Forstokket tankegang og forlatte revolusjoner

Kvinner er moralens og dydighetens forvaltere, mens menn har en fullstendig seksuell frihet uten noe tilknyttet samfunnsansvar. Fire år etter den arabiske våren står patriarkalske strukturer fortsatt fjellstøtt i Egypt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I over et halvt århundre har jeg deltatt i prosjekter, konferanser, programmer og feltarbeid med både enkeltindivider og grupper. Jeg har jobbet både lokalt og internasjonalt for å oppnå noe som kunne ligne på rettferdighet og likestilling mellom mennesker, uavhengig av kjønn, religion eller klasse. Denne treenigheten har vært tett sammenvevd siden slavetiden og fremveksten av det patriarkalske samfunnet. Jeg har studert denne historien helt siden jeg oppdaget at jeg var født som en «datter» i en mannsverden, og at den virkelige undertrykkelsen av oss kvinner er en menneskeskapt, politisk lovgivning, maskert av himmelens mørke, sinte makter.

Temmes til undertrykkelse. Denne lovgivningen påtvinges oss av en liten gruppe herrer som eier landet, sitter på pengemakten, besitter våpen og ære og styrer religion, skolevesen, media, lovverk og fengsler.
Alle har de som mål å hindre den frie tanke, og å plante frykt i kvinnenes og de fattiges hjerter. På den måten skal man oppnå at ingen tør å tenke på årsakene til fattigdom, analfabetisme og de sykdommene de må lide under. I stedet skal de tenke at det er en test fra Gud. De skal tenke at troen og tålmodigheten deres blir satt på prøve av det Gud har skrevet på pannen deres og på de hellige stentavlene i himmelen. På skolen innprentes denne blinde lydigheten i elevene – som en dyd og en plikt.
Det er forbudt å være uenig i, eller å tenke kritisk om, det som kalles religionens grunnstener og politiske tabuområder. Hvis noen våger, dømmes de til å bli ansett som vantro eller gale eller landsforrædere, eller til å straffes med fengsel, eller til å måtte bøte 01med sitt verdslige liv og brenne i all evighet i det rødglødende helvete etter døden.
Slik mister folket, kvinnene, ungdommen og barna muligheten til å bevisstgjøre seg konsekvensene av at denne evige treenigheten er påtvunget oss. Dermed klarer de heller ikke å gjøre opprør, å gjennomføre en revolusjon eller å kvitte seg med det herskende regimet.
For revolusjonen starter i sinnet. Derfor settes alle fritenkere i fengsel for å ødelegges eller drepes. Men noen overlever og fortsetter kampen, leder opprørsbevegelser og folkebevegelser som, i århundrenes løp, kan føre til politiske endringer, intellektuell utvikling og økt livskvalitet for mennesker.
De nye herskende regimene, derimot, og deres postmodernistiske undertrykkelsesvåpen og -teknologi, er i stand til å hindre disse menneskenes opprør ved hjelp av militær krigføring, økonomisk krigføring og mediekrigføring.

Harde strukturer. Essensen i det klassedelte, patriarkalske, religiøse og sivile etablissementet er det samme. Det er ingen essensielle forskjeller på styresett i øst, vest, sør eller nord. Vi lever i én verden, ikke tre eller fire. Det finnes ingen nær øst, fjern øst eller midtøst – det er kun britisk kolonialistspråk. Det er rett og slett bare kortere avstand fra Egypt til London enn fra India til London, og dermed ble India det «fjerne» Østen.
Bevissthet om at negative påvirkninger via språk henger sammen med kolonialistkultur, er en del av bevisstheten om de andre ulempene som følger med de økonomiske, seksuelle og samfunnsmessige strukturene vi styres av, både globalt og lokalt.
Er det mulig å avskaffe kjønnsdiskriminering og forskjellsbehandling i en verden som er basert på ulikheter og segregering på bakgrunn av nasjonalitet, klasse, kjønn, rase, religion, språk, identitet og alt mulig annet? Kan likeverd mellom kjønnene bli en realitet i det 21. århundre, når vi samtidig ser en stadig økning i økonomisk og militær undertrykkelse, forskjellsbehandling basert på religion og kjønn, og en økning i rasisme og sekteriske konflikter? Arbeidsløshet og fattigdom øker, vi ser krig av alle slags typer og med alle slags våpen, og vi ser millioner av kvinner, barn og ungdommer på flukt som drukner på havet for å slippe unna et liv verre enn døden.
Religionspolitiske terrorister kaster bomber og granater i alle retninger. De forbanner og voldtar kvinner, sprenger historiske monumenter og halshogger kreative, tenkende hoder, og setter dem på staker i gatene.

