svart-hvite originalklippene fra Paris i 1936 som illustrerer denne innsikten. Her ser vi franskmennene i rushtiden som strømmer ut av togene og fortsetter videre til arbeidsplassene. Flyktningene, derimot, er på vei til asylmottaket for å få varm suppe. Ada Ushpiz kombinerer bilder og tekst, det visuelle og språket, på en måte som gjør at de forsterker hverandre. I tillegg gir hun tematikken nye dybder, beveger seg fra det deskriptive til det analytiske, og trekker inn Arendts grunnleggende innsikt i hvilket tap mennesket faktisk lider når det mister stat og politisk fellesskap: Da mister ord sin relevans, handlinger mister mening, og mennesket mister alle sine relasjoner.
Filmen reiser en påstand om at denne tidens produksjon av store menneskemasser som ble gjort til flyktninger og som sådan overflødige, var forgjengeren til nazi-tidens sinnssyke masseproduksjon av lik.
Arendt tilhørte selv denne generasjonen av flyktninger. Vi vet at hun snudde sin skjebne, at hun lyktes i å få anerkjennelse både i Amerika og i Europa, kontinentet som tvang henne på flukt. Men det å være flyktning var en hard eksistensiell erfaring. Muligens kan man vurdere denne erfaringen som verdifull idet den åpner for tilnærminger til verden fra et ståsted som er utenfor hjemmet, utenfor massene og utenfor kollektivet. Idith Zertal, professor ved Universitetet i Basel, berømmer Arendt for å ha bevart denne innstillingen gjennom hele sitt liv. Det hun selv hadde følt på kroppen, ga henne en unik innsikt og et perspektiv på verden som muligens er sannere enn mange andres.
For oss i dag, i møte med flyktninger som har mistet sine hjem, er den nye dokumentarfilmen om Hannah Arendt en tankevekker. Fortvilelsen hos flyktningene er den samme. Men de europeiske landene har i dag andre redskaper til å håndtere krisen. Likevel må vi ikke sove. Hvorfor ikke? Fordi seieren over nazistene i 1945 ikke garanterer at grobunnen for ideologien er borte. Hannah Arendt avsluttet sin analyse av totalitarisme med å varsle om denne faren. Og Ada Ushpiz film minner oss om dette på nytt.

Se go2films.com


Mahrdt er Arendt-forsker, litteraturviter og statsstipendiat.
helgard.marhdt@ed.uio

---