Bestill sommerutgaven her

1914 og 2023

KOMMENTAR / Hva skal vi si til barna, i minuttene før atomeksplosjonene, når de gråter og spør: «kunne dere ikke gjort noe … kunne dere ikke snakket sammen?»

Det er akkurat som i juli 1914. Toget har forlatt stasjonen. Alle skuffer kull. Det går fortere og fortere. Alle styrer mot krig.  Er det noen som tviler på hvordan dette kommer til å ende?
Tenk et halvt år tilbake. Og hvor er vi nå?  Har verden blitt tryggere?  Russerne forbereder en ny stor offensiv leser vi . Nå mener de alvor. I februar ifjor; 190 tusen mann. Nå blir det kanskje det det dobbelte?  Så hvor mange nye våpen og våpensystemer skal vi pøse inn nå ? Og nå er det ingen restriksjoner.  Alt snakk om defensive våpen er borte. Stoltenberg uttalte nylig at han ser på angrep inne på russisk jord som legitime.
Hvem opplever russerne at de kriger mot?  Å nei, unnskyld, jeg hadde glemt; det spørsmålet er forbudt å stille.
Og det er allerede angrep mot Russland inne i Russland.  Når kommer fler?  Hvor?  Moskva?
Det er nå helt sikkert hvordan dette kommer til å ende. Åpen militær konfrontasjon mellom NATO og Russland. Er det mulig å se for seg det, uten at det fort eskalerer til atomkrig?
Nei. Det blir en atomkrig.

Det er jo tydeligvis det alle vil. Det er bare å lese hva som sies. Ministere sier det rett ut:  «vi må forfølge dette sporet til Russland er varig svekket», sier USAs forsvarsminister. Lloyd Austin.  Klarere kan det ikke bli. Politikere og skribenter sier det.

«Når fred ei er det beste» kaller Jonas Bals en av sine artikler

Jonas Bals

Når fred ei er det beste kaller Jonas Bals en av sine artikler. Tenk litt over de ordene. Ikke fred. Krig. Det er bedre. Akkurat som i 1914;  Det må en krig til.  «Det er vår demokratiske rettsorden som står på spill», sier Bals et annet sted. Vår demokratiske verden. Vår internasjonale rettsorden? Så hva er disse våre hellige verdier? Er det vår rett til å demonisere og gå til krig mot ethvert land som våger å utfordre vestens hegemoni, han sikter til?  Angripe eller utbytte land som har naturressurser vi vil ha? Eller land som våger å utfordre oss; Irak, Afghanistan, Serbia eller Libya? Invadere Syria fra nord (NATO-landet Tyrkia)? Vår rett til – gjennom å støtte Israel, å ødelegge livet for millioner av palestinere? Vår rett til å teppebombe Kambodsja og sprøyte tusenvis av klasebomber utover Laos?   Eller kanskje vår undertrykkelse av tidligere kolonimakter? At de lever i dypeste fattigdom fordi vi  tvinger dem til å betale statsgjeld til oss. Etter at vi har utnyttet dem i århundrer. Det må være det han tenker på. Slavehandelen kanskje?

Vi er jo de gode. Vi har retten og sannheten på vår side.

Vår verden! At våre multinasjonale selskaper opererer skruppelløst og kynisk fortsetter å utsuge dem for deres råvarer. At vi siden andre verdenskrig har manipulert utallige valg og beriket korrupte statsoverhoder som vil handle med oss, mens folket deres lider. Iraks olje. Kobber og kobolt fra Kongo. Gull, rutil, bauxitt og diamanter fra Sierra Leone.  At det er barn som jobber i gruvene, 15 timer i døgnet, det bryr vi oss ikke om. Eller kanskje er det at vi oppfant konsentrasjonsleiren under Boerkrigen? At barn og kvinner ble stengt inn i dem til de sultet ihjel, så boerne måtte gi opp kampen mot den engelske invasjonshæren?  Frankrikes skitne krig mot Algerisk selvstendighet? Det må være det han mener.  Britenes framferd under Mau Mau opprøret i Kenya på 50-tallet?  Eller den grusomme krigen de førte  mot selvstendighetsbevegelsen i Malaysia fra 1948–60? Etter at de hadde lovet dem selvstendighet om de hjalp til mot japanerne. Kanskje mener han Vietnamkrigen?  Vi er jo de gode. Vi har retten og sannheten på vår side. Vi har vår rettsorden. Og når den ikke gir oss det vi vil ha bruker vi andre metoder.
Og vi kan ikke forstå, hvorfor en masse land i Søramerika, Afrika, Midtøsten og Østen ikke helhjertet støtter vår sak nå.

Nå om dagen får vi en masse råd i media. Er det noen som har tenkt på at alle som slipper til for å gi råd er militære.  De sier: «Mer våpen. Da vinner vi. Mer krig. Da vinner vi.» Vinner?  Hva mener de med det?  «Slapp av» sier de – at russerne ikke kommer til å bruke sine atomvåpen. Det skal gå dårlig for russerne. De nærmer seg kollaps. De kan ikke engang fyre av mesteparten av atomvåpnene sine. De har elendig moral. Vi er dessverre nødt til å gi dem en lekse. Se hvor dårlig det står til med dem! Det er fort overstått. Vi vinner. Vi må ta et oppgjør med dem. Krig skaper fred – sier de.
Før det kan bli fred må pøse våpen inn i Ukraina, uttrykker Stoltenberg. Desverre er vi nødt til å krige.

Fullstendig uansvarlig

Men alt dette, det er løgn. Det er fullstendig uansvarlig og det kommer til å koste oss dyrt. Ledende politikere, de snakker om vår sikkerhet. Sikkerhet?  De burde ikke ha lov til å bruke dette ordet.  Sannheten er at vi kommer  nærmere kanten av stupet for hver dag som går. Og det kan komme til å gå fort på slutten. For når vi om noen måneder, eller kanskje noen bare noen uker, nærmer oss; da gjelder det kanskje for atomstyrkene på hver side å slå til før den andre gjør det? Det er et tema dere militære virkelig burde fortelle oss om! Er det slik det fungerer?

Vi mennesker lærer aldri. Nå som før er vi styrt av en livsfarlig, maktsyk elite som driver oss mot en ny storkrig. Det er jo åpenbart at de har bestemt seg for en krig med Russland. Alt som gjøres tyder jo på det. Og enorme økonomiske krefter ligger bak dem. Militærindustien styrer nå land. Det var dette den avtroppende president Eisenhover advarte mot i sin avskjedstale som president, den 17.januar 1961. Nå er vi der.

Nå er det juli 1914 igjen:  Østerike-Ungarn så skuddene i Sarajevo som et påskudd for å invadere Serbia. Russerne mobiliserte for å støtte Serbia, som ble angrepet av Østerrike-Ungarn. Så mobiliserte Tyskland som svar. Toget var satt i bevegelse.  Ingen prøvde engang å stoppe det. Alle lengtet etter et oppgjør. Nå skulle det endelig komme.
Der er vi igjen. Ingen prøver å stoppe galskapen.  Det blir en nukleær utveksling som dreper alle.
Hva skal vi si til barna, i minuttene før eksplosjonene, når de gråter og spør: «kunne dere ikke gjort noe … kunne dere ikke snakket sammen?»

Fredrik Lund
Lund er professor i arkitektur på NTNU.

Du vil kanskje også like