Judith Butler: Notes Toward a Performative Theory of Assembly

Kroppen som utgangspunkt for Judith Butlers tenkning rundt demokrati, er lovende – men innfrir ikke på grunn av forfatterens ensidige lesning av Hannah Arendt. 

Lysaker er filosof og førsteamanuensis ved Universitetet i Agder. epost odin.lysaker@uia.no

Kroppen i politikken

«Jeg kom hit i dag for å gi dere min støtte […] [S]ammen lager vi demokrati […]» Ordene stammer fra Judith Butlers appell i regi av Occupy Wall Street-bevegelsen i New York i 2011 (appellen kan ses på YouTube). Da benyttet hun seg av dét sosiale bevegelser betegner som en menneskelig megafon (også kalt «menneskelig mikrofon» eller «folkets mikrofon») – som går ut på å at appellanten leser opp appellen setning for setning, og at forsamlingen gjentar hver setning i kor før appellanten fortsetter på den neste.
Hensikten er å forsterke politiske ytringers gjennomslagskraft når kropper uregulert samles i gater eller på plasser, og kollektivt istemmer appellen. I Butlers nye bok Notes Toward a Performative Theory of Assembly kalles dette motstandshandling, noe som aktualiserer idealet om direkte demokrati.

Ekspressiv frihet. I boken utvikler Butler tanken om demokrati som det hun kaller kroppspolitikk. Hos forfatteren viser kroppen til hele mennesket. Dette springer ut av antakelsen om at kroppen er felles og ufravikelig for alle mennesker. I tillegg gjør kroppen mennesket sårbart, og dermed avhengig av andres anerkjennelse. For Butler er således både sanseapparatet og følelseslivet en forutsetning for det politiske. Dermed uttrykkes politiske meninger først og fremst kroppsspråklig, og dernest argumentativt. Kroppspolitikken baseres derigjennom på et videst mulig spekter av motivasjon for politisk handling.
Frihet er nok et sentralt begrep for kroppspolitikken. Ifølge Butler er individet fritt når det uttrykker seg kroppsspråklig gjennom fremtredelse i forsamlingsrom. Dette kaller hun ekspressiv frihet, siden den henger sammen med måten mennesker uttrykker seg eller fremtrer på i kraft av å være kroppslige så vel som kroppsspråklige på. Denne ekspressive friheten er således en frihet til å handle politisk ved hjelp av nonverbal kommunikasjon, som oppfattes som et supplement til argumentativ kommunikasjon.
Ifølge Butler bør ytringsfrihet, en av demokratiets mest grunnleggende friheter, dermed forstås som en uttrykksfrihet. Det vil si at retten til å ytre seg fritt omfatter hele det kroppslige mennesket, og ikke kun verbal kommunikasjon eller deliberasjon.
Butlers ekspressive frihet minner ved første øyekast om det som kalles positiv frihet til snarere enn negativ frihet fra. Grunnen er hennes fokus på reell deltakelse på like fot med andre, og ikke fravær av ytre begrensning. Ikke desto mindre kan det hevdes at kroppen tilhører begrepet negativ frihet, siden sistnevnte dreier seg om slike grunnleggende friheter som retten til liv og forbudet mot tortur. Og hvis disse negative frihetene skal innfris, så forutsettes kroppen som det som skal beskyttes. Imidlertid er et interessant trekk ved Butlers ekspressive frihetsbegrep at fordi det baseres på hennes kobling mellom kropp og politikk, så overskrider hun den vanlige inndelingen mellom negativ og positiv frihet.

For Butler er således både sanseapparatet og følelseslivet en forutsetning for det politiske. Dermed uttrykkes politiske meninger først og fremst kroppsspråklig, og dernest argumentativt.

