(Trykket i Orientering, 1976.)
«Vi skal ta knekken på dere akkurat som vi har knekket Friheten». Ordene kom fra Arbeiderbladets nyhetsredaktør Rolf Gerhardsen ved et tilfeldig treff under en mottagelse i den jugoslaviske ambassaden i 1954. Orientering – som han siktet til – hadde eksistert i godt og vel ett år da, og jeg hadde vært redaktør dette første året. Jeg hadde ikke møtt Gerhardsen siden jeg brøt med Arbeiderbladet og partiet i februar 1949. Samtalen var gemyttlig, han svingte øksa med et guttaktig smil, og jeg svarte like elskverdig: – Vi får se.
Dødsdommen betydde at Orientering skulle ties i hjel.
I hans munn betydde dødsdommen at Orientering skulle ties i hjel, vi kjente hverandre så godt at en slik, mer presis forklaring var unødvendig.
Etter å ha jobbet 20 år som journalist i Det norske Arbeiderparti#s presse, derav 4 år i samarbeid med innerkretsen i Arbeiderbladet siden 1945, visste jeg også at kvelningen av en ubekvem motstander – «the silent killing» som vi siden kalte det med krigens språkbruk – nok føltes særlig påkrevd overfor Orientering. Det måtte ikke bli kjent at «kretsen om Orientering» for det meste besto av partifeller som her hadde skapt et kamporgan etter at partiet hadde ført Norge inn i NATO i 1949.
Hvem var støttespillerne?
I ledelsen for avisa satt partiets stortingsmann Jakob Friis, helsedirektør Karl Evang, fagforbundsmannen Peder Ødegaard, universitetsstipendiat Vilhelm Aubert og journalisten Finn Gustavsen (redaksjonssekretær) – alle fortsatt medlemmer av partiet. Det samme gjaldt styremedlemmer og varamenn i Andelslaget Orientering – blant dem formannen August Lange, professor Kristen Andersen, sekretær Per Nestor, ingeniør Leif Nordstrand, lege Nic. Waal, konsulent Ola Bonnevie, cand. Philol. Nic. Stang og advokat Leif E.A. Michelsen.
Det kom nye skribenter som Johan Borgen, Johan Galtung, Thomas Wyller, Odd Eidem, Alf Prøysen, Trygve Bull, Finn Havrevold, Arild Haaland, Christian Bay, Rolf Kirkvaag og Helge Krog.
Bortsett fra enkelte partiløse dreide det seg om en kompakt Arbeiderparti-gruppe, og dette var – sett fra 5. og 6. etasje i Folketeatret – noe langt verre enn kommunistenes opposisjon. I de etasjene var Haakon Lie og hans folk heller ikke dårligere orientert enn at de snart peilet inn ganske ruvende sympatisører bak Orientering, blant dem veteranen Christoffer Hornsrud, partiets første statsminister i 1928, Olav Oksvik, Olav Meisdalshagen og Kaare Fostervoll. Men økonomisk var vi jo nokså hjelpeløse, og i partiapparatet kunne Lie-ne oppveie sin irritasjon med forvissningen om at sånne blader ble døgnfluer.
Den dagen i 1954 visste ikke Rolf Gerhardsen at vi i Orientering alt følte økseeggen over nakken. Vårt første ordinære nummer kom 19. februar 1953, og bare etter ett år, senvinteren 1954, var Orientering på sammenbruddets rand av økonomiske grunner. Vi hadde tusener av meningsfeller rundt om i landet, men de ante ikke at vi eksisterte, og til dette kom den lammende motløsheten blant opposisjonelle i «grasrota» til Det norske Arbeiderparti etter NATO-medlemskapet.
Selv forsto jeg – temmelig tynnslitt i nervene etter dette første harde året – at vi nå rett og slett måtte trykke et nødskrik i avisa: Enten en vesentlig økonomisk støtte fra meningsfellene – eller vi måtte gi opp.
Dette forslaget strandet – heldigvis. Vi hanglet videre fra år til år, alltid med en kritisk økonomi, alltid avhengig av skribenter som ikke krevde honorar. Og «kretsen» utvidet seg etter hvert. Det kom nye skribenter som Johan Borgen, Johan Galtung, Thomas Wyller, Odd Eidem, Alf Prøysen, Trygve Bull, Finn Havrevold, Arild Haaland, Christian Bay, Rolf Kirkvaag og Helge Krog. Fra begynnelsen av hadde jeg tilsagn om medarbeiderskap fra f.eks. Hans Heiberg, Bernt Lund, Knut Løfsnes, Johan Vogt, Gutorm Gjessing og Odd Bang-Hansen. Gjennom mange år var Hornsrud en vesentlig moralsk støtte. Liksom Nygaardsvold syntes han at sosialismen var forsvunnet i Det norske Arbeiderparti.
