20 år med nasjonalistisk steilhet

Reaksjonene på terrorangrepet i den den lille byen Zvornik illustrerer hvor kort den bosniske forsoningsprosessen er kommet – 20 år etter Daytonavtalen.

Den 27. april ble en politimann skutt og drept i et terrorangrep i Bosnia-Hercegovina. To andre tjenestemenn ble skadet. Gjerningsmannen, 24 år gamle Nerdin Ibric, døde i en påfølgende skuddveksling med politiet. Han var en bosnjak – altså muslimsk bosnier. Hans tre ofre var alle serbiske bosniere. Åsted for hendelsen var den vesle byen Zvornik som ligger på grensen til Serbia i Bosnias serbiskkontrollerte enhet, Republika Srpska. Påfølgende reaksjoner fra serbisk og muslimsk hold gir et godt bilde av skillelinjene som fremdeles preger forbundsstaten Bosnia-Hercegovina.

Fragmentert medielandskap. De fleste ledende medier i Bosnia har en klar etnisk profil. Bosnia-serbere og bosnjaker ble dermed servert ganske motstridende dekninger av tragedien i Zvornik i sine respektive nyhetsorganer. Medier i serbernes selvstyrte enhet, Republika Srpska, var ikke sene om å understreke at gjerningsmannen skal ha ropt «Allahu Akbar» før han åpnet ild. Han utgjorde dermed alle bosniske serberes store skrekk – en mujahedin (hellig kriger) i deres midte. Etter hvert ble også angriperens familie og venner sitert i ordelag som pekte mot en islamistisk motivasjon. Medieoppslag ga tydelig inntrykk av at angrepet var et utslag av at islamistiske ekstremister har spredt sin giftige ideologi blant Bosnias muslimer. Budskapet til befolkningen i Republika Srpska var klart: Landets ortodokse kristne – serbere – lever i fare for hjemvendte fremmedkrigere og fanatiske terrorister. Dette er retorikk med ekko tilbake til 1990-tallet, da skrekkhistorier om utenlandske muslimske krigere som kjempet på bosnjakhærens side, hyppig dukket opp i serbisk krigspropaganda.

Den største avisen i Bosnia-Hercegovina er Dnevni Avaz, som ble grunnlagt under krigen som organ og talerør for nasjonalistiske bosnjaker. I sin dekning av angrepet var ikke avisen sen om å minne leserne om at Zvornik hadde vært åsted for en serbisk-bosnisk massakre i 1992. Det ble straks antydet at angriperen, Nerdin Ibric, hadde handlet ut fra et hevnmotiv. Allerede den 27. april kunne avisen opplyse at faren til Ibric hadde blitt drept av serbiske styrker i massakren. Det ble også hevdet at faren til politimannen han drepte hadde vært en av gjerningsmennene den gangen. Dagen etter slo den serbisk-bosniske avisen Republika Srpska Press tilbake med opplysninger om at den omkomne politimannen, Dragan Duric, også hadde mistet faren under krigen – han hadde blitt drept da bosnjakstyrker rensket landsbyen Zeljova for serbere i 1992. Dette er bare to avisoppslag som illustrerer hvor kort den bosniske forsoningsprosessen er kommet.

Høyt politisk spill. Republika Srpska utgjør knapt 50 prosent av Bosnias territorium. Nesten en tredjedel av landets befolkning bor i enheten, som har et betydelig innslag av både bosnjaker og bosniakroater, foruten et bosnisk-serbisk flertall. Enheten styres av president Milorad Dodik, som er en serbisk nasjonalist. Han har helt siden han kom til makten i 2009 hatt som mål å løsrive Republika Srpska fra Bosnia og Hercegovina. Han nyter svært gode forbindelser til landets serbiskorienterte medier, noe som har ført til kritikk i internasjonale organer for mangel på pressefrihet i Republika Srpska. Skrekkbildet som ble malt i etterkant av angrepet i Zvornik om et serbisk folk under angrep, styrker Dodiks posisjon. Presidenten var ikke sen om å slå politisk mynt på tragedien, og uttalte blant annet at Bosnias sikkerhetstjeneste hadde sviktet landets ortodokse befolkning. Han fremsatte krav om å opprette egen bosnisk-serbisk overvåkningstjeneste og væpnede sikkerhetsstyrker – åpenbare steg mot full løsrivelse. Han avholdt også et møte med den politiske ledelsen i nabolandet Serbia, hvor han ba om økt samarbeid innenfor terrorforebygging og sikkerhet. At president Dodik ble varmt mottatt i Beograd fikk store oppslag i bosnisk-serbiske medier: en velkommen forsikring om at de ortodokse kristne ikke står alenen i kampen mot de fanatiske muslimske hordene.

