11. september i svart/hvitt

Thomas Hylland Eriksen er god på blandingsformer; naivisme og pessimisme.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er ikke ofte små, tynne bøker med myke permer får stivt omslag, glossy cover og 75 sider ekstra andre gang den kommer på markedet. Imidlertid er det tilfelle med Thomas Hylland Eriksens «Bak fiendebildet» som kom ut som en lommestor pamflett i 1995 under tittelen «Det nye fiendebildet». Etter 11. september har forlaget og forfatteren funnet ut av temaet — islam og Vesten — er mer aktuelt nå enn på lenge.

Boka er hovedsakelig et revidert opptrykk av 1995-utgaven, foruten et helt nytt kapitel som trekker veksler på 1990-tallet og det nye tiårets ennå ikke erfarte hendelser. At boka trengte en kritisk redigering, viser ikke minst denne uttalelsen fra 1995: «Det er såre enkelt for USA å «straffe» Irak ved å ødelegge Bagdad og sulte ut byens menn, kvinner og barn; men en irakisk straffeaksjon mot Washington er ren science fiction».

Riktignok har det ennå ikke kommet noen hevntokt fra Irak ennå, men Hylland Eriksens poeng var jo heller ikke spesifikt knyttet til Irak. Det var knyttet til et hvilket som helst arabisk/muslimsk land som har vært et offer for USAs pågående utenrikspolitikk og dets ønske om revansj. I 1995 var dette ren science fiction for Hylland Eriksen. Trolig skal han ikke klandres for mye sin svake spådomskunst. Hendelsene 11. september var overraskende.

(I opplysningens tjeneste skal det også sies at Hylland Eriksen selv nevner «flausen» fra 1995 i sitt nye forord.)

Thomas Hylland Eriksens boklige utgangspunkt mer enn noe annet er Samuel P. Huntingtons teorier om sivilisasjonskonflikter fra en tidsskriftsartikkel i 1993, hvor islam og Vesten har blitt stående tilbake som frontlinjene etter den kalde krigens slutt. At Huntingtons teorier inneholder langt flere sivilisasjoner og konfliktmuligheter, og at Huntington selv gjentatte ganger etter 11. september har understreket at den symbolske datoens handlinger ikke har noe med hans egen agenda å gjøre, spiller mindre rolle for Eriksen. Som et tegn i samtiden er Huntington likevel et godt utgangspunkt for å drøfte islams samtidige forhold til verden, slik undertittelen på boka antyder at den handler om. (Selv om Eriksen selv skriver i sitt gamle forord at han ikke er noen spesialist på islam og at boka ikke kritiserer islam like mye som Vesten, men Vestens bilde av…religionen? Sivilisasjonen? Menneskene? Landene?).

«Viktige ting står på spill. Dersom forestillingen om en sivilisasjonskonflikt mellom Vesten og islam får anledning til å slå rot denne gangen, vil resultatet uvegerlig bli eskalerende vold på begge sider».

Nettverkskrigen

I det nye kapitlet forsøker Thomas Hylland Eriksen å sette sammen noen etablerte begreper som redskap for å forstå det som hendte 11. september, hvor det synes som om det viktigste er nettverkssamfunnet (ved siden av risikosamfunnet, USAs utenrikspolitikk og politisk islam.), best utbrodert av den spanske sosiologen Manuel Castells.

Eriksens utgangspunkt er at USA aldri vil kunne vinne krigen mot terrorisme dersom de fortsetter å late som om krigen kan vinnes ved hjelp av tradisjonell militær krigføring hvor den andre part er en nasjonalstat. Derfor var krigen mot Afghanistan nytteløs, mener Eriksen. Jo flere bomber som traff bakken i det fattige landet, jo flere potensielle terrorist-sympatisører hoppet det opp andre steder i verden. Det var jo som kjent ingen afghanere som var ombord de kaprete flyene. Medlemmene i bin Ladens nettverk var og er jo stasjonert over hele verden. Nettverkene er stedløse og desentraliserte, som Eriksen skriver.

