2001 – en hellig odyssé

Hvis det er én bok Thorbjørn Jagland burde lese i år, så er det Morten A. Strøksnes’ «Hellig grunn».

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

» – Ariel lurer på om du trenger noe, eller om du har det ok, sier Bein Bein.

– Trenger noe?

– Ja, noe som kan få fart på synapsene; kokain, MDMA, amfetamin.

– Nei takk.

– Han sier at siden du er fra Oslo så skal du få en fredsrabatt, knegger Bein Bein.»

Bein Bein er jøde, poet og uteligger i Tel Aviv som etter eget sigende skal revolusjonere poesien i det for ham ikke altfor hellige landet Israel.

Bein Bein er dessuten det første av mange mildt sagt fargerike mennesker Morten A. Strøksnes møter og kommer i prat med under sin reise gjennom Israel, Palestina, Syria, Libanon og Nord-Irak.

Erling Kagge, som selv er bevandret i andre langt mindre bebodde hjørner av kloden, har gjennom sitt forlag gjort oss den tjenesten å gi ut reiseskildringene til Strøksnes i hans bok-debut «Hellig grunn».

Skjønt, reiseskildringer og reiseskildringer: Å lese i Strøksnes’fotspor tar deg med så langt unna NRK-Erik Diesens glamorøse postkort fra utlandet som det sansynligvis går an å komme.

Spørsmål og svar

«Hellig grunn» starter altså i Tel Aviv – byen ved Middelhavet som ingen vil kalle pen – med en mer og mer bedrukken Bein Bein i landet som litt uventet, ifølge vår vordende sjefspoet ikke har noen historie.

Bortsett i fra bibelhistorie og at det er et hellig land, da.

» – Men den historien er det svært få som føler noen kontakt med, i hvert fall her i byen. De bryr seg fuck om den religiøse greia», som Bein Bein sier det.

Bein Bein, eller rettere sagt Strøksnes’ beskrivelsen av ham, påkaller mer enn én gang smilet og gjenkjennende nikk fra mange av oss som med sekk på ryggen har tatt veien fatt ut i den store verden.

Men det er forfatterens direkte spørsmål og de ofte uventede svar han får – i møte med mennesker som Bein Bein – som åpner for leserens ikke-europeiske forståelse av samliv og konflikter mellom jøder og palestinere, kristne og muslimer, armenere og tyrkere, falangister og flyktninger, kurdere og kurdere.

Om Bein Bein synes at palestinerne i det minste bør få erstatning for eiendommene de mistet da de måtte flykte i 1948?

» – Det blir nok for dyrt, vi snakker om enorme summer, og FN greier aldri å samle sammen så mye penger», svarer vår militærnektende uteligger av en poet, og avslører at det selvfølgelig er FN som har ansvaret for sionistenes okkupasjoner.

» – Du mener vel ikke at du tror at fucking Israel vil betale alle disse folkene kompensasjon? Aldri. Aldri i verden. Da kjenner du ikke mentaliteten her.»

Norsk pensum

Etter at Strøksnes har spandert tilstrekkelig med drinker på Bein Bein, forsvinner poeten med sin elskede, mens Strøksnes fortsetter til Jerusalem, Gaza, Hebron, Nazaret og andre mer eller mindre hellige steder i Israel og okkuperte Palestina.

Det slår en at denne drøyt første halvdelen av den knapt 400 sider lange boka kanskje burde vært pensum for utenriksminister Jagland og andre Oslo-prosess-aktivister. Møtene med mennesker på veien er på en imponerende måte krydret med historie og fakta som sansynligvis vil gi noen og enhver en aha-opplevelse av hvordan konflikten mellom palestinere og jøder har oppstått – og fortoner seg i dag.

Det er ikke den personen, det stedet eller den hendelsen Strøksnes dumper borti uten at han trekker historiske, religiøse og politiske linjer bakover, oppover eller sidelengs.

Ikke det at «Hellig grunn» er et politisk manifest i svart/hvitt: Mennesker og ideologier får så de forskjellige hodeplaggene passer både på den ene og den andre siden av konfliktlinjene. Men en snikende følelse av at de fleste av oss er rimelig påvirket av 50-års offisiell norsk forståelse av sionistenes grensesprengende behov for sikkerhet, gjør seg klart gjeldende ettersom Strøksnes tar oss med lenger og lenger bort fra hellig grunn.

Hotel Petra

Helligdommer er det for øvrig flust av i Jerusalems klaustrofobiske Gamleby.

«Hvorfor må alle disse religionene på død og liv ha en hovedfilial i Jerusalem for å ta seg selv på alvor», spør Strøksnes, som mener det rett og slett er noe suspekt ved at de tre monoteistiske religionenes helligste steder ligger et steinkast fra hverandre.