Fremmer ulikhet. Jeg har jobbet på mange av de egyptiske myndighetenes prosjekter for helsemessig, sosioøkonomisk og kulturell utvikling på landsbygda og i byene, og jeg har jobbet for FN – både nasjonalt og internasjonalt, for frivillige organisasjoner og kvinnerettighetsorganisasjoner. Etter alle disse livets erfaringer er min konklusjon at både egyptiske og andre lands myndigheter bare venter på å knuse likestillingsprosjekter av alle slag. Deretter oppfordrer de til, og finansierer, prosjekter som fører til mer diskriminering og ulikhet, mer fattigdom, analfabetisme og sykdom for kvinner og fattige. I Egypt har forsøk på utvikling og demokratisering, pluralisme og økonomisk åpenhet ført til akademisk utfrysning og diktatur.
Samtidig øker religiøs og politisk terrorisme. Ansamling av penger og makt i hendene på noen få individer som beveger seg mellom forretningsliv og politikk, øker også. Det var i løpet av mitt arbeid med å avsløre disse sammenhengene at myndighetene konfiskerte alle bøkene mine og forbød meg å snakke til folket. Det samme har skjedd med alle som utfordrer disse misforholdene i form av demokratisering, utvikling, reform, samarbeid, og vennskapsprosjekter.

Min konklusjon er at både egyptiske og andre lands myndigheter bare venter på å knuse likestillingsprosjekter av alle slag.

Noen av de aktuelle temaene som skjuler seg bak den postmodernistiske tre-
enigheten, er ekstern kolonialisme, religiøst tyranni og terrorisme.
Hvor mange internasjonale og nasjonale fond har ikke kastet penger etter frivillige organisasjoner, utviklings- og demokratiseringsprosjekter, valg, kvinnefrigjøring og likestilling – og senere sett at resultatet ble det motsatte?
Stillstand til tross for revolusjoner. Siden syttitallet og Sadat/Reagan-tiden har egyptisk politikk spilt en rolle for eskaleringen av politiske og religiøse strømninger, herunder Det muslimske brorskapet og salafistbevegelsen.
Det ble kalt åpenhet, demokrati og religiøs frihet, men førte til flere sekteriske konflikter, og splittet folket for å svekke og kontrollere det. I realiteten førte det til mer undertrykkelse og utnytting av kvinner og fattige. Undertrykkelsen som allerede holdt kvinnen nede, økte. Hun ble fanget mellom hijabens og den religiøse dydighetens klør på den ene siden, og forbrukersamfunnets amerikanisering og objektifisering på den andre.
I løpet av de siste fire tiårene har størstedelen av egyptiske kvinner (93 prosent) blitt tildekket av hijab eller niqab, eller omskåret. Vi har sett en betraktelig økning i vold mot kvinner både i hjemmet og i offentligheten. Menneskehandel og prostitusjon med både kvinner og jenter øker, samtidig som jenter blir ikledd hijab fra sjuårsalderen, tvunget inn i ekteskap fra ung alder og solgt på ekteskapsmarkedet til velstående, eldre egyptiske og utenlandske menn.
Fattigdomen øker også. Nå lever 40 prosent av egypterne under fattigdomsgrensen, det vil si at de lever på under to dollar om dagen, og økonomien er på vei nedover. Sammen med økt politisk og religiøs uenighet var det fattigdom og arbeidsløshet som førte til revolusjonen i 2011 og Mubarak-regimets fall i 2013. Det var også dette som fikk hodene til å rulle blant muslimbrødrenes religiøst funderte regjering. Men til tross for to store revolusjoner har den patriarkalske klassesamfunnsstrukturen, lovsystemet og styresettet blitt stående som før.

Kvinner som moralens forvaltere. De siste fire tiårene har egyptiske frivillige organisasjoner og kvinnerettighetsorganisasjoner erklært sitt forsvar for menneskerettighetene og kamp mot voldsbruk, spesielt mot kvinnelig omskjæring. De har fått midler i mengder både innenlands og utenlands.
Noen av de tabubelagte tragediene i egyptiske kvinners liv har fått komme ut i lyset, og i 2008 ble det vedtatt et forbud mot kvinnelig omskjæring i Egypt. Resultatet var dessverre kontraproduktivt. Det førte rett og slett til en økning i omskjæringer. Ifølge en rapport fra UNICEF ligger Egypt verst an i verden, med 27 millioner omskårne kvinner. Nigeria følger like etter, med 23 millioner omskårne kvinner. I Kairo og distriktene rundt finnes mobile klinikker som reiser rundt med leger, skalpeller og fatwaer, drevet av religiøse og politiske bevegelser.
Enhver som har studert historie, vet at kvinnelig omskjæring ikke bare har foregått i Egypt og Afrika, men vært praktisert gjennom hele verdens slaverihistorie. Det har også vært en form for ofring, der menneskenes kjøtt og blod ble ofret til gudene for å blidgjøre dem eller søke beskyttelse mot ondskap. Både toraen og det gamle testamentet inneholder vers som klart kan assosieres med tildekking av kvinner, omskjæring og et patriarkalsk klassesystem.
Modergudinnen forsvant ut av historien, og ble erstattet med en mannlig maktgud som hersket over både familie og land. Slik ble de nasjonale, religiøse og moralske restriksjonene pålagt kvinnene: omskjæring, slør, isolering bak hjemmets fire vegger og steining av den utro kvinnen. Disse reglene ble tvunget på kvinnene med jern og ild, mens mannen alltid hadde sin rett til flere koner, elskerinner og konkubiner.

