Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Barnevernets kulturelle fordommer 

Suranya Aiyar
Suranya Aiyar
Skribent og aksjonist.
BARNEVERNET / I denne kronikken stilles det spørsmål ved om barnevernet hadde rett om Bhattacharya-familien.

NY TID skrev om denne saken i 2012.  

Historien om Bhattacharya-barna er igjen aktuell, ti år etter at saken om barna som ble fjernet av barnevernet i Stavanger vakte ramaskrik i India. Årsaken er at lansering av spillefilmen Mrs Chatterjee vs Norway kommer på kino i Norge 17. mars. Filmen er basert på fortellingen til barnas mor, Sagarika Chakraborty. Moren spilles av en kjent indisk filmstjerne, Rani Mukerij. 

Faksimile fra NDTV

For ti år siden, etter å ha lest om Bhattacharya-saken i media, engasjerte jeg meg i kampanjen for å få barna tilbake. Kampanjen ble igangsatt av det indiske parlamentsmedlemmet Brinda Karat. Den indiske regjeringen grep inn til slutt, og barna ble returnert til Sagarika (Chakraborty).

Gunnar Toresen, som var leder for barnevernet i Stavanger kommune den gang, har reagert på filmnyheten med å komme med ulike uttalelser om hva som skjedde for ti år siden. Selvsagt vil tjenestemenn som var involvert i saken forsvare sine handlinger. Men å grave frem påstander som ble fremsatt for ti år siden om Battacharya-saken, besvarer ikke spørsmålene som dukker opp i forbindelse med saken i dag.

Splittet familien

Det mest interessante spørsmålet er hvordan man kan forklare det faktum at det har gått så bra med barna, etter å ha blitt oppdratt i India av sin mor og bestemor, under oppsyn fra samfunnet, lærere, leger og venner.

Det er åpenbart at det finnes grunnlag for å stille spørsmål ved om barnevernet hadde rett om Bhattacharya-familien. Sagarika har oppdratt barna sine alene i disse årene. Barnevernet splittet familien: Når man konfronteres med en mobber, er det noen som underkaster seg mens andre tar opp kampen. Barnevernet utnyttet foreldrenes forskjellige holdninger, og økte dermed spenningsnivået mellom foreldrene.

Resultatet var at Sagarika, som hadde sett for seg et liv som husmor, plutselig var alene og eneforsørger til to små barn. Hun var tøff, og utdannet seg innen programvare og bedriftsledelse. Foreldrene støttet henne mens hun utdannet seg, og hun har siden jobbet for et multinasjonalt programvareselskap.

Dette forteller noe om Sagarikas styrke og personlighet. Det viser hennes evne til å håndtere problemer. Dette er samme kvinne som barnevernet mente ikke kunne håndtere barna. Barnevernet mente også at Sagarika var «ustabil». Sagarika har nå vist at hun er stabil i ti år, hun er faktisk en velfungerende og imponerende ung dame.

I Vesten er det nesten utelukkende barna til de fattige og sårbare som blir tatt hånd om av barnevernet –velferdstiltak?

Det er noe å lære av Sagarikas motstandskraft i møte med vanskeligheter. Har velferdsstaten glemt hva folk kan oppnå selv? Det er en ting å hjelpe andre i nød, men å se de trengende som ute av stand til å oppdra egne barn, er en urovekkende trekk i et velferdssamfunn. I Vesten er det nesten utelukkende barna til de fattige og sårbare som blir tatt hånd om av barnevernet – velferdstiltak?

Hjerteløst byråkrati

Toresen og andre påstår, feilaktig, at familien Battacharya har politiske kontakter i India. Foreldrene kommer fra vanlige kår, uten rikdom eller forbindelser. India har kanskje ikke de samme velferdsordningene til utviklede land, men nettopp derfor er det en kultur blant politikere på venstresiden, som Brinda Karat, å alltid lytte til dem som banker på døren og ber om hjelp.

Mahatma Gandhi kjempet for uavhengighet både for bønder og fattige. Det politiske engasjementet for Sagarikas sak må ses i sammenheng med Ghandis arv – at det er ledernes plikt å engasjere seg i saker som angår de svake og dårlig stilte.

I stedet for blindt å støtte barnevernet, kunne nordmenn tatt Bhattacharya-barnas historie som et eksempel på hva som går tapt når det individuelle menneskelige engasjementet blir erstattet av et ansiktsløst og hjerteløst byråkrati.

