2 x female revenge

Ut av intet og Killing Jesus er begge kraftfulle filmer om kvinner som utsetter seg for det ytterste for å oppnå rettferdighet.

Lande er filmregissør og -kritiker.

Ut av intet/Killing Jesus (Matar a Jesús)

Fatih Akin/Laura Mora

Tyskland/Colombia

De strukturelle likhetene mellom filmene Ut av intet og Killing Jesus er besnærende: Begge er basert på reelle samfunnspolitiske hendelser; den ene omhandler drapet på regissørens egen far, som var professor i statsvitenskap i Colombia; den andre er inspirert av de såkalte kebabmordene – en serie terrorbomber rettet mot innvandrere i Tyskland tidlig på 2000-tallet. Begge forholder seg til høyreekstremistisk vold som resulterer i tap av nære personer. I begge tilfeller er samfunnet rundt enten ikke egnet eller uvillig til å la rettferdigheten skje fyllest. Begge de kvinnelige hovedpersonene går gjennom en fase av utagering og selvmedisinering – den bunnløse urettferdigheten de opplever, driver dem inn i desperasjon.

Alene mot alle. Faith Akins Ut av intet handler om Katja, som mister mann og barn i en bombeeksplosjon i Berlin. Mannen har passet barnet på kontoret mens Katja har vært på spa med en venninne, men da hun skal hente barnet, er det et rykende bombekrater og en politiavstengt gate hun kommer tilbake til.

De unge amatørskuespillerne med tunge personlige livserfaringer gir en ekthet til karakterene som profesjonelle bare kan drømme om.

I filmens biplott figurerer den drepte kurdiske ektemannen, en tidligere kriminell fengselsfugl. Bakgrunnen hans er noe myndighetene vet å utnytte til det Katja opplever er en trenering av drapssaken. At det tyske politiet unnlater å undersøke det høyreekstremistiske miljøet og dermed taper vital etterforskningstid, kunne helt sikkert vært skrevet inn i manuset på en mindre stereotyp måte. Men, det vesentlige i historien er å få sparket heltinnen av gårde, alene på sin søken etter hevn.

Først må Katja gjennom flere ydmykende situasjoner angående sin ekstreme grad av selvmedisinering. Erkjenner hun ikke sitt misbruk, vil hennes avdøde mann svertes. Hans karakter er allerede trukket i tvil. Trenger en død mann et godt rykte? Heri ligger nok forskjellen på en dokumentaristisk og en fiksjonell fremstilling av virkeligheten. I situasjoner som denne har dramaet ofte ikke plass til humor. Men virkeligheten har – og Ut av intet mangler et snev av dette.

I mellomgulvet. Opprørsk og oppløst i sorg forsvarer en fresende Katja sin manns ære med såpass kraft at teselskapet av støttende familiemedlemmer skriker opp i harnisk og forsvinner som kjeppjaget ut av stuen med de trendy panoramavinduene. Blameringen er total. Endelig kan vi hvile i det berg-og-dalbanekaoset av følelser heltinnen spinner nådeløst rundt i. Vi er med Katja i fortvilelsen og raseriet over at de unge høyreekstremistene kommer seg ustraffet fra mordene. De hånlige smilene de retter mot henne, treffer oss som spark i mellomgulvet. Diane Krüger i rollen som Katja vant prisen for beste kvinnelige hovedrolle i cannesfestivalens hovedkonkurranse. Faith Akin mottok nylig Golden Globe for sin film, som også befinner seg i tet-sjiktet på oppløpssiden til oscarutdelingen.

Regissøren visste nok hva hun gjorde da hun plukket ut den blendende vakre skuespillerstjernen til filmens hovedrolle. Men valget av den svært så tiltalende Krüger til å spille Akins desperate hevnerske virker noe spekulativt og har en litt forflatende effekt på resultatet. Når det er sagt: Krüger kan langt mer enn å spille på sitt utseende. Hun får oss til å kjenne på kroppen hvilket inferno et enkeltmenneske trår ut i når kampen mot ondskapen i samfunnet skal utkjempes.

Filmen er en brannfakkel som viser hvordan et lite menneske kan utgjøre en stor forskjell. Den spør hvor langt du er villig til å gå for å gjøre opp urett når det mest ubarmhjertige har rammet. Ut av intet skildrer sårbarheten og viljen til å utsette seg for livsfare i kampen for det du har kjært.

Selvbiografisk. I kolombianske Killing Jesus trigger mordet på regissørens far historien. Til tross for at filmen baserer seg på hennes personlige tragedie, oppleves den aldri privat. Laura Mora velger å fortelle i en lavmælt, dynamisk og mer autentisk stil enn Faith Akin; der den tyske filmen retter raseriet mot morderne, fokuserer Killing Jesus på samfunnet som skaper drapsmenn. Mora bearbeidet sitt traume i ti år før hun klarte å filme, og denne bearbeidingsprosessen gjennomsyrer filmen. Killing Jesus gir plass til et større refleksjonsrom, samtidig som Mora evner å skape både nærhet til og identifikasjon med heltinnen Paula. Dermed blir filmen også skumlere for en skvetten person som meg, idet den beskyttende avstanden er borte. Filmspråket holder en røff dokumentarisk tone. Regissøren tar oss med inn i den støyende, kaotiske og voldelige byen Medellín, der Mora valgte å filme på autentiske åsteder, selv om dette brakte frem vonde minner. Samtidig har hun plukket ut amatører med tunge personlige livserfaringer som skuespillere. Disse unge gir en ekthet til karakterene som profesjonelle bare kan drømme om. Ikke minst heltinnen.