Mistro til åndsarbeidere
Det gikk flere år før Orienterings navn ble nevnt i Arbeiderpressen, og til denne dag har den aldri ført noen saklig debatt med oss. Da tausheten omsider måtte bli brutt langt ut i 1950-årene, hadde Det norske Arbeiderparti et gammelt, velbrukt angrepsvåpen felles med den borgerlige pressen: Disse bråkmakerne som skrev i Orientering, var en klikk av akademikere uten noe som helst kontakt med arbeidsfolk, og dermed bare til å trekke på skuldrene av – en utløper av Martin Tranmæls innbitte mistro til åndsarbeidere etter de bitre erfaringene med MOT DAG i 1920- og 1930-årene.
Til dette «angrepet» kunne vi rolig ha sagt – uten å bli hørt – at det å skrive er minst like krevende som høyt kvalifisert arbeid ellers, og at det dermed var nokså naturlig at vi fikk hjelp av f.eks. forfattere og studenter som hadde forutsetningene. Men spaltene sto åpne for mindre skriveføre på arbeidsplasser i byer og bygder, vi strevde med å få tak i dem, og de meldte seg etter hvert, særlig i 1960-åra da SF hadde skapt en ny situasjon.
I borgerpressen var omkvedet kommunisme, inspirert av McCarthy-pesten fra USA, som nådde et høydepunkt nettopp da Orientering startet. Og denne hetsholdningen har de borgerlige avisene stort sett bevart etter at McCarthy-perioden var forbi. (Aftenposten satte en rekord under EF-kampen i fjor høst).
«Orientering har vist seg å være en levedyktig avis.»
Rekrutteringen til Orientering kom fra mange slags typer «avvikere», og naturligvis opplevde også vi at enkelte hoppet av underveis. Sidsel Bauck, som var med en tid, sitter i dag i Det norske Arbeiderpartis sentralstyre, Dag Halvorsen som hadde sin trening i Orienterings redaksjon, er blitt Arbeiderbladets korrespondent i Øst-Europa, Odd Eidem har vært medarbeider i Farmand, Asmund Rørslett er blitt en ankermann for den kommersielle ukepressen, Kåre Kleivan fant seg til rette i VG.
Men alle disse var perifere medarbeidere.
Et sosialistisk grunnsyn
Kjernen i Orientering var solid gjennom alle år. Og derfor overlevde vi. Kjernen hadde et sosialistisk grunnsyn som bar gjennom alle aktuelle meningsforskjeller. Vi førte videre de fundamentale sosialistisk-demokratiske grunnsetningene i norsk arbeiderbevegelse. Vi gjorde front mot både Øst- og Vestblokken – særlig markert i 1956 da vi slo like hardt mot Sovjets brutale invasjon i Ungarn som mot Englands og Frankrikes angrepskrig i Egypt. Dette var Orienterings oppslag den 10. november 1956: «Maktblokkene vanæret i øst og vest».
Langsomt, men sikkert slet vi oss framover i 1950-åra og løste gradvis disse to hovedproblemene: For det første måtte vi definitivt utrydde alle forestillinger om Orientering som organ bare for kulturarbeidere. For det andre ville vi kjempe også for en sosialistisk politikk i Norge, ikke bare på det internasjonale planet. Dette var slått fast allerede i «Meninger og mål», som ble offentliggjort i det første nummeret av Orientering 19. februar 1953:
«Som følge av A-paktpolitikken har forsvarsutgiftene svulmet opp slik at grunnlaget for vår levestandard er truet, og forlengelsen av militærtjenesten er en har belastning for den enkelte og for samfunnet. På sosiale og kulturelle områder er det fare for stillstand eller tilbakeskritt på grunn av den internasjonale situasjonen og det press medlemskapet i NATO legger på oss. Ikke bare ved kritikk av det som er skjedd, men ved positive forslag vil vi ta opp til behandling vesentlige spørsmål som disse: Boligbyggingen, utvidelse av de sosiale tjenester, nye framstøt for økonomisk demokrati og ny aktivitet i kulturlivet».
Den 10. desember 1959 kunne vi skrive: «Orientering har vist seg å være en levedyktig avis.» Og fra nr. i 1961 gikk Orientering over til å bli ukeavis istedenfor 14-daglig.
Dette framskrittet er det grunn til å se i en større sammenheng. Godt og vel tre måneder etter omleggingen til ukeavis ble Sosialistisk Folkeparti stiftet 15.–16. april. Initiativet til partidannelsen kom ikke fra den faste redaksjonelle kretsen, men uten at det var noe bevisst mål, hadde Orientering gjennom 8 år på mange vis lagt fundamentet. At den var blitt ukeavis da partiet gikk inn i sin første, korte og hektiske valgkamp som ga to representanter på Stortinget, hadde en vesentlig betydning. SFs gjennombrudd virket momentant tilbake på situasjonen for avisa – i løpet av tre uker etter valgseieren fikk vi over 1000 nye abonnenter.