I sine memoarer The Journey of a Mother (2022) tar Sagarika opp noen alvorlige spørsmål om kulturelle fordommer hos det norske barnevernets saksbehandlere. I en opprivende scene beskriver Sagarika hvordan saksbehandleren – med engelsk opprinnelse – forteller henne at det var britene som siviliserte India, og at inderne «løp nakne rundt» før britene kom. Sagarika kontret med et foredrag om Rabindranath Tagore. En amper meningsutveksling fulgte, som førte til at saksbehandlerens motvilje mot Sagarika økte.

Saksbehandlerne hadde ingen anelse om at «den bengalske tigeren» slippes løs når bengalsk kultur krenkes. Tagore var en bengalsk frihetskjemper, poet, dramatiker, filosof og kunstner. Han ble nobelprisvinner i litteratur i 1913. Tagore er en stjerne på himmelen til bengalsk kulturell og intellektuell prestasjon.

Bengalere, kanskje mer enn noen andre indere, har en dyp forståelse av sin plass i historien og deres bidrag til kulturen, ikke bare i India, men i verden. Eksempelvis var Satyajit Ray (1921-1992) en internasjonalt anerkjent bengalsk filmskaper, med filmer som vant priser i Venezia og Cannes.

Rani Mukerji

Det bengalske

Jeg lurte litt på hvordan Sagarika fikk en så stor skuespillerinne som Rani Mukerji til å spille hovedrollen i filmen Mrs Chatterjee vs Norway. Men da jeg så filmens trailer, kunne jeg tydelig se Mukerjis motivasjon i hver scene. Det er tydelig at Mukerjis bengalske kultur er vekket av den hånlige holdningen til barnevernets saksbehandlere. Produksjonen understreker også det bengalske, og spesielt stemningsfullt blir det i Ranis vakkert kuraterte Dhakai-sari. Jeg skal ikke forklare dette nærmere – det er på tide at Norge gjør en innsats for å lære hva India faktisk er. 

Da jeg først hørte om Sagarikas sak, ble jeg minnet på en historie om Satyajit Rays film Pather Panchali (1955). Jeg avslutter med den historien: Filmen handler om et søskenpar i en landsby. I en scene stjeler søsteren en sylteagurk, og løper ut på et jorde sammen med broren. De sitter på huk og ruller sylteagurken mellom fingrene, og stikker tungespissen mot den sure godbiten på en veldig indisk måte. Da den internasjonalt prisbelønte filmen ble vist for publikum i England, gikk folk ut av kinosalen under denne scenen og sa at filmen var «ekkel». 

Oversatt av Iril Kolle

Se også Dagsavisen

- egenannonse -

Siste kommentarer:

Siste artikler

En ideell fredsavtale som fører til at krigen opphører én gang for alle

FRED: Tre hundre år etter at Immanuel Kant ble født, er den prøyssiske filosofens argumenter for en rasjonell, klarsynt pasifisme mer aktuelle enn noensinne. Europa har i den senere tid blitt et sted der motsetningen mellom det gode og det onde rutinemessig påberopes for å rettferdiggjøre uansvarlig brutalitet, og der krigstrommene lyder stadig høyere. Kant er kjent som forfatteren av et av filosofihistoriens mest berømte antikrigsessays: Den evige fred. Kants kosmopolitisme tar utgangspunkt i menneskets opprinnelige, felles besittelse av jorden og innebærer en anerkjennelse av en ‘rett’ til å besøke alle steder uten å bli behandlet med fiendtlighet.

Hvor er rettssikkerheten?

KOMMENTAR: Siden 11. februar 2023 har Ilaria Salis sittet fengslet i Budapest for drapsforsøk på to militante nynazister. Hun erklærer seg uskyldig. Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om 11 års fengsel, 24 år hvis hun ikke tilstår. Hva er det med Ungarn?

Det forbanna kvinnespråket

SEXISME: Da hun døde av kreft i fjor, 51 år gammel, var Michela Murgia blitt et feministikon i Italia. Som forfatter og dramatiker vant hun høythengende priser på 00-tallet før hun begynte å se skrivingen som et instrument for aktivismen. Som journalist og feminist forsto hun virkelig kraften i symbiosen av lyd og skrift. Ord betyr noe, de kan splitte, og de kan smitte.

«Kulturen vår består av knuste steinbiter, men nåtidens sollys faller konstant på dem, og der ligger håp.»

POESI: NY TID presenterer her filippinske Cirilo F. Bautista. Han er en internasjonalist, påvirket av europeisk og amerikansk høymodernisme. For Bautista er det ingen annen måte å forstå den filippinske nåtidens politikk enn ved å gjenfortelle dens historie.

