For et par uker siden ble en statsstøttet bronsestatue av Josef Stalin avduket i Moskva, ikke akkurat noen enestående begivenhet. Russiske historiebøker forteller nå studentene at den tidligere sovjetlederens handlinger var rasjonelle, og i januar 2016 åpnet et kultursenter til ære for Stalin i Tver-regionen. Trenden i retning av å pynte på bildet av den brutale diktatoren er urovekkende, og det er fare for at forbrytelsene hans kan bli hvitvasket ved at vi forandrer narrativet og reduserer fortellingen om en brutal morder til en fortelling om en sterk leder som bare ikke kunne gjøre alle til lags.
På lag med sannheten er historiene til menneskene som husker. Stanislaw Muchas nye dokumentar Kolyma: Road of Bones, som ble vist ved DOK Leipzig ved månedsskiftet, får frem historiene til slike vitner og er en påminnelse om de skjulte lidelsene Stalins regime påførte det russiske folket, lidelser som ikke er gjort rede for. Filmen tar publikum med på en kjøretur langs Kolyma Highway i den østligste delen av Russland, og utforsker regionen og det som er igjen etter fortiden.
Ingen tvetydigheter. Denne dokumentarfilmen stiller spørsmål om hvordan mennesker kan hanskes med minnene om et regime som etterlot arr over en hel samfunnskropp, men som nå blir overfladisk endret av hensyn til nasjonal stolthet. I tidens løp har tallrike historier om Stalins gulagleirer blitt fortalt, men det overveldende omfanget av arven etter dem er fremdeles forvirrende og polariserende. Tilgivelse kan være en måte å ta ansvar på, men for at et samfunn skal kunne bevege seg fremover og aldri vende tilbake til slike tider, må det først akseptere at noe som aldri burde ha skjedd, faktisk skjedde, uten en eneste tvetydighet.
Muchas film redder livshistorier fra den tiden fra glemselen. Filmen lar seerne møte innbyggerne langs Russlands østlige hovedvei, «The Road of Bones». Regionen var hjertet i Stalins gulagsystem, og den 2000 kilometer lange Kolyma-veien ble bygd fra 1930-tallet, av fanger som brukte håndredskaper i arbeidet. Det eksakte antallet tvangsarbeidere er ukjent og kan bare antas. Identitetene til de som omkom der vil i det store og hele forbli ukjente.
Ingen fluktmuligheter. Landskapet langs veien er vakkert, øde og vilt. Det er lett å skjønne hvorfor ingen kunne flykte fra fangenskapet: Taigaen strekker seg tusenvis av kilometer i alle retninger, og muligheten til å komme seg herfra til fots er så godt som null. Om vinteren er temperaturen sjelden over 30 minusgrader. Området er fremdeles rikt på kull og verdifulle mineraler, men mange av gruvene hvor det pleide å være aktivitet og arbeidende fanger, er nå nedlagt.
Navet i filmen er den 2000 kilometer lange veien med tapte liv, seks tiår etter Stalins død; likevel finnes det ennå folk i live som kan fortelle sine historier. Det er en følelse av verdighet i beretningene, og det virker som de evner å akseptere det som skjedde, noe som muligens kommer med alderen. Noen havnet i gulag uten grunn, andre for å ha tatt til motmæle mot Stalin, og enkelte ble sendt dit fordi de var mordere.
Det er en følelse av verdighet i det de forteller, og det virker som de har en evne til å akseptere det som skjedde.
Uforutsigelig og absurd. Mucha kjører fra den ene byen til den andre og snakker med gulagoverlevende, men også med mange andre som bor i området. Vi møter en familie som nylig ble flyttet til en av byene under krigen på Krim, en gruveingeniør som beundrer Putin og minnes at han fant levninger etter mennesker i jorden som barn, og en dyktig isskulptør som har reist verden rundt og vist sine evner. Det er også mange scener fylt med svart humor, der det uforutsigbare og absurde synes å passere som normalt, som historien om en mann som drev med hemmelige eksperimenter med farlige høyspentapparater på jakt etter foryngende behandlinger som han testet ut på sin blinde far, eller markedsselgerne som eier en variert samling ekle dyredeler som de viser frem med stolthet.
Filmen er dynamisk og i sin helhet et portrett av regionen slik den er nå. Fortellingene bygger på det nåtidige og gir innsikt i hvordan folk i Putins Russland forholder seg til fortiden. Et tilbakevendende symbolsk motiv er tilstelningene på samfunnshusene der barn danser og synger glade sanger om moderlandet, sanger som idealiserer det russiske livet. Stolthet over landet har vært og er fortsatt en del av Russlands sosiale vev, og Mucha bruker disse bildene ironisk. Når det kommer til stykket, ligger dysfunksjonalitet og lidelse ofte gjemt bak denne kunstige sfæren av dyrket nasjonalisme som skaper illusjonen om at alle hører til, og at det ikke er noe å engste seg for. Avdukingen av Stalin-statuen i Moskva nylig passer perfekt inn i en slik illusjon. I et land som svulmer av stolthet, og som har sterke ledere som utfører heltemodige og følgelig enkelte upopulære handlinger, er det til syvende og sist ikke mye som kan gå galt, og ikke mye man trenger å stille spørsmål ved, heller.
