Til dem som dropper ut

DOKUMENTAR: Med sin nye dokumentarfilm har Kari Anne Moe igjen sett til ungdommen. Denne gang på jobbsøkerkurs.

Aleksander Huser

Fast filmkritiker i Ny Tid.

Pøbler
Regi: Kari Anne Moe
foto: Nils Petter Lotherington

Kari Anne Moes dokumentarfilm Til ungdommen (2012) skulle opprinnelig være et portrett av fire norske ungdomspolitikere. Men etter at hun hadde fulgt Haakon fra Unge Høyre, Sana fra Sosialistisk Ungdom, Henrik fra Fremskrittspartiets Ungdom og Johanne fra AUF i halvannet år, inntraff terroren den 22. juli 2011. Og med dette ble filmen uunngåelig et dokument over disse hendelsene. Moe og hennes team hadde vært på Utøya og filmet tidligere på den skjebnesvangre dagen, men var i Oslo sentrum med Sana da bomben smalt – heldigvis ikke i umiddelbar nærhet av selve eksplosjonen. Johanne var fortsatt på Utøya, og hennes gjenfortelling til kamera av hva hun så og opplevde der, er den aller mest gripende sekvensen i Til ungdommen. I tillegg gjør det også sterkt inntrykk å se opptakene av ungdommene på øya fra tiden før angrepet. Utover de politiske talene og diskusjonene kan vi bevitne dem – høyst sannsynlig også noen av dem som ikke kom fra øya i live – bade og hygge seg på sommerleiren, i sterk kontrast til de nærmest ubegripelige grusomhetene vi vet vil komme.
På grunn av denne uventede vendingen, kom ikke Til ungdommen så tett på sine hovedkarakterers individuelle motivasjoner for å drive med politikk som man kan anta at Moe hadde intendert. Isteden ble filmen et bidrag til bearbeidelsen av vårt kollektive traume. I og med at hun ble direkte rammet av terroren på Utøya, får Johanne uunngåelig en vektigere posisjon i deler av filmen enn de andre karakterene. Like fullt valgte Moe å holde på en struktur der alle de fire ungdommene er like sentrale. Dette var trolig en riktig avgjørelse, da også de andres erfaringer knyttet til den 22. juli er relevante når bildet av terroranslaget skal tegnes. For eksempel opplever Sana at muslimer som henne anklages før gjerningsmannen identifiseres, mens Henrik konfronteres med at Breivik er tidligere medlem av hans eget ungdomsparti. Og slik er filmen på et vis tro mot sitt premiss, til tross for at den endte opp med å bli noe ganske annet enn Moe opprinnelig hadde tenkt.

Ifølge statistikken dropper hver sjette ungdom i Europa ut av videregående skole. I Norge er tallet angivelig så høyt som én av tre.

I sin nye dokumentar Pøbler har hun igjen valgt å rette kameraet mot en gruppe ungdommer. Nærmere bestemt følger hun noen deltakere på «Pøbelprosjektet», et tiltak initiert av baker og komiker Eddi Eidsvåg i 1997 for å hjelpe unge mennesker ut i arbeidslivet eller tilbake i utdannelse. Ifølge statistikken dropper hver sjette ungdom i Europa ut av videregående skole. I Norge er tallet angivelig så høyt som én av tre. Det er disse dropoutene som er målgruppen til aksjeselskapet Pøbelprosjektet – som ifølge sine nettsider er «ideelt», i den forstand at eierne ikke kan ta ut utbytte, og at alle aktiva skal overføres til Røde Kors ungdomsarbeid hvis selskapet skulle opphøre.

