Forstokket tankegang og forlatte revolusjoner

Kvinner er moralens og dydighetens forvaltere, mens menn har en fullstendig seksuell frihet uten noe tilknyttet samfunnsansvar. Fire år etter den arabiske våren står patriarkalske strukturer fortsatt fjellstøtt i Egypt.

Ny Tid

I over et halvt århundre har jeg deltatt i prosjekter, konferanser, programmer og feltarbeid med både enkeltindivider og grupper. Jeg har jobbet både lokalt og internasjonalt for å oppnå noe som kunne ligne på rettferdighet og likestilling mellom mennesker, uavhengig av kjønn, religion eller klasse. Denne treenigheten har vært tett sammenvevd siden slavetiden og fremveksten av det patriarkalske samfunnet. Jeg har studert denne historien helt siden jeg oppdaget at jeg var født som en «datter» i en mannsverden, og at den virkelige undertrykkelsen av oss kvinner er en menneskeskapt, politisk lovgivning, maskert av himmelens mørke, sinte makter.

Temmes til undertrykkelse. Denne lovgivningen påtvinges oss av en liten gruppe herrer som eier landet, sitter på pengemakten, besitter våpen og ære og styrer religion, skolevesen, media, lovverk og fengsler.
Alle har de som mål å hindre den frie tanke, og å plante frykt i kvinnenes og de fattiges hjerter. På den måten skal man oppnå at ingen tør å tenke på årsakene til fattigdom, analfabetisme og de sykdommene de må lide under. I stedet skal de tenke at det er en test fra Gud. De skal tenke at troen og tålmodigheten deres blir satt på prøve av det Gud har skrevet på pannen deres og på de hellige stentavlene i himmelen. På skolen innprentes denne blinde lydigheten i elevene – som en dyd og en plikt.
Det er forbudt å være uenig i, eller å tenke kritisk om, det som kalles religionens grunnstener og politiske tabuområder. Hvis noen våger, dømmes de til å bli ansett som vantro eller gale eller landsforrædere, eller til å straffes med fengsel, eller til å måtte bøte 01med sitt verdslige liv og brenne i all evighet i det rødglødende helvete etter døden.
Slik mister folket, kvinnene, ungdommen og barna muligheten til å bevisstgjøre seg konsekvensene av at denne evige treenigheten er påtvunget oss. Dermed klarer de heller ikke å gjøre opprør, å gjennomføre en revolusjon eller å kvitte seg med det herskende regimet.
For revolusjonen starter i sinnet. Derfor settes alle fritenkere i fengsel for å ødelegges eller drepes. Men noen overlever og fortsetter kampen, leder opprørsbevegelser og folkebevegelser som, i århundrenes løp, kan føre til politiske endringer, intellektuell utvikling og økt livskvalitet for mennesker.
De nye herskende regimene, derimot, og deres postmodernistiske undertrykkelsesvåpen og -teknologi, er i stand til å hindre disse menneskenes opprør ved hjelp av militær krigføring, økonomisk krigføring og mediekrigføring.

Harde strukturer. Essensen i det klassedelte, patriarkalske, religiøse og sivile etablissementet er det samme. Det er ingen essensielle forskjeller på styresett i øst, vest, sør eller nord. Vi lever i én verden, ikke tre eller fire. Det finnes ingen nær øst, fjern øst eller midtøst – det er kun britisk kolonialistspråk. Det er rett og slett bare kortere avstand fra Egypt til London enn fra India til London, og dermed ble India det «fjerne» Østen.
Bevissthet om at negative påvirkninger via språk henger sammen med kolonialistkultur, er en del av bevisstheten om de andre ulempene som følger med de økonomiske, seksuelle og samfunnsmessige strukturene vi styres av, både globalt og lokalt.
Er det mulig å avskaffe kjønnsdiskriminering og forskjellsbehandling i en verden som er basert på ulikheter og segregering på bakgrunn av nasjonalitet, klasse, kjønn, rase, religion, språk, identitet og alt mulig annet? Kan likeverd mellom kjønnene bli en realitet i det 21. århundre, når vi samtidig ser en stadig økning i økonomisk og militær undertrykkelse, forskjellsbehandling basert på religion og kjønn, og en økning i rasisme og sekteriske konflikter? Arbeidsløshet og fattigdom øker, vi ser krig av alle slags typer og med alle slags våpen, og vi ser millioner av kvinner, barn og ungdommer på flukt som drukner på havet for å slippe unna et liv verre enn døden.
Religionspolitiske terrorister kaster bomber og granater i alle retninger. De forbanner og voldtar kvinner, sprenger historiske monumenter og halshogger kreative, tenkende hoder, og setter dem på staker i gatene.

Fremmer ulikhet. Jeg har jobbet på mange av de egyptiske myndighetenes prosjekter for helsemessig, sosioøkonomisk og kulturell utvikling på landsbygda og i byene, og jeg har jobbet for FN – både nasjonalt og internasjonalt, for frivillige organisasjoner og kvinnerettighetsorganisasjoner. Etter alle disse livets erfaringer er min konklusjon at både egyptiske og andre lands myndigheter bare venter på å knuse likestillingsprosjekter av alle slag. Deretter oppfordrer de til, og finansierer, prosjekter som fører til mer diskriminering og ulikhet, mer fattigdom, analfabetisme og sykdom for kvinner og fattige. I Egypt har forsøk på utvikling og demokratisering, pluralisme og økonomisk åpenhet ført til akademisk utfrysning og diktatur.
Samtidig øker religiøs og politisk terrorisme. Ansamling av penger og makt i hendene på noen få individer som beveger seg mellom forretningsliv og politikk, øker også. Det var i løpet av mitt arbeid med å avsløre disse sammenhengene at myndighetene konfiskerte alle bøkene mine og forbød meg å snakke til folket. Det samme har skjedd med alle som utfordrer disse misforholdene i form av demokratisering, utvikling, reform, samarbeid, og vennskapsprosjekter.

Min konklusjon er at både egyptiske og andre lands myndigheter bare venter på å knuse likestillingsprosjekter av alle slag.

Noen av de aktuelle temaene som skjuler seg bak den postmodernistiske tre-
enigheten, er ekstern kolonialisme, religiøst tyranni og terrorisme.
Hvor mange internasjonale og nasjonale fond har ikke kastet penger etter frivillige organisasjoner, utviklings- og demokratiseringsprosjekter, valg, kvinnefrigjøring og likestilling – og senere sett at resultatet ble det motsatte?
Stillstand til tross for revolusjoner. Siden syttitallet og Sadat/Reagan-tiden har egyptisk politikk spilt en rolle for eskaleringen av politiske og religiøse strømninger, herunder Det muslimske brorskapet og salafistbevegelsen.
Det ble kalt åpenhet, demokrati og religiøs frihet, men førte til flere sekteriske konflikter, og splittet folket for å svekke og kontrollere det. I realiteten førte det til mer undertrykkelse og utnytting av kvinner og fattige. Undertrykkelsen som allerede holdt kvinnen nede, økte. Hun ble fanget mellom hijabens og den religiøse dydighetens klør på den ene siden, og forbrukersamfunnets amerikanisering og objektifisering på den andre.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.