Feministisk utenrikspolitikk – teori og praksis

FEMINISME: I Why the Future of Foreign Policy is Feminist forsøker Kristina Lunz å gi feministisk utenrikspolitikk et konkret innhold. Sverige, Canada, Tyskland, Frankrike og Mexico har innført sin egen feministiske utenrikspolitikk. Men det er ingen automatikk mellom økt kvinnelig representasjon og bedrede forhold for kvinner generelt.

Skamløs kunnskapsrikdom

TIDSSKRIFT: Trues tidsskrifter som en del av den litterære offentligheten av å bli utradert? Den utprøvende kritikken, den som våger å være selvstendig litteratur, våger å være selvrefererende, innoverskuende og selvimpliserende.

Var Dag Hammarskjöld homofil?

FILM: Hammarskjölds humor, dramatikk, varme, aksjonisme, sinne, ironi, møter med presse og ungdom, hans åndelig og sjelelig grubling danner uendelig rike og fascinerende muligheter som regissør Per Fly bare unntaksvis berører i denne nye filmen.

Postkolonial og maktkritisk

HOLBERGPRIS-VINNER: Achille Mbembes bøker kretser alle om hvordan folket i postkoloniale stater holdes nede og marginaliseres. Men også om hvordan demokrati i dag ikke fungerer fordi trusler, vold og drap holder folk borte fra den offentlige sfæren, fra debattene, fra å kunne si hva man mener av frykt for å miste jobben, bli satt i fengsel eller drept.

Jeg var helt ute av verden

Essay: Forfatteren Hanne Ramsdal forteller her hva det vil si å bli satt ut av spill – og komme tilbake igjen. En hjernerystelse fører blant annet til at hjernen ikke klarer å dempe inntrykk og følelser.

Når man i stillhet vil disiplinere forskningen

PRIO: Mange som reiser spørsmål om legitimiteten til USAs kriger, synes å bli presset ut fra forsknings- og mediainstitusjoner. Et eksempel er her Institutt for fredsforskning (PRIO), som har hatt forskere som historisk sett har vært kritiske til enhver angrepskrig – som neppe har tilhørt atomvåpnenes nære venner.

Er Spania en terrorstat?

SPANIA: Landet får skarp kritikk internasjonalt for politiets og sivilgardens utstrakte bruk av tortur som aldri straffeforfølges. Regimeopprørere fengsles for bagateller. Europeiske anklager og innvendinger ignoreres.

Er det noen grunn til å juble over koronavaksinen?

COVID-19: Fra offentlig hold ytres det ingen reell skepsis til koronavaksinen – man anbefaler vaksinering, og folket er positive til vaksinen. Men er omfavnelsen av vaksinen basert på en informert beslutning eller et blindt håp om en normal hverdag?

De militære sjefene ville utslette Sovjet og Kina, men Kennedy sto i veien

Militært: Vi tar for oss amerikansk strategisk militærtenkning (SAC) fra 1950 til i dag. Kommer den økonomiske krigen å bli supplert ved en biologisk krig?

Hjemlengsel

Bjørneboe: Jens Bjørneboes eldste datter reflekterer i dette essayet over en mindre kjent psykologisk side ved sin far.

Arrestert og satt på glattcelle for Y-blokka

Y-BLOKKA: Fem demonstranter ble ført vekk i går, blant dem Ellen de Vibe, tidligere direktør i Oslos plan- og bygningsetat. Samtidig havnet Y-interiøret i containere.

En tilgitt, lutret og salvet korgutt

Tangen: Finansnæringen tar kontroll over norsk offentlighet.

Michael Moores nye film: Kritisk til alternativ energi

MiljøFor mange er grønne energiløsninger bare en ny måte å tjene penger på, hevder regissør Jeff Gibbs.

Pandemien vil skape en ny verdensorden

Mike Davis: Ifølge aktivisten og historikeren Mike Davis ligger det i ville reservoarer, som blant flaggermus, opptil 400 typer koronavirus som bare venter på å smitte over til andre dyr og mennesker.

Sjamanen og den norske ingeniøren

SAMHOLD: Forventningen om et paradis fritt for moderne framskritt ble til fortellingen om det motsatte, men mest av alt handler Newtopia om to svært ulike menn som støtter og hjelper hverandre når livet er som mest brutalt.

Hudløs eksponering

Anoreksi: Ublu bruker Lene Marie Fossen sitt eget forpinte legeme som lerret for sorg, smerte og lengsel i sine serier av selvportretter – aktuelle både i dokumentarfilmen Selvportrett og i utstillingen Gatekeeper.