Ved årsskiftet 1961–62 skjedde også en viktig, praktisk omlegning, som gjorde redaksjonen mer effektiv. Til da hadde avisa vært trykket i Drammen, og dette skapte adskillig «dødgang» mellom redaksjonens avslutning av hvert nummer og utsendelsen til abonnentene. Siden januar 1962 har Orientering brukt trykkeriet «Mona» i Oslo [Morgenbladet og Nationens presse i kjelleren i Lille Grensen. red.anm.], ti minutters vei fra redaksjonen i Folkets hus – og to minutters vei fra Stortinget.
Etter 20 år er forskerne begynt å granske Orienterings historie, og enkelte av dem er så unge av de kan ta feil på vesentlige punkter fordi de selv ikke opplevde denne tiden, men bygger på skriftlige og ikke helt holdbare muntlige kilder.
En vesentlig feil jeg har sett, er påstanden om at «kretsen om Orientering» var splittet i et vesentlig spørsmål gjennom mange år: Skulle gruppen følge en «indre linje» – dvs. operere som en fraksjon innen A-partiet, eller en «ytre» – appellerende allment utad?
Det var aldri slik. Det ble aldri planlagt noen fraksjonsvirksomhet innenfor A-partiet, ingen av våre medarbeidere som tilhørte DNA, opererte fraksjonelt, som en gruppe med bestemte mål innen dette partiet. Derfor var også DNAs ekskludering av en fraksjon i 1960 uberettiget. På den tiden var takhøyden i Det norske Arbeiderparti omtrent som høyden i et kaninbur.
Kameratslig samarbeid
Jeg deltok regelmessig i Orienterings redaksjonsmøter gjennom alle år og vet at arbeidet alltid tok sikte på å nå stadig lengre ut med våre meninger, og at det innen redaksjonen aldri forekom fraksjonelle motsetninger, vi hadde et effektivt, kameratslig samarbeid.
På den tiden var takhøyden i Det norske Arbeiderparti omtrent som høyden i et kaninbur.
La det også være sagt at Orientering aldri ble dominert av noen enkeltperson. Karl Evang har av enkelte vært pekt ut som en «fører». Han vil sikkert selv være den første til å avkrefte dette tøvet. Det var et gjennomgående trekk i Orienterings redaksjon at medlemmene kunne være steile individualister, men samtidig samlet om grunnsynspunkter som gjorde meningsforskjellene uvesentlige.
Sosialistisk Folkeparti (SF)
Vi hadde et par politisk vanskelige situasjoner.
Da SF ble stiftet i 1961, var Orientering et uavhengig andelslag, og en del av andelshaverne sognet til Det norske Arbeiderparti. Hva så? Kunne vi risikere at avisa brøt sammen ved at den ble til et organ for SF? På forhånd foregikk forhandlinger med August Lange og meg på den ene siden og Berge Furre og Knut Løfsnes som representanter for «partilinjen». Kompromisset ble at Orientering skulle være et «talerør» for SF, uten å være underordnet partiet. Og dette forslaget samlet nesten hele Orienterings gamle garde seg bak. Alle forsto at det ikke forelå noen dyptgående prinsipiell motsetning bak vedtaket.
Orientering skulle være et «talerør» for SF, uten å være underordnet partiet.
Verre ble situasjonen fra 1967 da en SUF-delegasjon vendte nyfrelst tilbake fra Kina og i de følgende årene skapte problemer også i Orienterings redaksjon, særlig fordi partisekretæren Kjell Bygstad samspilte med maoistene og ikke bare ofte lammet sentralstyrets arbeid, men også misbrukte avisa til en giftig krangel som fortrengte skikkelig, utadvendt stoff og irriterte mange lesere. For Orientering var SUFs utmarsj på SFs landsmøte i 1969 en befrielse fra kvinende bremser.
Men i vår 20-årige historie er SUF-episoden ikke mer enn en fotnote. Verken den eller andre, mindre konflikter brøt en politisk-journalistisk ekspansjon som har pågått i mange retninger gjennom hele perioden, og har som sitt viktigste trekk at samfunnsforholdene og maktkampen i Norge har fått en stadig bredere dekning.
I denne sammenhengen vil jeg korrigere den nokså utbredte forestillingen at Orientering i de første årene bare stelte med utenrikspolitikk, tross programmet «Meninger og mål» i 1953. Fordi avisa ble skapt av NATO-situasjonen, var det gitt at utenriksstoffet måtte spille en vesentlig rolle den gang. Men den redaksjonelle innsats for å markere vårt sosialistiske syn på innenrikspolitikken begynte allerede i 1953, og særlig vil jeg nevne en serie på 7 artikler som ble den sterkeste rambukk mot taushetens mur omkring oss. Den 6. november 1953 startet serien med fellestittelen «Sosialpolitikken i søkelyset», og forfatteren var Karl Evang.
