2. Om ikke å slutte en pakt med Putin

Der Khodorkovsky til slutt gir etter for presset og inngår en avtale med Putin, lar ikke Nemtsov seg kompromittere. Resultatet kjenner vi.

Mens Eric Bergkraut setter publikum i Khodorkovskys sted, blir vi satt i den unge russiske dokumentarfilmregissøren Zosya Rodkevichs sted i filmen My friend Boris Nemtsov (2015) – både som filmskaper og som gjenstand for den kvinneglade politikerens begjær og flørt.

Filmen er rammet inn av attentatet på Nemtsov den 27. februar 2015 på broen foran Kreml. Gjennom de naive spørsmålene og refleksjonene til en oppvakt russisk jente på farens skuldre, blir vi introdusert for omstendighetene rundt Nemtsovs død under minnemarsjen over den skjebnesvangre broen. Til slutt er vi med i begravelsen, med Nemtsov i åpen kiste og sørgende familie, venner og støttespillere rundt. Kontrasten er stor fra Nemtsovs lik til den vitale skikkelsen vi er blitt kjent med gjennom Rodkevichs nære portrett.

Vi følger Rodkevichs kameralinse fra da hun introduseres for Nemtsov på togstasjonen like før en togreise. Regissøren skriver i innledningen til filmen at hun da var 22 år og jobbet som journalist, og søkte på et utlyst oppdrag om å lage en film om Nemtsov. Hennes fordommer om en narsissistisk borgerlig politiker ble gjort til skamme. En tydelig betatt og tøysende Nemtsov inviterer henne til å dele kupé alene med ham – og flørten som innledes bærer filmen.

Alene med Nemtsov i togkupeen filmer Rodkevich ham mens han mumler seg i søvn, med generelle betraktninger om demokratikampen og livet. Hjemme hos Nemtsov i hans spartanske leilighet i Moskva klager kona over at de har bodd der i åtte år, og at sengen deres er ødelagt. Nemtsov står i bare underbuksene og forsvarer seg med at opposisjonelle ikke bør eie mye, av hensyn til personlig frihet. Under en treningsøkt på et helsestudio forteller han unge Rodkevich om sine fire barn med tre ulike mødre, om at han har akseptert og støtter dem alle, og om hvor glad han er i kvinner. Vi følger også Nemtsov på byen i Jaroslavl, som ender med en røykende elskerinne ved siden av sengen med en sovende Nemtsov. Gjennom Rodkevichs film kommer vi tett inn på Nemtsov fra nettopp perspektivet til de mange kvinnene som ble gjenstand for hans begjær.

I en scene et stykke ut i filmen, hvor den unge, kvinnelige filmskaperen er alene med Nemtsov i en heis, stjeler han seg til et kyss til tross for hennes milde protester, og vi som publikum blir med kameraet klemt inn til Nemtsovs bryst. Det som fremstår som seksuell trakassering fra Nemtsovs side, blir i Rodkevichs russiske fremstilling et uttrykk for det menneskelige og sjarmerende ved den russiske opposisjonspolitikeren. Nemtsov minner om den russiske nasjonalpoeten Aleksander Pusjkin, som også var frihetselskende opposisjonell og en notorisk skjørtejeger.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here