Et angrep på hele landet. Bosnjak-avisen Dnevni Avaz ga også Dodik et betydelig oppslag i uken etter attentatet, men da med et noe mindre heroisk fortegn. Den 4. mai kjørte avisen forsideoppslag om at Dodik – leder for en utarmet del av et fattig land – skal ha brukt 200 000 euro på bryllupet til sønnen. Saken ble illustrert med bilde av en meget feststemt Dodik som svinger seg i dansen. Ellers var tonen i avisen mer forsonende. Alle uttalelser fra bosnjakledere, anført av det muslimske medlemmet av Bosnias tredelte presidentskap Bakir Izetbegovic, uttrykte i dagene etter angrepet samme budskap: Det som hendte i Zvornik var en forferdelig tragedie, et angrep mot hele Bosnia og alle landets folkegrupper. I senere oppslag ble det også lagt vekt på at dette var et unntakstilfelle. Gjerningsmannen handlet på vegne av seg selv. Handlingen kunne ikke sees som et muslimsk angrep mot serbere. En utenlandsk ekspert sammenliknet sikkerhetssituasjonen i Bosnia med Danmarks – også København hadde jo nylig blitt rammet av et terrorangrep. Budskapet man kunne lese mellom linjene var at angrepet ikke var noe annet enn et tragisk mord – ytterligere mening skulle ikke tillegges det som hadde hendt. En reportasje i bosnjak-avisen Dnevni Avaz fra 3. mai maler et oppsiktsvekkende idyllisk bilde av forholdene mellom serbere og muslimer i Zvornik. En muslimsk kvinne «flirer høyt» når hun blir spurt om hun tror angrepet vil føre til anspente forhold i byen. Beskjeden er soleklar: Alle er trygge og vel forlikte i Zvornik. Det er intet behov for å innvilge Republika Srpska særskilte rettigheter for å bekjempe noen terrortrussel.

Stagnasjon med nasjonalistisk fortegn. Reaksjonene på Zvornik-angrepet viser tydelig at forholdet mellom muslimske og serbiske politikere i Bosnia preges av mistro. En viktig årsak til mangelen på fremskritt er at landets politiske landskap i stor grad står fastlåst i samme posisjon som ved fredsslutningen i Dayton i 1995. Det vil si at de viktigste politiske partiene i landet forblir definert av nasjonalisme og drevet av smale egeninteresser. Det største partiet for Bosnias muslimer er Stranka Demokratske Akcije (SDA). Det ble grunnlagt av bosnjak-nasjonalisten Alija Izetbegovic. Han var bosnjakenes leder under krigen, og er en sterkt splittende figur blant folkegruppene i Bosnia. Mange legger ansvaret for krigsutbruddet på Alija Izetbegovic’ beslutning om å erklære Bosnia som en selvstendig nasjon i 1992, mot bosnisk-serbisk og bosnisk-kroatisk ønske. Da han gikk bort i 2003, var han under etterforsking av det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia i Haag. Bakir Izetbegovic, leder for SDA-partiet i dag og en av landets mektigste muslimske ledere, er Alijas sønn. Partiet holder fremdeles en stø nasjonalistisk kurs.

