Abonnement 790/år eller 195/kvartal

Barnevernets kulturelle fordommer 

Suranya Aiyar
Suranya Aiyar
Skribent og aksjonist.
BARNEVERNET / I denne kronikken stilles det spørsmål ved om barnevernet hadde rett om Bhattacharya-familien.

NY TID skrev om denne saken i 2012.  

Historien om Bhattacharya-barna er igjen aktuell, ti år etter at saken om barna som ble fjernet av barnevernet i Stavanger vakte ramaskrik i India. Årsaken er at lansering av spillefilmen Mrs Chatterjee vs Norway kommer på kino i Norge 17. mars. Filmen er basert på fortellingen til barnas mor, Sagarika Chakraborty. Moren spilles av en kjent indisk filmstjerne, Rani Mukerij. 

Faksimile fra NDTV

For ti år siden, etter å ha lest om Bhattacharya-saken i media, engasjerte jeg meg i kampanjen for å få barna tilbake. Kampanjen ble igangsatt av det indiske parlamentsmedlemmet Brinda Karat. Den indiske regjeringen grep inn til slutt, og barna ble returnert til Sagarika (Chakraborty).

Gunnar Toresen, som var leder for barnevernet i Stavanger kommune den gang, har reagert på filmnyheten med å komme med ulike uttalelser om hva som skjedde for ti år siden. Selvsagt vil tjenestemenn som var involvert i saken forsvare sine handlinger. Men å grave frem påstander som ble fremsatt for ti år siden om Battacharya-saken, besvarer ikke spørsmålene som dukker opp i forbindelse med saken i dag.

Splittet familien

Det mest interessante spørsmålet er hvordan man kan forklare det faktum at det har gått så bra med barna, etter å ha blitt oppdratt i India av sin mor og bestemor, under oppsyn fra samfunnet, lærere, leger og venner.

Det er åpenbart at det finnes grunnlag for å stille spørsmål ved om barnevernet hadde rett om Bhattacharya-familien. Sagarika har oppdratt barna sine alene i disse årene. Barnevernet splittet familien: Når man konfronteres med en mobber, er det noen som underkaster seg mens andre tar opp kampen. Barnevernet utnyttet foreldrenes forskjellige holdninger, og økte dermed spenningsnivået mellom foreldrene.

Resultatet var at Sagarika, som hadde sett for seg et liv som husmor, plutselig var alene og eneforsørger til to små barn. Hun var tøff, og utdannet seg innen programvare og bedriftsledelse. Foreldrene støttet henne mens hun utdannet seg, og hun har siden jobbet for et multinasjonalt programvareselskap.

Dette forteller noe om Sagarikas styrke og personlighet. Det viser hennes evne til å håndtere problemer. Dette er samme kvinne som barnevernet mente ikke kunne håndtere barna. Barnevernet mente også at Sagarika var «ustabil». Sagarika har nå vist at hun er stabil i ti år, hun er faktisk en velfungerende og imponerende ung dame.

I Vesten er det nesten utelukkende barna til de fattige og sårbare som blir tatt hånd om av barnevernet –velferdstiltak?

Det er noe å lære av Sagarikas motstandskraft i møte med vanskeligheter. Har velferdsstaten glemt hva folk kan oppnå selv? Det er en ting å hjelpe andre i nød, men å se de trengende som ute av stand til å oppdra egne barn, er en urovekkende trekk i et velferdssamfunn. I Vesten er det nesten utelukkende barna til de fattige og sårbare som blir tatt hånd om av barnevernet – velferdstiltak?

Hjerteløst byråkrati

Toresen og andre påstår, feilaktig, at familien Battacharya har politiske kontakter i India. Foreldrene kommer fra vanlige kår, uten rikdom eller forbindelser. India har kanskje ikke de samme velferdsordningene til utviklede land, men nettopp derfor er det en kultur blant politikere på venstresiden, som Brinda Karat, å alltid lytte til dem som banker på døren og ber om hjelp.