Fordi avisa ble skapt av NATO-situasjonen, var det gitt at utenriksstoffet måtte spille en vesentlig rolle.
Landets helsedirektør om landets sosialpolitikk – det var sterkt nok til at f.eks. VG gjenga den ene artikkelen etter den andre, og ikke godt kunne unngå å nevne Orientering som kilde. Men i Arbeiderbladet var tausheten ubrytelig. Helsedirektørens meninger om brennaktuelle sosialpolitiske oppgaver kunne verken siteres eller diskuteres når de sto i Orientering.
Naturlig nok ble bredden i det politiske stoffet særlig utviklet opp gjennom 1960-årene som følge av spennvidden i SFs innsats i og utenfor Stortinget. Arbeids-, lønns- og livsvilkår for småfolk, fagbevegelsens holdning (eller mangel på holdning), analyser og kartlegging av de økonomiske stormakter i norsk samfunnsliv, de egentlige makthaverne bak Stortinget, den mangesidige kampen mot EF-medlemskap i årene 1962–72 – på disse feltene fikk Orientering sitt tyngdepunkt.
Den sterkeste utvikling i så måte har avisa hatt siden Kjell Cordtsen overtok redaktørjobben, først sammen med Kjell Gjøstein Resi fra 1965 og så alene fra 1968 – dvs. i nært samarbeid med to sekretærer, stabilt og dermed særlig godt samkjørt de siste årene med trioen Cordtsen, Erling Borgen og John E. Andersson.
Men også for denne perioden som tidligere skal blomstene deles på den skiftende, men alltid tallrike gruppen av medarbeidere som har levert sine bidrag uten en øre i honorar – mange av dem i årevis. (Et artig trekk er at Karl Evangs banebrytende innsats med artikkelserien for 20 år siden i dag føres videre av en fagmann på samme felt, som nå fra uke til uke leverer noe av det beste stoffet i Orientering – legen Rolf Hanoa med spalten «Arbeid og helse».)
Det utenrikspolitiske stoffet
Det fins i norsk pressehistorie ikke noe sidestykke til dette fenomenet: En politisk avis i regelmessig, ubrutt drift gjennom 20 år, basert i vesentlig grad på dugnad.
I tida framover kommer SF og Orienterings medarbeidere til å drøfte særlig grundig retningslinjene for avisa, for å fange opp berettigede krav som er reist, samlet i denne summen: Vi skal bli en landsavis, langt mer enn vi har maktet hittil.
Fra min side bare to råd: Vi må ikke av den grunn begrense det utenrikspolitiske stoffet, i en tid da Norge mer enn noensinne innvikles i storpolitikken – nå med et nytt tyngdepunkt i økonomiske interesser. (Begrensningene er etter min mening alt gått for langt.) For det annet må avisa utvides slik at kulturstoffet kommer bedre til sin rett. La meg for sikkerhets skyld presisere at jeg med begrepet kultur så visst ikke tenker på snevre spesialfelter, men på hele den enorme mengden av uløste samfunnsoppgaver som knytter seg til all slags utdanning og folks trivsel, utviklingen av et mangfold aktive fritidssysler og et lokalmiljø preget av større kontakt mellom menneskene. I dagens byliv kjenner vi knapt familien på den andre siden av gangen.
Ubrutt drift gjennom 20 år var basert i vesentlig grad på dugnad.
Å eksistere i 20 år var i 1953 ikke engang en dagdrøm for Evang, Ødegaard, Aubert, Friis, Gustavsen, meg selv om andre som satt og redigerte i et kaldt og lurvet loftsrom i en bakgård i Akersgata.
En ny, meget krevende generasjon møter i dag Orientering som et dekket bord og er ikke snaue med kritikk av menyen. Bra, en avis i offensiv skal følges med permanent, våken, konstruktiv kritikk. Men ingen må i idealistisk iver komme i skade for å slå i stykker det kameratslige arbeidsfellesskap som er skapt gjennom disse 20 årene og nå fungerer bedre enn noensinne. Det var på nære nippet ved redaktørvoteringen under SFs landsmøte i Trondheim, og jeg vil tro at nokså mange landsmøtedeltakere ikke var klar over de uoverskuelige skadevirkningene som ville ha rammet både parti og avis, om ikke «arbeidsulykken» så vidt var blitt avverget.
Om forholdsvis kort tid kan Orientering stå med oppgaver og en innflytelse som vi i dag ikke våger å drømme om.