Vi ser et økende antall barn som lever på gaten, som fedrene kan frasi seg ansvar for med lovens, shariaens, utdanningssystemenes og kulturens velsignelse.

Dette er grunnlaget for slaveriet som styres av den patriarkalske, klassedelte og religiøse strukturen, og er grunnlaget for de lovmessige og etiske motsetningene, segregeringen og verdiforskjellene som hjemsøker kvinner og menn i alle land, over hele jorden, ikke bare i Egypt.

Total seksuell frihet for menn. Selv om den nye egyptiske grunnloven som ble vedtatt etter revolusjonen i 2011, har oppnådd noen av målsettingene når det gjelder likestilling i det offentlige livet, endrer den ingen av ulikhetene i vanlige kvinner og menns privatliv. Dette er ulikheter som fremdeles finner støtte i Egypts patriarkalske, religiøse familielovgivning. Denne delen av loven er en direkte avledning av artikkel 2 i grunnloven, som sier at islam er Egypts statsreligion, og selv andre lovfestede rettigheter for kvinner blir overstyrt av denne. Familielovgivningen gir blant annet en far absolutt autoritet over sine koner og sine barn, og den gir en mann rett til å skille seg etter eget ønske uten rettsprosess, mens kvinner ikke har den samme retten. Den gir mannen rett til å gifte seg med fire kvinner, og den gir ham rett til å nekte farskap og nekte å DNA-testes i farskapsspørsmål.
Dette er et alvorlig problem i Egypt i dag. Vi ser et økende antall barn som lever på gaten – vi har flere millioner gatebarn allerede – som fedrene kan frasi seg ansvar for med lovens, shariaens, utdanningssystemenes og kulturens velsignelse. Dette er i realiteten en fullstendig anarkistisk seksuell frihet, uten noen form for tilknyttet moralsk eller samfunnsrelatert ansvar. Dermed tillater vi at kvinner og barn blir de uskyldige ofrene for menns tilfeldige påfunn i religionens og moralens navn.

Grunnleggende endring. Veien mot likestilling må starte med at kvinnene begynner å endre grunnmuren for den patriarkalske klassetenkningen i hjemmene, på skolene og universitetene, i moskeene og kirkene, både lokalt og globalt.
Omveltningene starter i tankene våre, i utdanningssystemet, i ideene og kreativiteten. En politisk eller økonomisk revolusjon som ikke starter innenfra, kan ikke lykkes – og vår revolusjon mislyktes. Folkerevolusjonen mislyktes fordi den kun førte til en utskiftning av ansikter og ansatte i styrende posisjoner. Det var ikke en utskiftning av ideer eller tankegang. Innmaten i systemet er fortsatt nøyaktig den samme, vi skiftet bare skall.
Skal vi begynne å diskutere hvordan vi kan endre ideene, vanene og verdiene vi har arvet fra foreldrene og besteforeldrene våre? Skal vi begynne å praktisere demokrati, rettferdighet og meningsfrihet i hjemmene våre – med barna våre, fremfor noen andre? Skal vi innse at vi, kvinner, er halve samfunnet? Nå anser vi oss selv som svake individer som trenger beskyttelse og hjelp. Landet vårt ble kolonialisert under påskudd av beskyttelse og hjelp. Slik har også kvinnene og barna våre blitt kolonialisert.
Vi må være bevisste. Vi må plukke opp falskheten og lureriet i det patriarkalske kapitalistiske systemet, som også er sammenfiltret med de lokale systemene. Vi må innse at å motta hjelp ikke frigjør verken folk eller kvinner. Vi trenger økonomisk og intellektuell uavhengighet. Vi trenger selvtillit. Vi må gjennomskue diskrimineringen og ulikhetene i det postmoderne, patriarkalske samfunnets kastesystem. Sammen kan vi – både kvinner, menn og barn – skape et nytt system med nye ideer, med hendene våre og kreativiteten vår, basert på frihet, rettferdighet og verdighet både hjemme og ute.

Oversatt fra arabisk av Vibeke Koehler.


Saadawi er en egyptisk feminist, forfatter, lege og psykiater, og har skrevet en rekke bøker om kvinner i islam. Hun er fast korrespondent i Ny Tid.

---
DEL