Bjørneboe: Arne Næss og jeg erobret NATO

Historien om en norsk ikke-voldsaksjon.

Photo: Jon Ivar Fjeld / PAX
Jens Bjørneboe
Forfatter. Skrev i Ny Tids forgjenger Orientering.

4. september 1965

Da professor Arne Næss og jeg erobret NATO på Kolsås

Det er noen år siden professor Næss og jeg inntok NATO. Når jeg ikke har offentliggjort bedriften tidligere, skyldes det at en offentliggjørelse den gang kunne ha fått ubehagelige følger for de underordnede som var innblandet i saken. I dag, flere år senere, må man imidlertid regne med at ingen vil bli skadelidende ved det.

Det begynte så harmløst som tenkbart er: Arne Næss og jeg hadde planlagt en week-end på hans hytte på Kolsås. Vi provianterte uavhengig av hverandre, og møttes på Kolsåsbanen, hvor det viste seg at én av oss hadde innhandlet en boks russisk krabbe samt en boks kaviar fra samme utmerkede land.
«Nå spiser vi bare mellom måltidene!» sa Næss.
Etter en stund ble han tankefull:
«Har du hvitvin?» sa han.
Det viste seg at jeg ikke hadde tenkt på det; eventuelt hadde jeg gått ut fra at han hadde tatt det med. Begge hadde regnet med at den andre tenkte på den slags. Jeg nevner dette fordi det viser hvor uskyldige vi begge er, men også fordi mangelen på et glass vin til kaviaren var årsaken til det som skjedde videre.
«De har sikkert vin inne på NATO,» hevdet Næss: «Vi går dit og låner en flaske. Hvor det fins amerikanere, fins det også sterk drikk.»
Vi steg av banen på Kolsås og vandret opp den brede vei som fører til NATO. Innkjørselen var imponerende: Det glitret i stål, i hjelmer og bajonetter. Maskinpistoler. Piggtråd. Enorme lyskastere.
Bak den stengte gitterporten sto vaktmannskapet.
«Jeg tror ikke de liker oss,» sa jeg. «Vi slipper aldri inn.»
«Man kan hva man vil!» svarte Næss: «Du får snakke til dem først.»
Jeg svelget og gikk helt bort til buret. Jeg tok på meg mitt aller strengeste offiseransikt – mandig, men vennlig og gemyttlig. Jeg valgte det første engelsklydende navn som falt meg inn. Bananfirmaet Fyffes (uttales «faifs»).
«Aften gutterrrr!» sa jeg. «Jeg skulle ha en konferanse med Mr. Fyffes.»
Samtidig gjorde jeg en lett distret håndbevegelse mot den stengte porten. Døren åpnet seg, og Arne Næss og jeg skred inn mens vaktene gjorde honnør. Vi nikket vennlig (men med anstand!) og hilste med hver vår pekefinger mot tinningen.
«Telefonen står inne på vaktstuen,» sa en av vaktmennene, og vi bega oss dit.

Screen Shot 2015-12-17 at 17.15.30Inne på vaktstuen satt størsteparten av det bevæpnete mannskap. Næss klappet et par av dem faderlig og med militær ømhet på skuldrene. Han ytret seg vennlig:
«Nå gutterrrrr!» Hvordan er forpleiningen da? Trives dere her?»
Med grunnlagsforskerens saklighet innledet han en samtale om den tekniske side av bajonettangrep. De hadde forferdelig mange geværer på seg.
Selv gikk jeg til telefonen og ringte opp sentralbordet, som jeg ba om å gi direkte forbindelse med Mr. Fyffes. Ved sentralbordet visste ingen hvor den gamle gutt Fyffes befant seg for øyeblikket. Det var endog tvil om hvorvidt noen hadde sett ham på en stund. Jeg ba dem om ikke å gi det opp, men lete videre efter ham, eftersom det dreiet seg om en viktig samtale. De fant ham ikke. Jeg sa med høy stemme, at da måtte jeg nok se efter selv, – hvorpå jeg la mikrofonen på.
Vi tok farvel med de væpnede styrker og gikk videre – mot neste bastion. Der talte Næss. Det var en ny, bevæpnet sperring med nye og fryktinngydende vaktposter. Næss tok ryggsekken sin av seg og holdt den frem:

«De har sikkert vin inne på NATO», hevdet Næss: «Vi går dit og låner en flaske. Hvor det fins amerikanere, fins det også sterk drikk.»

«Hva tar dere i garderobeavgift her da, gutter?» Han rakte dem sekken, smilende, men med verdighet. Det slo meg i hvilken grad han faktisk lignet en høyere offiser i sivil.
Vaktene smilte lykkelige over at vi talte så bramfritt og demokratisk til dem. Jeg understreket forbrødringen ved å ta av meg min sekk også. Stålporten ble åpnet under bajonettblink. Under stram og tillitsfull givakt slentret vi spenstig inn mellom dem. Sekkene satte vi fra oss på innsiden.
«Ta godt vare på dem!» fortsetter Næss: «Ingen vet hvem som vanker her!»
Vaktene smilte og rettet ryggen enda strammere. Det var mørke omkring oss, bortsett fra de steder som var opplyst av skarpe lyskastere. Vi gikk videre. Det var bare å følge veien, så kom vi til tredje og siste sperring. Den var mindre imponerende enn de tidligere. Det var min tur nå.
Helt på slump valgte jeg noe som jeg syntes måtte passe til situasjonen.
«Jeg beklager gutterrr, men jeg har glemt passersedlene. Dere kan få dem siden.»
Jeg smilte bredt, men belevent, for det tilfelles skyld at det ikke fantes slike ting som passersedler. I så fall kunne det med sedlene gå for en slags kollegial soldater-spøk. Det oppsto ingen problemer. Vaktmennene var snille og åpnet høflig for oss. De hilste pent. Og det kan være på sin plass i denne sammenheng å føye til at man ikke kan beklage seg hos de unge medarbeidere innen NATO i Norge. Det var først hos hotellfagets folk vi møtte mistro og motstand.

Vi var nå like ved hovedbygningen, og det var mørkt og koselig. Vi kunne ha lagt et dusin bomber langs veggene, tent omhyggelig på luntene til dem, og derefter gått vår vei igjen. Men slikt tenkte vi ikke på. Isteden gikk vi til hovedinngangen, åpnet døren og gikk inn i vestibylen. Der stod en portier for å ta imot uniformsfrakker og andre ting. Han var sivil. Han så på oss, og noe foregikk i ham. Han tenkte.
«Unnskyld,» sa han. «Hva i all verden gjør De her?»
«Vi bare er her», sa jeg. Men han smilte ikke igjen. Han så kjølig på oss. Det var ingen tvil om hva som hadde skjedd: vi var oppdaget og avsløret. Vi hadde forsert mengder av væpnede styrker og vaktposter, vi hadde overlistet et sindrig alarm- og vaktsystem, men nå sto vi her foran en uniformløs portier. Hva maskinpistoler og piggtrådsperringen ikke klarte, det formådde denne elendige sivilist fra hotellfagbransjen. Han hadde tenkt på egen hånd.
«Vi skulle bare ha en flaske vin,» sa professor Næss: «Vær så snill å hente øverstkommanderende på stedet! Kommandanten. Il commandante!»

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

1 kommentar

  1. […] etter en kjentmannspost viet Arne Næss, kan vi ikke komme utenom Jens Bjørneboes fortelling om Da professor Arne Næss og jeg erobret NATO på Kolsås. Den handler i stor grad om fyllehalloier og tørst, og i forsøket på å få tak i litt å drikke […]

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.