Mahatma Gandhi kjempet for uavhengighet både for bønder og fattige. Det politiske engasjementet for Sagarikas sak må ses i sammenheng med Ghandis arv – at det er ledernes plikt å engasjere seg i saker som angår de svake og dårlig stilte.

I stedet for blindt å støtte barnevernet, kunne nordmenn tatt Bhattacharya-barnas historie som et eksempel på hva som går tapt når det individuelle menneskelige engasjementet blir erstattet av et ansiktsløst og hjerteløst byråkrati.

I sine memoarer The Journey of a Mother (2022) tar Sagarika opp noen alvorlige spørsmål om kulturelle fordommer hos det norske barnevernets saksbehandlere. I en opprivende scene beskriver Sagarika hvordan saksbehandleren – med engelsk opprinnelse – forteller henne at det var britene som siviliserte India, og at inderne «løp nakne rundt» før britene kom. Sagarika kontret med et foredrag om Rabindranath Tagore. En amper meningsutveksling fulgte, som førte til at saksbehandlerens motvilje mot Sagarika økte.

Saksbehandlerne hadde ingen anelse om at «den bengalske tigeren» slippes løs når bengalsk kultur krenkes. Tagore var en bengalsk frihetskjemper, poet, dramatiker, filosof og kunstner. Han ble nobelprisvinner i litteratur i 1913. Tagore er en stjerne på himmelen til bengalsk kulturell og intellektuell prestasjon.

Bengalere, kanskje mer enn noen andre indere, har en dyp forståelse av sin plass i historien og deres bidrag til kulturen, ikke bare i India, men i verden. Eksempelvis var Satyajit Ray (1921-1992) en internasjonalt anerkjent bengalsk filmskaper, med filmer som vant priser i Venezia og Cannes.

Rani Mukerji

Det bengalske

Jeg lurte litt på hvordan Sagarika fikk en så stor skuespillerinne som Rani Mukerji til å spille hovedrollen i filmen Mrs Chatterjee vs Norway. Men da jeg så filmens trailer, kunne jeg tydelig se Mukerjis motivasjon i hver scene. Det er tydelig at Mukerjis bengalske kultur er vekket av den hånlige holdningen til barnevernets saksbehandlere. Produksjonen understreker også det bengalske, og spesielt stemningsfullt blir det i Ranis vakkert kuraterte Dhakai-sari. Jeg skal ikke forklare dette nærmere – det er på tide at Norge gjør en innsats for å lære hva India faktisk er. 

Da jeg først hørte om Sagarikas sak, ble jeg minnet på en historie om Satyajit Rays film Pather Panchali (1955). Jeg avslutter med den historien: Filmen handler om et søskenpar i en landsby. I en scene stjeler søsteren en sylteagurk, og løper ut på et jorde sammen med broren. De sitter på huk og ruller sylteagurken mellom fingrene, og stikker tungespissen mot den sure godbiten på en veldig indisk måte. Da den internasjonalt prisbelønte filmen ble vist for publikum i England, gikk folk ut av kinosalen under denne scenen og sa at filmen var «ekkel». 

Oversatt av Iril Kolle

Se også Dagsavisen



Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram

- egenannonse -

Siste kommentarer:

Siste artikler

Folkemordets kartografi

ARKITEKTUR: Israelske Eyal Weizman er grunnlegger og leder av Forensic Architecture – en forskergruppe som bruker arkitektur som innfallsvinkel til undersøkelser av statlig vold og brudd på menneskerettighetene. Gruppen samarbeider med kunstnere, arkitekter, forskere, advokater og journalister – og noen ganger med en domstol. Deres viktigste arbeidsområder er Palestina og nå Gaza.

Gjenoppbyggingen av Gaza

PALESTINA: Vi snakker med Yahya Sarraj. Siden 2019 har han hatt den minst ettertraktede jobben i verden: Han er borgermester i Gaza City. De siste månedene har de utarbeidet planen «The Gaza Phoenix» for gjenoppbygging – sammen med spesialister ikke bare fra Palestina, men også fra europeiske, amerikanske og andre arabiske land. En plan som ble enstemmig godkjent av alle de 25 kommunene på Gazastripen. «The Gaza Phoenix» er verken Hamas eller Fatah.