Fremtredelsesrom. Det er oppsiktsvekkende når Butler utvikler denne kroppspolitikken gjennom en lesning av Hannah Arendt. Sistnevnte fortolkes gjerne som en forsvarer av et absolutt skille mellom privat og offentlig sfære, noe mange feminister, inkludert Butler, er kritiske overfor. Dermed oppfattes Arendt ofte som antifeministisk. Videre lokaliserer Arendt kroppen i det private, mens politikken finner sted i det offentlige. Grunnen er hennes oppfatning om at kroppen er kjennetegnet av ufrihet, siden den er forbundet med behovstilfredsstillelse og reproduksjon. Kroppen undergraver således det politiske, siden den gjør mennesket ute av stand til å handle. Sett under ett innebærer dette at Arendts tenkning ikke har rom for Butlers kroppspolitikk. Særlig siden sistnevnte tar til orde for et kontinuum mellom henholdsvis private og offentlige fremtredelsesrom.
Motsatt Arendt, har Butler vært selverklært feminist så vel som tatt utgangspunkt i kroppen siden gjennombruddsverket Gender Trouble fra 1990. Ikke desto mindre har feministen Butler – som blant annet er «Hannah Arendt-professor» ved The European Graduate School – i en årrekke interessert seg stadig mer for den politiske filosofen, slik som i bøkene Giving An Account of Oneself (2005) og Parting Ways (2012), og nå altså også i sin nyeste bok Notes Toward a Performative Theory of Assembly.
Muligens er denne spenningen hos Arendt noe av bakgrunnen for at Butler i Notes … tenker både med og mot Arendt. Butler tenker med henne når hun låner Arendts begrep fremtredelsesrom («space of appearance»). Som også synes å spille en rolle i boktittelens bruk av forsamling («assembly»), som er nok en måte å si «politisk møteplass» på. I tråd med det innflytelsesrike verket The Human Condition fra 1958 definerer Butler et fremtredelsesrom som et felles rom for kroppslig fremtredelse, hvor politisk handling finner sted som motstand.
Videre tenker Butler mot Arendt når hun kritiserer sistnevnte for ikke å anerkjenne koblingen mellom kropp og politikk. Dermed bidrar hennes bok til den internasjonale debatten om kroppens rolle hos Arendt, siden kroppspolitikken overskrider skillet mellom offentlig og privat når den forankrer det politiske nettopp i kroppen. Her føyer Butler seg inn i rekken av bidragsytere som Julia Kristeva og Peg Birmingham, samt flere av forfatterne i antologien Feminist Interpretations of Hannah Arendt fra 1995, redigert av feminist og Arendt-ekspert Bonnie Honig.

[H]va som utgjør et levelig («liveable») liv […] knytter [Butler] an til retten til fremtredelse («the right to appear»).

Ikke desto mindre innebærer Butlers lesning av Arendt en selvmotsigelse. Dette skyldes at hun på den ene siden tar til orde for det Arendt definerer som menneskelige vilkår («human conditions») og på den andre siden advarer mot «ontologiens og fundasjonalismens felle». Motsigelsen skyldes at det er uklart om Butler, i likhet med Arendt, forstår kroppspolitikken på et fundamentalontologisk snarere enn et ontisk nivå (for å bruke et begrepspar fra Arendts lærer Martin Heidegger).

Levelig liv. I løpet av det siste tiåret har Arendt-resepsjonen vært preget av kosmopolitisme. Det vil si fokus på Arendts relevans på et globalt plan, særlig ut fra hennes begrep retten til å ha rettigheter. I rekken av bidragsytere kan Seyla Benhabib, Peg Birmingham og Serenah Parekh nevnes. Til forskjell fra Butlers kroppspolitiske videreføring av Arendt, setter førstnevnte filosofer fokus på menneskeverd og menneskerettigheter. Motsatt den mulige relativismen i Butlers lesning på grunn av oppfatningen av ontologi som en felle, hevder de at Arendts politiske tenkning er universalistisk. I stedet for begrepet fremtredelsesrom, knytter blant andre Birmingham og Parekh denne oppfatningen an til begrepet natalitet, nemlig det Arendt i boken The Human Condition definerer som en ny begynnelse i form av fødsel og dermed reproduksjon. Hvor det interessante er at en form for kroppspolitikk synes å eksistere også hos Arendt selv, siden «handling er ontologisk forankret i natalitet».
Til slutt i Notes Toward a Performative Theory of Assembly reiser Butler spørsmålet om hva som utgjør et levelig («liveable») liv. Som hun – i tråd med kroppspolitikken så vel som hennes «etiske vending» siden midten av 2000-tallet – knytter an til retten til fremtredelse («the right to appear»). Ikke desto mindre synes en slik rett å gjelde kun demokratiske samfunn snarere enn å være noe kosmopolitisk, slik Benhabib fortolker Arendt.
Butlers bok er verdt å lese på grunn av koblingen mellom kropp og Arendt, som utfordrer standardlesninger når det gjelder sistnevntes tilsynelatende avvisning av det kroppslige. Dessuten kaster Butlers kroppspolitikk interessant lys over dagens diskurs om frihet og demokrati. Det hadde imidlertid styrket boken ytterligere hvis Butler hadde forholdt seg direkte til den pågående debatten om Arendts politiske tenkning som en kroppslig forankret kosmopolitisme.

---
DEL