Opstads orfismar

Opstads dikt og aforismar temmar ei villfaren verd.

Steinar Opstad:
Kjærlighetstapene
Kolon forlag, 2015

 

OpstadSteinarKjærlighetstapeneSTORNYOrfeus danna dyr med lyrespel. Den mytologiske kulturhelten elska så inderleg at han mista kjærasten sin. I Kjærlighetstapene – dikt og aforismer skriv Steinar Opstad at ein diktar «må vende seg bort fra sin elskede mange ganger for å omskape kjærlighetens drama til poesi. Men å ha en orfeisk sjel må ikke forveksles med å være svikefull». Opstad er trufast mot kjærleik og det inderlege i denne skildringa av håp, tru og kjærleik, og tap, tvil og fortsatt kjærleik. Måtte dei bli formidla, måtte dei vere skjær av kjærleik i ei opprørd og galen verd.

Poeten. «Han er eit overskotsmenneske,» seier Truls Lie. Det er midt i november, første dag med snø, og berre dagar sidan Opstad las om vinden på Kunstnernes Hus i Oslo: «at det fins en fugl større en vinden. Men livet har lært meg at så fort det kommer tre eller fire andre fugler flyvende // så blir vinden igjen det største». Vi ser ut på vêret, inn i lågt skydekke. Inger Christensen skreiv ein gong at ho likte å sjå vêrmeldingane. Ikkje for å kjenne til korleis vêret ville bli, men for «et øyeblikk å se verden fra oven». Gud er til stades på mange måtar i Opstads nye bok. Som tema, men også som metode: å sjå stort på verda. Dét er ein stor påstand. Men Opstad ser stort på verda. Det opstadske overskotet er der som visjonar, gjennom dikt og aforismar. Diktaren sjølv hevdar at det er eit ikkje-idealiserande blikk. Vi går til teksten etter eit alternativt svar:

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here