20 år med ekstrem-metal

Sjangeren heavy metal ble unnfanget av Led Zeppelin og Black Sabbath rundt 1970, og i dag er metal så tett befolket av ulike subsjangre at det grenser mot parodien. Den utvikler seg samtidig så raskt og i så mange retninger at det som tidligere ble sett på som ekstremt i dag samler titusener av fans […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Sjangeren heavy metal ble unnfanget av Led Zeppelin og Black Sabbath rundt 1970, og i dag er metal så tett befolket av ulike subsjangre at det grenser mot parodien. Den utvikler seg samtidig så raskt og i så mange retninger at det som tidligere ble sett på som ekstremt i dag samler titusener av fans i alle aldre. Metallica og Slayer ble tidlig på 80-tallet sett på som det tyngste og mest ekstreme rockeundergrunnen hadde å tilby, men i dag er de nærmest allemannseie. Selv om de spiller den samme musikken de gjorde for 20 år siden.

La oss gå tilbake til det tidlige 80-tall. Heavy metal-scenen var preget av den britiske bølgen, med band som Iron Maiden og Judas Priest i spissen. Håret ble stadig lengre og låtene nærmet seg pop, og vi fikk radiovennlige metal-band som Bon Jovi, Europe og Mötley Crüe. Samtidig som metal nærmet seg poplistene oppsto en naturlig motreaksjon. I USA krysset en ny scene tyngden fra metal med fart og intensitet fra punk og hardcore, teknisk briljans og skepsis til heavy metals gryende image-fiksering. Begrepene speedmetal og thrashmetal går gjerne over i hverandre og grensene er vanskelige å definere, men Metallica og Slayer var scenens ledende utøvere fra de ble dannet tidlig på 80-tallet. De sto i spissen for et mektig alternativ til de hårfagre popmetal-bandene, og skaffet seg med tiden et enormt publikum. Det ser vi fruktene av i dag.

Kongene av 2003

Ta Metallica. I 1983 albumdebuterte de med det brutale og kompromissløse albumet Kill ‘Em All. I 2003 spiller de «Seek & Destroy» fra det samme albumet for titusener av mennesker på Europas største rockefestivaler, og setter fyr på Oslo Spektrum her hjemme.

Gruppa har siden sitt kommersielle gjennombrudd med albumet «Metallica» (1991) slitt med å følge trendene i rockeverdenen, før de i fjor endelig innså at de heller burde vende tilbake til sine røtter i thrash og speedmetal. Albumet «St. Anger» (2003) tok opp tråden fra 80-tallets Metallica, og gruppa understreket tendensen ved å konsentrere seg om gamle slagere under den påfølgende turneen. Faktisk spilte bandet bare to låter fra «St. Anger» på festivalkonsertene, resten var plukket ut fra årene 1983 til 1991.

Metallica har innsett at metal-publikummet ikke bare er et av musikkbransjens mest trofaste, de er også det mest konservative og nostalgiske. Derfor er band som Motörhead, AC/DC og Iron Maiden nødt til å spille «Ace of Spades», «Back In Black» og «The Trooper» på hver bidige konsert, men til gjengjeld opplever de at de kan selge ut turné etter turné for et publikum som gang på gang vil gjenoppleve sin ungdomstid som headbangere. Metallica sommeren 2003 hadde nok passert sin storhetstid, men ved å lene seg på sin gamle status kunne de samtidig lene seg trygt tilbake som et av verdens absolutt ledende stadionband.

Trofast mot røttene

I år overbeviser Slayer på samme vis, som da den amerikanske gruppa for to uker siden spilte for et nært fullsatt Oslo Spektrum. Slayer har også sine røtter i thrash- og speedmetal-scenen på 80-tallet, men Slayer har alltid vært svær trofast mot sine røtter. De har aldri vært i nærheten av å flørte med radio og MTV, slik Metallica gjorde med «One» og «Nothing Else Matters».

Slayer har konsentrert seg om det de kan best, det vil si temposterk ekstrem-metal med hissige gitarriff, buldrende rytmer, blodtørstige tekster, satanisme-flørt og hylende gitarsoloer som minner om de fordømtes skrik i Helvete. Gruppas definitive mesterverk, Reign In Blood (1986), er fortsatt grunnstammen i bandets konserter, og selv om medlemmene kanskje er møkk lei av å spille «Angel of Death» og «Raining Blood» gir de gang på gang fansen akkurat det de vil ha. En metal-konsert er en seremoni med faste rutiner og ritualer, og det er mye av grunnen til at disse bandene kan overbevise gang etter gang – selv om håret tynnes ut og fingrene blir mer rustne. På sitt vis skaper de en illusjon av evig ungdom for sitt publikum i løpet av den tiden en konsert varer.

---
DEL

Legg igjen et svar