Spenningsgrep. Idet Paula – spilt av Natasha Jaramillo – setter seg bakpå motorsykkelen til den unge, jevngamle gutten hun vet er farens morder, blir publikum sittende som på nåler; vi hva den unge mannen er i stand til. «Lita» – hennes kallenavn – sitter ved siden av faren idet han blir skutt og drept i bilen på vei hjem fra universitetet. Glassregnet, blodet og døden treffer datteren midt under den hverdagslige hjemturen fra farens arbeid.

Filmen starter med rytmiske klipp av en politisk brennende engasjert professor i aksjon i forelesningssalen – en mann som åpenbart verken er redd for å være kontroversiell eller for å skaffe seg fiender. Han har hele salen med seg der han messer sitt viktige budskap utover sitt henført publikum: «Vi må aldri slutte å indigneres! Regjeringer må reflektere og handle! Vi må aldri slutte å stille spørsmål!» Datteren kan hvert ord på rams. Hun er sin far opp ad dage – og sammen er de lekne, likeverdige og nære.

Som vitne til drapet kjenner Paula en dag igjen farens drapsmann på et diskotek. Full, uten å tenke på konsekvensene, ditcher Lita vennegjengen for å følge etter morderen. Filmen tar et elegant spenningsgrep: Paula haiker med farens drapsmann – hun vil ha hevn. Motorsykkelen farer usannsynlig fort av gårde, inn i den farlige, fattigste delen av Medellín. Paula må klore seg fast til motorsykkelen – hun har nøyaktig et par centimeter å gå på for ikke fysisk å lime seg inntil sin fars morder. Selv om jeg blir uvel av den overhengende faren, gjør scenen meg glad i ettertid; mer konfronterende ubehagelig og nært får det ikke blitt.

Og hvilken vanvittig gestaltning av den unge desperado! Giovanny Rodríguez oppga feil navn da castingassistenten fant ham. Med gjengtilhørighet fra tolvårsalderen og ferskt fengselsopphold friskt i minne hadde han liten tiltro til tilbudet om en filmrolle. Når hans og de andre rolleprestasjonene er så hardtslående virkelighetstro, skyldes det mye Moras regi-metode under innspillingen: Detaljerte manusveiledninger ble unngått, og kameramannskapet ga rom til at de unge kunne handle på instinkt.

Selvjustis. Paula har morderen innen rekkevidde, men ingen plan for eller erfaring med hvordan hun kan utøve sin hevn. Isteden prøver hun seg frem på klønete vis. Som en typisk protesterende universitetsstudent har hun sin egen faste hasjdealer og tror naivt at han er mannen som kan skaffe henne et våpen. At slikt koster, og at hardbarka kriminelle sjelden er til å stole på, får hun fort smertelig erfare: Konsekvensen av kontakten er at familien har mistet hjemmet sitt før vi vet ordet av det. Paula kastes ut i  enda dypere fortvilelse. Det eneste hun får til, er å klamre seg fast til morderen for ikke å miste ham av syne.

Ut av intet skildrer sårbarheten og viljen til å utsette seg for livsfare i kampen for det du har kjært.

Plottet er en genistrek. Og i motsetning til Ut av intet byr Killing Jesus på både humor og ironi. Paula får sin etterlengtede og for hevnen helt nødvendige skytetrening.– i en scene som er verdig en plass i filmhistorien: Hun blir så kvalm at hun spyr og skjemmer således ut både seg selv og farens drapsmann foran de andre brutale gjengmedlemmene.

De sterke iscenesettelsene av hevnlyst, blottstillelse og bunnløs fortvilelse er noe disse to filmene har felles. Våre to kjempende heltinner befinner seg begge på en reise mot rettferdighet. Men på ett punkt skiller filmene markant veier, nemlig i utøvelsen av selvjustis.

En varslet hevn. Der den ene tar seg tid til å undersøke miljøet som har skapt en morder, tegner den andre portretter av untouchable killers: De tyske terroristene stilles for retten, men går fri takket være alibiet fra en gresk Gyllent-Daggry-tilhenger. En knust Katja i fullt firsprang kaster seg over de hånlig seirende ekstremistene før rettens vakter rykker henne tilbake.

Paula varsler ikke sin hevn, men later som om hun trenger hjelp til å finne noen passende fotolocations. Morderen tilbyr henne en tur til sitt favorittsted: et panoramautkikkspunkt over byen. Her er vi ved Killing Jesus’ kjerne – ideen som til slutt forløste regissør Moras film: I en drøm sitter hun på en høyde og skuer utover sin hjemby Medellín mens hun prater med farens morder, som har presentert seg ved navn Jesús. En dialog med en drapsmann, men òg et menneske er i gang.

---
DEL