Milorad Dodik var på sin side i opposisjon til bosnia-serbernes nasjonalistiske lederskap under krigen. Like fullt beror også hans maktposisjon på krigens arv. Republika Srpska består av landområder den bosnisk-serbiske hæren holdt da konflikten endte, og som de ble innvilget en grad av selvstyre over som del av Daytonavtalen. For å holde på makten gjør Dodik det han kan for å fremstå som beskytter av serbernes rettigheter som en utsatt minoritet i Bosnia – og for å lykkes med dét er han avhengig av en ytre fiende. Den SDA-dominerte regjeringen i Sarajevo er som regel med på leken. Mens Dodik agiterer for full frigjøring, svarer Sarajevo med trusler om økt sentralisering og innskrenket selvstyre. Begge sider spiller for galleriet gjennom sine respektive mediepartnere, og vinner stemmer på å stå steilt imot den gamle fienden. Dette er en dans som har pågått i årevis. Så lenge Bosnias politiske landskap forblir splittet etter etniske skillelinjer, er det vanskelig å se hvordan man skal oppnå fremgang i forsoningsprosessen.

1. november 1995: Et håndtrykk mellom den bosniske presidenten Alija Izetbegovic og den serbiske presidenten Slobodan Milosevic, mens den kroatiske presidenten Franjo Tudjman betrakter dem i midten. 20 år etter preges Bosnia og Hercegovina fremdeles av mistro og skarpe skillelinjer. AFP PHOTO / JOE MARQUETTE
1. november 1995: Et håndtrykk mellom den bosniske presidenten Alija Izetbegovic og den serbiske presidenten Slobodan Milosevic, mens den kroatiske presidenten Franjo Tudjman betrakter dem i midten. 20 år etter preges Bosnia og Hercegovina fremdeles av mistro og skarpe skillelinjer. AFP PHOTO / JOE MARQUETTE

Mer av det samme. I april avholdt flere ledende partier sine årlige kongresser. De bød på mer av det samme. Dodiks «Allianse av Selvstendige Sosialdemokrater» – som verken virker særlig selvstendige eller sosialdemokratiske – annonserte med brask og bram at løsrivelse for Republika Srpska forblir målet. Muslimske ledere svarte at det var noe alle bosnjaker måtte stritte imot «med alle tilgjengelige midler». Det ledende bosnisk-kroatiske partiet vedtok på sin side at de også vil ha en selvstendig enhet, løsrevet fra det de ser som det muslimskdominerte Bosnia. Noen dager senere blåste skyteepisoden i Zvornik ytterligere liv i glørne som Bosnias ledere har gjort skremmende lite for å slukke. 20 år med nasjonalistisk steilhet kan komme til å koste alle nasjonens folkegrupper dyrt hvis angrepet viser seg å være et tegn i tiden, og ikke et isolert tilfelle.

På kanten av stupet. Så hva betyr det at den unge muslimen Nerdin Ibric drepte den serbisk-bosniske politimannen Dragan Duric i 2015? At mangelen på forsoning etter krigens dager kan føre til eskalerende voldshandlinger? At islamistisk radikalisme er i ferd med å spre seg blant Bosnias muslimer? At Ibric var en forstyrret ung mann som begikk et drap av mer diffuse, personlige årsaker? Kanskje skyldtes det hele en blanding av alle disse elementene. Noe som derimot kan slås fast med sikkerhet, er at hans skjebne allerede har blitt overtatt, tilrettelagt og redigert for å passe inn i fortellingene Bosnias konkurrerende makteliter har bestemt at skal gjelde for landet og dets folk. Spørsmålet for Bosnia – og resten av Europa – blir hvor lenge de kan fortsette å sette dagsorden i landet før det ender i katastrofe.


Daytonavtalen

Fredsavtalen som offisielt avsluttet Bosniakrigen i 1995, forhandlet frem i Dayton, Ohio i USA.
Avtalen ble undertegnet i Paris i desember 1995 av Jugoslavia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, USA, Russland, Storbritannia, Tyskland, Frankrike og EU.
Avtalen bestemte at Bosnia skulle bestå som stat med Sarajevo som hovedstad, men også deles opp i to autonome entiteter: serbiske Republika Srpska og den muslimsk-kroatiske Føderasjonen Bosnia-Hercegovina.
Det todelte styresettet som ble etablert i 1995 har fått mye av skylden for at landet ikke har utviklet seg i nødvendig retning, og at integreringen mellom de etniske skillelinjene fortsatt er fraværende.


Jensen er frilansjournalist.
jmjensen76@gmail.com.

---
DEL