Ikke mindre suspekte er mange av eksentrikerne Strøksnes støter på i Hotel Petra, hvor han har sin base i Gamlebyen. Hotellet er en magnet på utlendinger som samler seg i den hellige byen før årtusenskiftet for å vente på Messias, dommedag og andre åpenbaringer.

Persongalleriet forfatteren møter får de samme direkte spørsmålene som de politiske aktivistene og uforsonlige nybyggerne konfronteres med. Men svarene på Hotel Petra er «sjelden av det informative og balanserte slaget», som Strøksnes tørt kommenterer.

«Ingen by i verden har såret flere retningssanser enn Jerusalem», skriver Strøksnes om den uoversiktelige labyrinten av gater i Gamlebyen. Spørsmålet er om ikke det gjelder for mer enn veivalget til nærmeste marked eller turistmål – i hvert fall for dem som fremdeles sitter på Hotel Petra og venter.

Historiske treski

Selv om Strøksnes forlater Israel og okkuperte palestinske områder på side 220, betyr ikke det at konflikten mellom jøder og arabere er et tilbakelagt stadie på reisen. Ikke minst i det krigsherjede Libanon, møter vi igjen Oslo-avtalens unnlatelsessynd nummer en; de hundretusener av palestinske flyktningene som kan se langt etter gjenforening med sine hjemtrakter og røtter.

Før den tid, og med god grunn, tar forfatteren oss med til Syria. Hovedstaden Damaskus er riktignok ikke så Tusen og én natt som Strøksnes forventet. Men hva vet vi egentlig om Syria, dets folk, kultur og historie? Fint lite her nordpå, vil jeg tro, bortsett fra vår stereotype formening om fanatiske muslimer.

Det blir tankevekkende møter med blant annet en muslimsk intellektuell som slår hull på myten om hva en fatwa er, og et besøk til St. Tekla-klosteret hvor ateisten Strøksnes ikke helt kommer på religiøs bølgelengde med Ofamia og de andre nonnene.

Igjen viser forfatteren et imponerende kunnskapsnivå. Og med en tørrvittig penn kan makabre historiske hendelser bli svært så billedlige, eksempelvis den om martyren St. Sergius, aktet offiser i den romerske hær og utplassert i Syria:

«Men som kristen nektet han å foreta ofringer til Jupiter. Dette påkalte keisermaktens vrede. Sergius ble tvunget til å iføre seg kvinneklær. I tillegg naglet man planker fast til hans føtter, og denne groteske utgaven av treski ble han tvunget til å gå rundt på helt til han ble halshugget i år 303 e. Kr.»

Folket uten land

Siste etappe tar oss med til kurderne i Nord-Irak, folket uten land som er utsatt for tyrkisk bombing, iranske raid, FN-sanksjoner og ikke minst rivalisering og feider kurderne seg imellom.

Sistnevnte interne stridigheter domineres av de to store kurdiske partiene KDP og PUK, hvorav Strøksnes til og med får et unikt – og avslørende – intervju med den ene lederen.

Situasjonen i Nord-Irak er imidlertid komplisert, må vite, og det blir nesten for mye av det gode når vi introduseres til KPDP, PASOK, KSP-1, KUP, KCP, KLP, IWPC og andre utallige kurdiske fraksjoner.

Til tross for at forvirringen begynner å gjøre seg gjeldende, makter Strøksnes nok en gang å innlemme leseren, gjennom møter med enkeltskjebner og fakta, i lidelsene til et folk uten land og internasjonale venner.

Det gjør det ikke lettere å forstå at Utlendingsdirektoratet vil kaste 2000 irakiske kurdere ut av Norge i disse dager. Kanskje flere enn utenriksminister Jagland burde lese «Hellig grunn»?

Ønsker å slå fast

Et PS! trenger seg til slutt på i forsøket på å gi et lite innblikk i en svært omfattende og velskrevet bok. Strøksnes er ofte vittig, ironisk og uhellig når han med et skrått blikk tar for seg politikk, religion og historie i Midt-Østen.

Men enkelmenneskene har øyensynlig gjort et uslettelig inntrykk. Etter tre ukers rundreise i det nordlige Syria, avbryter Strøksnes sin egen oppramsing av arkitektur, glemte romerske og bysantiske byer, korsfarere og arabiske dynastier med følgende erkjennelse:

«Isteden ønsker jeg å slå fast at jeg aldri har reist i et land, med mulig unntak av Iran, der folk har vist seg mer vennlige, hjelpsomme og høflige.»

---
DEL

Legg igjen et svar