12 spørsmål til vår nye utenriks-minister

Dagens oppblussing av atomkrigstrusselen har igjen satt Korea på dagsordenen. I 67 år har Korea-halvøya vært i en ødeleggende krig som har involvert verdens stormakter.

John Y. Jones
Leder for Networkers North/South og Dag Hammarskiöld-programmet. (Styreleder i Ny Tid).

Jeg har besøkt Sør-Korea mange ganger, tre ganger det siste året, og har bevitnet en betydelig endring i det offentlige ordskiftet, gatelivet og pressen. Og ikke minst i det politiske livet. Folk tør nå! De gamle er riktignok fremdeles redde for å snakke, men de unge er blitt modigere.

Diktaturet ligger langt fremme i folks minne – det er fremdeles så altfor nært. Overgrepene mot befolkningen har vært mange. Det er bare måneder siden den siste diktatorens datter ble fjernet fra makten. Men det blåser en ny vind over landet. I vår demonstrerte 9 millioner sørkoreanere (!) i gatene. Denne «stearinlysrevolusjonen», som knapt ble omtalt i norske medier, brakte en ny og mer fredsvennlig president til makten, Moon Jae-in. Han ønsker tøvær mot nord.

Hva med dialog? Nordens fremste Øst-Asia-ekspert Geir Helgesen leder Nordisk institutt for Asia-stdier ved Københavns universitet. Jeg fikk være med ham på en reise i Sør-Korea i sommer. «Hvordan er folk i Nord?» var et ikke uvanlig spørsmål fra ungdommer vi møtte. «De er helt vanlige mennesker. Likner litt på deg og meg,» svarte Helgesen, gjerne med et smil.

Hans budskap er enkelt: Etter over 60 år med krig, boikott, trusler, atomkappløp, sultkatastrofer og lidelse, er det kanskje på tide å forsøke noe nytt i forholdet til Nord-Korea? Hva med dialog?

Etter 67 år med krig, boikott og sultkatastrofer er det kanskje på tide med en annen tilnærming til Nord-Korea?

Fredens vei istedenfor? Norge var involvert da Trygve Lie ledet FN ved krigsutbruddet i Korea 1950, og da norsk medisinsk personell gjorde en innsats under den åpne krigen frem til våpenhvilen i 1953. Vår nye utenriksminister kan innlede en ny æra i tråd med det beste i norsk fredstradisjon. Jeg har formulert tolv spørsmål til ministeren som en oppvarming til en ny norsk politikk i regionen:

  1. Med erfaringene fra hvordan atommaktene Pakistan, India og Israel behandles av det internasjonale samfunnet: Er det ikke forståelig at Nord-Korea kan mene at de behandles etter en annen standard enn disse landene?
  2. De fleste land som i dag har atomvåpen og atomstøtteutstyr (bæreraketter, baser) har testet og brukt disse våpnene med enorme skader på mennesker og miljø i en årrekke – ikke minst i Stillehavsområdet. Hva har Nord-Korea gjort som skulle tilsi at de bør behandles spesielt hardt?
  3. Med NATOs og amerikansk politikk for regimeskifter i land som Irak, Syria og Libya friskt i minne, og det at Nord-Korea gjentatt refereres til som en del av en «ondskapens akse» samt utsagn som «all options are on the table» – er det ikke forståelig at også Nord-Korea utvikler atomvåpen?
  4. Det er et sterkt fiendtlig militært nærvær (39 amerikanske baser i Sør-Korea) og regelmessige styrkeøvelser rett utenfor Nord-Koreas grense. Er det urimelig at Nord-Korea ser dette som provokasjoner?
  5. UNICEF meldte at FNs boikott av Irak 1990–2003 blant annet kostet 500 000 barn livet (FAS-rapport 26.1.2013). Foreligger det kalkyler eller evalueringer av hvilken effekt vår mangeårige boikott politikk har hatt på barn og sivile i Nord-Korea?
  6. Nord-Korea er et svært lukket land. I hvilken grad vil du si at NATO-medlemmer, som Norge, kan stole på at kunnskapsgrunnlaget for vår politikk mot Nord-Korea er basert på god og solid informasjon?
  7. Norge har gjennom flere år deltatt i straff og boikott av Nord-Korea. Hva kan realistisk forventes av Nord-Korea for at boikott-politikken skal kunne sies å bli vellykket?
  8. FNs boikott av Nord-Korea (f.eks. UNSCR 2270, 2.3 2016) understreker at boikott-tiltakene ikke skal ramme sivile. Hvilke evalueringer er gjort fra norsk side for å sikre at denne delen av boikotten blir etterlevet?
  9. Langvarig krig og spenning har enorme ødeleggende effekter på befolkninger – psykologisk, økonomisk, sosialt og kulturelt. For Korea gjelder dette både nord og sør. Er det gjort noen vurderinger på disse kostnadene etter over 60 år med krigstilstand?
  10. Koreas historie synes å være tuftet på en grunnleggende tro på at vold, motvold, opprustning og trusler er de eneste gangbare midler for å sikre fred og fremgang i området. Dette har gjort at hat, frykt, mistillit og hevn råder, istedenfor en humanitær tilnærming og strategier som tillitsskaping, åpenhet, kulturutveksling og solidaritet. Deler du denne oppfatningen, og hva tror du i så fall er langtidseffekten av dette?
  11. En forskningsrapport (fra amerikanske PEW Research Center) utgitt i vår kunne fortelle at hele 70 prosent av sørkoreanerne frykter USA (!). På hvilken måte tar Norge i sin politikk høyde for at også sørkoreanerne frykter USA og deres tilstedeværelse i landet? (NB! Undersøkelsen ble utført før «Trump-effekten» kunne ha spilt inn.)
  12. Etter 67 års krigstilstand og fiendtlighet er det bare rimelig at man er på aktiv søken etter veier til nedrustning og fred i dette området. Ingen ringere en paven har vist til Norge for et initiativ. Hvilken fredssøkende politikk anser du som den beste i tiden fremover for Norges vedkommende?

 

Les også
På tide å se Korea
Smerteskrikets gladsang

---