Flue på veggen. Denne gangen har Moe valgt seg en hovedkarakter i den 24 år gamle Jan Olav, som har store lese- og skrivevansker, et destruktivt temperament og en fengselsstraff bak seg for grov vold. Som flertallsformen i tittelen antyder, er han imidlertid ikke den eneste sentrale karakteren i Pøbler. Igjen følger Moe fire karakterer spesielt tett, inkludert den nevnte hovedpersonen. I tillegg virker det innledningsvis som om filmen skal fokusere på Jonathan fra Grünerløkka, men underveis får han en noe mer perifer rolle enn Kelly, Maylén og Jakob.
19-åringen Kelly ble mobbet da hun var yngre. 24 år gamle Maylén har tatovert ADHD i nakken, og diagnosen har åpenbart preget livet hennes. I likhet med Jan Olav kan også 25-åringen Jakob miste besinnelsen, men enda mer har hangen til rus skapt problemer for ham opp gjennom årene. Nå har de fått en sjanse til å komme på rettere kjøl gjennom Pøbelprosjektet, og for alle fire står mye på spill. Men kurset stiller krav, deriblant to ufravikelige regler: Deltakerne må møte opp presis, og de må være rusfrie. Hvis ikke, ryker de rett ut av prosjektet.
Kari Anne Moe har fortalt at filmen startet med en telefon fra komikeren Harald Eia, som er engasjert i skolefrafallsproblematikk. Eia hadde blitt berørt av Til ungdommen, og mente at Pøbelprosjektet – som Moe angivelig ikke visste så mye om – kunne være noe for henne å lage film om. Moe var først skeptisk, da hun tenkte at temaet virket best egnet for en mer journalistisk type dokumentar enn den observerende tilnærmingen hun selv foretrekker. Pøbler har imidlertid blitt en mer konsekvent gjennomført «flue-på-veggen»-film enn Til ungdommen. Sistnevnte var riktignok også hovedsakelig observerende, men inneholdt flere sekvenser hvor de fire hovedkarakterene snakket til kamera (deriblant Johannes gripende gjenfortelling av sine opplevelser på Utøya 22. juli). Slike intervjuer ser man ikke i Pøbler. Til dels skyldes nok dette at deltakerne tvinges til å snakke om seg selv som deltakere i Pøbelprosjektet – sågar blir de ved flere anledning intervjuet av kurslederne som forsøker å manøvrere dem inn på jobbmarkedet, mens kameraet betrakter fra sidelinjen. Men det er utvilsomt også en konsekvens av at filmskaperen har rendyrket en estetisk og narrativ stil, som kler denne dokumentaren svært godt.

Populært tema. Det finnes en lang tradisjon for spillefilmer satt til klasserommiljøer, fra Richard Brooks’ Blackboard Jungle skapte opptøyer på femtitallet, via åttitallets Stand and Deliver og Dead Poets Society, til Laurent Cantets Cannes-vinner Klassen fra 2008 – for å nevne et lite utvalg. Pøbler føyer seg imidlertid også inn i en rekke av norske dokumentarer om ungdom og undervisning, som også teller Margreth Olins Ungdommens råskap, Hanne Myrens Jenter og til en viss grad også Rune Denstad Langlos 99 % ærlig. Moe har selv oppgitt Olins dokumentar som en inspirasjonskilde.

Pøbler er ikke en film om Pøbelprosjektet med all sin historikk og metodikk, men et portrett av noen av dets deltakere.

Pøbelprosjektet har vært gjenstand for kontroverser, både i form av diskusjoner om hvor høy suksessraten egentlig er, og avdekkinger av regelbrudd ved tildelinger til denne virksomheten. Filmen går ikke inn på dette, og det oppleves heller ikke som spesielt relevant. Dette er ikke en film om Pøbelprosjektet med all sin historikk og metodikk, men et portrett av noen av dets deltakere. Likevel gir Pøbler uunngåelig et innblikk i selve kursopplegget, uten å være noen ensidig reklamefilm for prosjektet. Man kan ta seg i å smile overbærende av voksne ledere som legger inn overdrevent mange banneord og andre påtatt «kule» vendinger for å snakke ungdommens språk, mens de unge deltakerne på sin side er påfallende velformulerte. Men det er liten tvil om at vi her har å gjøre med noen jævla flinke folk, som gjør en meget viktig jobb med å gi ungdommene troen på seg selv og sine evner. Man har ikke «huller i cv-en», men opparbeidet livserfaring, som de sier.
I arbeidet med denne filmen har Kari Anne Moe vært til stede på kurset hver dag i dets første seks uker, og kommet svært tett på sine utvalgte deltakere og proses-
sene de går gjennom. Filmen hennes påstår ikke at Pøbelprosjektet utelukkende byr på de rette løsningene, men levner liten tvil om at arbeidet som gjøres her, er nødvendig. Samtidig som den viser med tydelighet at såkalte problemungdommer er så mye mer enn sine problemer.

Pøbler hadde nylig verdenspremiere på Den Norske Filmfestivalen i Haugesund, og settes opp på norske kinoer 21. august.


Huser er filmkritiker i Ny Tid.
alekshuser@gmail.com

---
DEL