1917 og i dag

50 år er gått siden Oktoberrevolusjonen snudde opp ned på tingenes tilstand i det gamle Russland. Over hele det krigstrette Europa ble utviklingen der fulgt med levende interesse og store forhåpninger i de undertrykte og utbyttede befolkningslag. Oktoberrevolusjonen ga inspirasjon til den revolusjonære reisningen i Tyskland, og støttet opp om radikaliseringen av arbeiderbevegelsen i en rekke andre land, deriblant vårt eget.

Oktoberrevolusjonens ledere næret visjonen om et klasseløst samfunn der krig, nød og utbytting var avskaffet. Sovjetstaten representerte et løsningsforsøk på de problemer kapitalismen hadde skapt og som hadde ført Europa ut i ulykken. Men sovjetledernes visjon lot seg ikke uten videre realisere. Man så seg umiddelbart omgitt av indre og ytre ender. Frankrike, Storbritannia, Polen og USA gikk til militær intervensjon og støttet aktivt de privilegerte klassers motstandskamp. Deretter fulgte hungerblokaden.

Den vanskelige gjenreisnings- og industrialiseringsprosessen og kollektiviseringen av landbruket førte til at nye byrder ble lagt på sovjetfolkets skuldre. Når det endelig syntes å lysne av dag, bredte skyggene fra den framstormende tyske nazismen seg utover.

Krigen førte til et enormt tilbakeslag for sovjetsamfunnet, både materielt og i menneskeliv. Men ofrene skjedde ikke forgjeves. Det er vi også klar over i Norge, hvor den sovjetiske offensiven bidro til å jage de tyske okkupanter ut av vårt land.

I dag er det ingen, hverken i eller utenfor Sovjetsamveldet, som unnskyld de forbrytelser som ble begått i kommunismens og sovjetstatens navn under Stalin. De bidro i vesentlig grad til å forsinke demokratiseringsprosessen i Sovjetsamveldet og til å bringe sosialismen i miskreditt ute i verden. Det faktum at kommunistpartiene over hele verden ble gjort til støttetropper for nasjonale sovjetiske interesser slik Stalin oppfattet dem, bidro ytterligere til å aksentuere den uheldige utviklingen. Men når regnskapet skal gjøres opp, tjener det heller ingen hensikt å se bort fra de enorme vanskelighetene sovjetledelsen sto overfor, nasjonalt og internasjonalt. Selv om utskeielsene i Sovjetsamveldet hadde sin egen uheldige indre dynamikk, må de også ses på bakgrunn av de ytre faktorer som gjorde seg gjeldende.

Det land som i disse dager feirer 50-årsjubileet for sin revolusjon, er på mange måter forskjellig fra hva det var for bare få år tilbake. Knapphetsøkonomien er et tilbakelagt stadium. Den industrielle og tekniske utvikling har ført til begynnende velstand. Demokratiseringstendensene er blitt tydeligere også på det politiske området. Den økonomiske framgangen, utviklingen av den moderne strategi og de politiske omveltninger etter krigen har ført Sovjetsamveldet fram i første rekke blant nasjonene og påført sovjetfolket nye forpliktelser og nytt ansvar.

Tvert imot hva man i mange år har innbilt den vestlige opinion, har Sovjets utenriks- og forsvarspolitikk i store trekk hatt en defensiv karakter, og ikke vært militant og aggressiv. Utviklingen de siste årene, i skyggen av de nye masseødeleggelsesvåpen, har ytterligere understreket at Sovjetsamveldet føler et aktivt ansvar for bevarelsen av verdensfreden, det første vilkår for at noen utvikling kan skje i det hele tatt. Den moderasjon og klokskap som sovjetlederne har vist står i grell kontrast til den aggressivitet som i dag utvises fra amerikansk side, og som gang på gang bringer verdensfreden i fare.

Enkelte ser på den sovjetiske fredelige sameksistenspolitikken som uttrykk for ettergivenhet overfor USA. Det er en mekanisk betraktningsmåte som ikke tar hensyn til den strategiske utviklingen. Superbombene og de interkontinentale raketter har gjort slutt på ultimatumet som virkemiddel i storpolitikken.

I Europa har sameksistenspolitikken ført til en gunstig tilnærming mellom landene i øst og vest, og hatt som et av sine viktigste resultater at Frankrike har trukket seg ut av NATO-samarbeidet. Blant annet som en følge av sameksistenspolitikken kan ikke USA lenger automatisk regne med vest-européisk støtte for sin eventyrpolitkk, selv om NATO-integrasjonen virker sterkt bindende for mange vest-européiske lands disposisjoner.

Enkelte av lederne for de nye revolusjonære bevegelsene i utviklingslandene har reist alvorlig kritikk mot Sovjetsamveldet for manglende støtte. En del av denne kritikken er kanskje berettiget, selv om den håpløse situasjonen mange av disse bevegelsene befinner seg i bidrar til å gjøre kritikken vel høyrøstet.

De som kritiserer Sovjetsamveldet for mangel på interesse for revolusjonsbevegelsene i utviklingslandene og for å ha gått inn i en forståelse med USA, burde også ha klart for seg at revolusjonen på Cuba for lengst ville ha vært dødsdømt om ikke Sovjet hadde ytt generøs økonomisk og militær assistanse. Videre at det er det sovjetiske folk som ved sitt daglige arbeid bærer en vesentlig del av omkostningene som den amerikanske aggresjonen har påført folket i Vietnam. Og når en del av de arabiske land i dag ikke fullstendig er prisgitt de israelske ledernes og de vestlige økonomiske interessenes forgodtbefinnende, skyldes det ikke minst den sovjetiske politiske og materielle støtte. Også dette er faktorer som må tas med i vurderingene.

 

---