1. Om å slutte en pakt med Putin

Khodorkovsky vil i Citizen Khodorkovsky gjerne gi inntrykk av at han fremdeles er en utfordrer for Putin. Han overbeviser ikke.

Sigurd Lydersen
Frilanskribent.

Den tyske dokumentarfilmskaperen Eric Bergkrauts Citizen Khodorkovsky (2015) følger opp den bredt anlagte dokumentarfilmen Khodorkovsky av Cyril Tuschi fra 2011. Bergkrauts sobre dokumentar dreier rundt et intervju med Khodorkovsky i Berkrauts studio i Zürich, der Putin-kritikeren lever i eksil etter at han ble løslatt fra fangenskap i desember 2013 rett før Sotsji-OL. Mikhail Khodorkovsky ble dømt til ni års fangeleir i 2003, og en ny dom forlenget soningen med seks år i 2010. Oljeselskapet hans Yukos ble ekspropriert av staten.

Filmen bæres av Khodorkovskys egen stemme fra intervjuet, samt en voiceover i jeg-form tillagt Bergkraut. Bergkraut forklarer bakgrunnen for filmen med at han lot seg fascinere av Khodorkovsky under den første rettssaken mot ham i 2003, og dermed innledet et vennskap med ham. Bergkraut drar i filmen veksler på en løpende brevveksling med Khodorkovsky i fengselet, som gir innblikk i soningsforholdene og en vanlig dag i Mikhail Khodorkovskys liv i Putins Gulag.

Bergkraut snakker i en du-form som setter publikum i Khodorkovskys sted gjennom hans vekst til en av Russlands (og verdens) rikeste menn, til ønsket om å gjøre bruk av rikdommen og makten for å fremme det sivile samfunnet i Russland, og til fallet som Putins fange.

Khodorkovskys egen stemme innleder filmen. Det gjør inntrykk at han virker blottet for bitterhet over ti års fornedrende fangenskap, og å ha blitt frarøvet store verdier. Han gir i stedet, tilsynelatende uten ironi, uttrykk for takknemlighet for alt hjemlandet Russland har gitt ham: først en solid sovjetisk utdanning, deretter muligheten til å bli landets rikeste mann, og så fangenskapet, som ifølge Khodorkovsky har fungert som en ny utdanning: om det å være menneske.

Bergkrauts personlige vennskap med Khodorkovsky gir filmskaperen en eksklusiv tilgang på Khodorkovskys nærmeste. Vi får følge hans foreldre på toget på vei til besøk i fangeleiren i Karelia, som Khodorkovsky ble overført til i juni 2011 fra fangeleiren ved Chita i Sibir. Jødiske Boris og russiske Marina Khodorkovsky er et typisk sovjetisk par av industriarbeidere, med en stillfaren fremtoning. De reagerer med tristhet på at de må snakke med sønnen gjennom telefon og være atskilt fra ham med skuddsikkert glass, men de vet å sette pris på at de i det minste får stoler å sitte på under samtalen med ham. Marina kommer med en forhåpningsfull uttalelse som gjør inntrykk på filmskaperen når hun i fortvilelsen over å se sønnen i fangenskap fremholder at for russerne er det enten eller: Enten sover de, eller så «griper de til øksene».

Bergkrauts film handler om Khodorkovskys overlevelse – fysisk og mentalt – i fangenskap. Han viser et klipp fra et intervju med Khodorkovsky før fallet i 2003, hvor han gjorde det klart at han aktet å forlate forretningslivet for å vie seg til kampen for et sivilt demokratisk samfunn i Russland. Khodorkovsky forklarer at han valgte å se på fangenskapet som en verneplikt for en demokratisk utvikling i Russland. Han innrømmer samtidig at fangeleiroppholdet ble mye lengre enn han hadde forestilt seg, og at han er usikker på om han ville latt seg arrestere om han visste hva som ventet.

Under et besøk i fengselet i Karila ber Bergkraut Katarina Moskalenko, Khodorkovskys kjente russiske menneskerettighetsadvokat, spørre fangen om hvor han først vil dra om han blir løslatt. I studioet i Zürich forklarer Khodorkovsky at han ikke ville forholde seg til spørsmålet. Under oppholdet forbød han nemlig seg selv å tenke på løslatelse, og etter hvert ga han dessuten opp troen på at han noensinne ville bli fri igjen.

På denne måten fremstår Khodorkovskys fangenskap som et godt eksempel på den russiske tradisjonen for religiøs selvoppofrelse. Vi møter dessuten fader Aleksei fra Moskva som risikerte egen stilling ved å besøke Khodorkovsky i fangenskap og gi ham sin velsignelse. Dette hellige kommer også frem når advokat Katarina Moskalenko venter på toget hjem til Moskva i Karelia, og hennes vogn nr. 11 i det lange toget stanser rett foran henne, og hun møter vognkonduktøren Natalja hun kjenner så godt. Universets krefter er i sving for Khodorkovsky og et demokratisk Russland.

Et problem ved den nære personlige fremstillingen av Khodorkovski – med de religiøse undertonene – er at de harde, politiske realitetene i Putins Russland og betingelsene for løslatelsen blir underkommunisert. Khodorkovsky svarer unnvikende på Bergkrauts spørsmål om hans politiske ambisjoner når han nevnes som en klar demokratisk presidentkandidat.

Felles for Bergkrauts og Zosya Rodkevichs (se neste sak) dokumentarfilmer er at de skildrer patriotisk selvoppofrelse i demokratikampen i Russland, og hvordan denne selvoppofrelsen møtes med hard politisk represjon fra et totalitært Putin-regime som har all mulig grunn til å frykte denne kombinasjonen av demokratikamp og patriotisme. Khodorkovskys nestkommanderende i Yukos Lenoid Nevzlin forteller i Bergkrauts film at Khodorkovsky forut for arrestasjonen hadde mulighet – men stilte seg avvisende – til å inngå en pakt med Putin-regimet. Khodorkovsky vil i Bergkrauts film gjerne gi inntrykk av at han fremdeles er en utfordrer for Putin. Samtidig skinner det gjennom at løslatelsen og eksilet handler om at Khodorkovsky har gitt etter for press og inngått en avtale med Putin.

Eric Bergkraut bedyrer til slutt at han ikke er i tvil om at vi i Khodorkovskys skikkelse har en plan klar. Vi er dessverre ikke overbevist.

Om du er abonnent, se filmen her.

Se også kritikk av Filmen om Nemtsov

---
DEL