At USA og dets allierte likevel bombet i vei, skyldes altså en statlig mangel på de mest fundamentale og universelle ideer; ideen om at en fattig afghaner er like mye verd som en rik nordamerikaner. Den respekten mangler naturligvis bin Ladens nettverk også, men det er altså ikke Eriksens poeng her, for forfatteren kritiserer vår egen offentlighet, og ikke den/de andre – som om det fortsatt er en forskjell i vår globale landsby:» Nettopp slik rettroende europeere stort sett fnyser avvisende av muslimske karakteristikker av Europa som dekadent og amoralsk, har europeiske intellektuelle også generelt minimal troverdighet blant rettroende muslimer.»

Selv om Thomas Hylland Eriksens bok denne gang kommer i bokklubb, er det trolig et stykke til forfatteren blir lest av «rettroende europeere» og «rettroende muslimer», så for undertegnedes del kunne han godt inkludert noe mer velfundert kritikk av det islamske bildet av Vesten i sin nye versjon. Undertittelen på boka er da også Islam og verden etter 11. september, og mange er nok nysgjerrig på akkurat det temaet siden angrepet på USA ga seg ut for å komme utenfra.

Så – som en forsvarer av et slags forsonende tredje standpunkt – faller Hylland Eriksen i den fellen som så mange andre før ham har gjort; kritikken av oss selv blir en bekreftelse på forskjellen til de andre. «Det nye fiendebildet» (tittelen fra 1995) fortsetter å være et nytt fiendebilde etter man har lest boka. Om enn litt forskjellig.

Paranoid fase

Boka er i sin helhet ikke stort forskjellig fra 1995-utgaven, foruten det nye kapitlet «Vendepunktet 11. september», hvor Thomas Hylland Eriksen må sies å nå et foreløpig toppunkt i spådomskunst.

Hylland Eriksen avslutter kapitlet med å skrive en tenkt tale som Bush kunne holdt rett etter 11. september, dersom den amerikanske presidenten søkte en mer forsonende holdning:

«Derfor vil USA i morgen, i stedet for å svare på vold med mer vold, lansere historiens største bistandsprogram rettet mot verdens fattigste land, og i særdeleshet mot de lutfattige og undertrykte afghanerne. Det som i dag kreves av oss er de mest høyverdige følelser vår religion anbefaler, nemlig kjærlighet og tilgivelse».

Dersom man er fristet til å kalle Thomas Hylland Eriksen «Norges fremste naivist» etter dette, så bør man lese videre, hvor forfatteren gir et riss av et langt mer «realistisk» scenario for den nære fremtiden:

«Mange sluttet å frekventere nattklubber som lå i kjellere. Enda flere sviktet fotballaget sitt av frykt for stadionangrep. På oppfordring fra sine politikere, begynte folk å hamstre tørrmat, stearinlys og drikkevann», «Den grenseløse fremtiden som hadde blitt spådd i de glade nittiårene, viste seg ikke å bety spredning av web og velstand, men spredning av vold og frykt.» og så en litt poetisk slutt på det hele:

«Et kaldt drag kom inn i luften 11. september – luften var blitt infisert av en luktfri og usynlig gift, og nå stod vinteren for døren».

Hva som kommer nærmest en ny science fiction-brøler fra Thomas Hylland Eriksens skrivehånd, naivismen eller pessimismen, er det ikke godt å spå. Trolig er boka skrevet for tett på den hendelsen den gir seg ut for å behandle, og trolig er boka skrevet for langt unna den hendelsen som kom til å inntreffe mange år senere, 11. september 2001.

Boka vet ikke helt om alt er svart eller om alt er hvitt, og for brobyggeren og tvileren Hylland Eriksen er dette nok et fruktbart utgangspunkt. Men den debatterende stilen fra 1995-innlegget fortsetter og blir forsterket – og ødelegger virkningen av de mer ettertenksomme passasjene som er langt mer kledelig og tidsriktig etter «sjokket» i høst. «Bak fiendebildet» er en pamflett skjult mellom stive permer; en slags monologisk elefant-tramping i det skjøre norsk kulturdialogiske glasshus: Profetier som står i fare for å bli selvoppfyllende – forkledd som ambivalens. Eller som Thomas Hylland Eriksen selv sier det:

«Høsten 2001 gikk globaliseringen inn i sin paranoide fase».

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here