1905-2005: «Industrial Workers of the World» hundre år!

I Chicago 27. juni 1905 møttes over to hundre delegater fra 34 forskjellige venstreradikale fagforeninger og partier i USA. Målsettinga var å opprette en fagorganisasjon som skulle gi rom for ulike sosialistiske strømninger, og gjøre slutt på den ødeleggende rivaliseringa mellom de ulike faglige organisasjonene i USA. Organisasjonen som ble dannet; «Industrial Workers of the […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I Chicago 27. juni 1905 møttes over to hundre delegater fra 34 forskjellige venstreradikale fagforeninger og partier i USA. Målsettinga var å opprette en fagorganisasjon som skulle gi rom for ulike sosialistiske strømninger, og gjøre slutt på den ødeleggende rivaliseringa mellom de ulike faglige organisasjonene i USA.

Organisasjonen som ble dannet; «Industrial Workers of the World» (IWW), var i utgangspunktet en bred allianse av sosialdemokrater, kommunister, syndikalister og anarkister, og hadde et klart revolusjonært program. Slik heter det i prinsipperklæringa som ble vedtatt i 1905: «Arbeiderklassen og arbeidskjøperklassen har ingenting til felles. Det kan aldri bli fred så lenge millioner av det arbeidende folk lever i sult og nød, mens de som utgjør overklassen har alle livets goder. Mellom disse to klassene må det føres en kamp inntil verdens arbeidere organiserer seg som en klasse, tar jorda og produksjonssystemet i besittelse og avskaffer lønnssystemet…».

Ble ikke stor

IWW ble aldri noen tallmessig stor organisasjon, og hadde aldri mer enn fem prosent av de fagorganiserte i USA, i en tid hvor knapt ti prosent av arbeiderne var organisert overhodet. Årsakene til dette lå i to forhold. For det første maktet aldri organisasjonen bli den store, samlende «One Big Union» man hadde sett for seg på stiftelsesmøtet i 1905. Det var stadige stridigheter og rivaliseringer mellom de ulike politiske retningene.

Først forlot sosialdemokratene og de mer moderate organisasjonen, og da kommunistene i 1917/1918 forsøkte få IWW til å slutte seg til «Den Røde Fagforeningsinternasjonale» utbrøt en bitter strid mellom disse og en mer syndikalistisk orientert fraksjon. Det endte med at kommunistene trakk seg ut, mens syndikalister og anarkister fortsatte kranglinga om organisasjonsform og maktfordeling.

For det andre førte IWW en hard og uforsonlig kamp for arbeiderklassens politiske og faglige rettigheter, noe som førte til at arbeidsgivere og myndighetene bekjempet organisasjonen med nær sagt alle midler. Streiker utviklet seg gjerne til å bli væpna konfrontasjoner, og IWW’s «Free Speech Fights» – aksjoner for retten til fri agitasjon – resulterte ofte i fengslinger og trakasseringer av IWW-medlemmer. Og den bølge av krigshysteri og blind patriotisme som skyllet over USA under 1. verdenskrig rammet også IWW i form av hard forfølgelse.

Razzia i 1917

Høsten 1917 gjennomførte myndighetene politirazziaer mot organisasjonens nærmere femti lokalkontorer, og alle IWW’s fremste talsmenn og tillitsvalgte – over hundre og femti personer – ble arrestert. En spesiell lov mot «syndikalistisk sabotasje» ble vedtatt, og dermed var det i praksis straffbart å være medlem av IWW.

I 1920 ble mellom to og tre tusen sosialister, anarkister og kommunister arrestert, og hvor fem hundre ble deportert til Sovjetunionen. Det er ikke tvil om at kriminaliseringa av IWW rammet hardt, i praksis var den etter 1920-åra redusert til en agitasjons- og propagandaorganisasjon med stadig svakere faglig påvirkningskraft.

IWW var i hovedsak de ufaglærtes og innvandrernes fagorganisasjon. Disse fant man særlig blant land -, skog -, gruve- og tekstilarbeiderne, og mange var første generasjons innvandrere. For å nå disse utga IWW aviser, pamfletter og andre trykksaker på i alt 16 språk, deriblant norsk. IWW var videre en internasjonal organisasjon, med avdelinger i Canada, Australia, Storbritannia, Irland, New Zealand, Chile, Peru og Mexico. Disse ble systematisk motarbeidet på samme måte som IWW i USA, og gikk mer eller mindre i oppløsning fram mot 1930.

Det er viktig også å se IWW i lys av hvorledes arbeidere som vendte tilbake til sine hjemland fra USA bar med seg inspirasjon og erfaringer fra IWW. En av disse var iren James Conolly, en ledende person i organiseringa av arbeiderbevegelsen i Irland rundt 1900. Connolly ble henrettet etter det mislykkede påskeopprøret i Dublin i 1916. En annen var Martin Tranmæl, som faktisk var tilstede på IWW’s stiftelsesmøte i 1905. Selv om Tranmæl aldri var medlem av organisasjonen, er det ikke tvil om hans møte med «wobbliene» i USA var inspirerende: «Den nye organisasjonen er sikkert den mest klarlinjede og moderne bevegelse vi hittil har hatt på det økonomiske området. Derfor er dens prinsipper og metoder av internasjonal betydning». Det er lett å se de ideologiske likhetene mellom IWW og «Fagoppositionen av 1911», der nettopp Tranmæl var sentral.

Ny solidaritet

IWW eksisterer framdeles, og organisasjonens hundre år blir i år markert med en konferanse i Chicago 25. – 26. juni. Her skal man ikke bare mimre over fordums storhet, men også diskutere aktuelle faglige utfordringer. Med en arbeidsstyrke i privat sektor hvor under 10 % er fagorganiserte, og hvor fagforeningene AFL-CIO inngår i en struktur som har vist seg å ikke kunne fange opp arbeiderklassens behov, sier IWW i dag at det må utvikles nye måter å skape samhold og solidaritet på. Dette er problemstillinger vi kjenner igjen også i Norge, så kanskje trenger norsk arbeiderbevegelse å sende over en ny Martin Tranmæl til Chicago?

---
DEL

Legg igjen et svar