Photo: Jon Ivar Fjeld / PAX

Bjørneboe: Arne Næss og jeg erobret NATO


Historien om en norsk ikke-voldsaksjon.

Forfatter. Skrev i Ny Tids forgjenger Orientering.
Email: jens@nytid.no
Publisert: 2015-12-17

4. september 1965

Da professor Arne Næss og jeg erobret NATO på Kolsås

Det er noen år siden professor Næss og jeg inntok NATO. Når jeg ikke har offentliggjort bedriften tidligere, skyldes det at en offentliggjørelse den gang kunne ha fått ubehagelige følger for de underordnede som var innblandet i saken. I dag, flere år senere, må man imidlertid regne med at ingen vil bli skadelidende ved det.

Det begynte så harmløst som tenkbart er: Arne Næss og jeg hadde planlagt en week-end på hans hytte på Kolsås. Vi provianterte uavhengig av hverandre, og møttes på Kolsåsbanen, hvor det viste seg at én av oss hadde innhandlet en boks russisk krabbe samt en boks kaviar fra samme utmerkede land.
«Nå spiser vi bare mellom måltidene!» sa Næss.
Etter en stund ble han tankefull:
«Har du hvitvin?» sa han.
Det viste seg at jeg ikke hadde tenkt på det; eventuelt hadde jeg gått ut fra at han hadde tatt det med. Begge hadde regnet med at den andre tenkte på den slags. Jeg nevner dette fordi det viser hvor uskyldige vi begge er, men også fordi mangelen på et glass vin til kaviaren var årsaken til det som skjedde videre.
«De har sikkert vin inne på NATO,» hevdet Næss: «Vi går dit og låner en flaske. Hvor det fins amerikanere, fins det også sterk drikk.»
Vi steg av banen på Kolsås og vandret opp den brede vei som fører til NATO. Innkjørselen var imponerende: Det glitret i stål, i hjelmer og bajonetter. Maskinpistoler. Piggtråd. Enorme lyskastere.
Bak den stengte gitterporten sto vaktmannskapet.
«Jeg tror ikke de liker oss,» sa jeg. «Vi slipper aldri inn.»
«Man kan hva man vil!» svarte Næss: «Du får snakke til dem først.»
Jeg svelget og gikk helt bort til buret. Jeg tok på meg mitt aller strengeste offiseransikt – mandig, men vennlig og gemyttlig. Jeg valgte det første engelsklydende navn som falt meg inn. Bananfirmaet Fyffes (uttales «faifs»).
«Aften gutterrrr!» sa jeg. «Jeg skulle ha en konferanse med Mr. Fyffes.»
Samtidig gjorde jeg en lett distret håndbevegelse mot den stengte porten. Døren åpnet seg, og Arne Næss og jeg skred inn mens vaktene gjorde honnør. Vi nikket vennlig (men med anstand!) og hilste med hver vår pekefinger mot tinningen.
«Telefonen står inne på vaktstuen,» sa en av vaktmennene, og vi bega oss dit.

Abonnement halvår kr 450

Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


1 kommentar

  1. […] etter en kjentmannspost viet Arne Næss, kan vi ikke komme utenom Jens Bjørneboes fortelling om Da professor Arne Næss og jeg erobret NATO på Kolsås. Den handler i stor grad om fyllehalloier og tørst, og i forsøket på å få tak i litt å drikke […]

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)