Å tenke med øynene

PROFIL: Chantal Akerman åpner et filmisk rom uten krav til produktivitet. Hennes formspråk er auteurens, hvor hun har full kunstnerisk kontroll over og eierskap til filmene. I hennes filmatiske filosofi er tid som en form hvor tiden tilsynelatende står stille. Og hva sier Christine Smallwood om hennes verk? NY TID har vært på utstilling – og har lest.

Folk vil være ‘trygge’

POLITIKK: I en tid der høyreradikale skaper falsk trygghet i tilknytning til myter om nasjon og familie, må også venstresiden lære å snakke til følelsene. Det betyr lite om man har rett; man må også appellere til folks følelser. Vår sårbarhet trenger et språk politikere forstår.

Ilden som brenner gamle verdener opp

ESSAY: I Europa er det nedtegnet rundt 500 versjoner av eventyret Askepott. Filmen Askepote dreier seg ikke bare om å være skeiv, men også om hvordan identitet kontrolleres. Og herav hvilket ‘arkiv’ man har til rådighet.

En idéhistorie som er dynamisk og vill som en stor katt?

FILOSOFI: Om feministiske pionerer, akademias hykleri og den varige arven av fordommer i vestlig filosofi.

Et militarisert samfunn

ISRAEL: Center for Research Architecture, CRA, har utviklet et unikt laboratorium for rettsmedisinsk arkitektur med et tverrfaglig team av forskere, arkitekter, akademikere, billedkunstnere og journalister. Dette er et nytt forskningsfelt der statlig vold og systemisk rasisme blir sett på med nye scenarier.

Grønne feiltakelser om bærekraftig utvikling

MILJØ: Mens politikere enten bagatelliserer klimakrisen eller satser på illusorisk bærekraft, viser Kohei Saito hva som både forsterker økokrisen og den sosiale ulikheten – eksemplifisert gjennom «Jevons paradoks» og «Nederland-feilen».

Jeg var helt ute av verden

Essay: Forfatteren Hanne Ramsdal forteller her hva det vil si å bli satt ut av spill – og komme tilbake igjen. En hjernerystelse fører blant annet til at hjernen ikke klarer å dempe inntrykk og følelser.

Når man i stillhet vil disiplinere forskningen

PRIO: Mange som reiser spørsmål om legitimiteten til USAs kriger, synes å bli presset ut fra forsknings- og mediainstitusjoner. Et eksempel er her Institutt for fredsforskning (PRIO), som har hatt forskere som historisk sett har vært kritiske til enhver angrepskrig – som neppe har tilhørt atomvåpnenes nære venner.

Er Spania en terrorstat?

SPANIA: Landet får skarp kritikk internasjonalt for politiets og sivilgardens utstrakte bruk av tortur som aldri straffeforfølges. Regimeopprørere fengsles for bagateller. Europeiske anklager og innvendinger ignoreres.

Er det noen grunn til å juble over koronavaksinen?

COVID-19: Fra offentlig hold ytres det ingen reell skepsis til koronavaksinen – man anbefaler vaksinering, og folket er positive til vaksinen. Men er omfavnelsen av vaksinen basert på en informert beslutning eller et blindt håp om en normal hverdag?

De militære sjefene ville utslette Sovjet og Kina, men Kennedy sto i veien

Militært: Vi tar for oss amerikansk strategisk militærtenkning (SAC) fra 1950 til i dag. Kommer den økonomiske krigen å bli supplert ved en biologisk krig?

Hjemlengsel

Bjørneboe: Jens Bjørneboes eldste datter reflekterer i dette essayet over en mindre kjent psykologisk side ved sin far.

Arrestert og satt på glattcelle for Y-blokka

Y-BLOKKA: Fem demonstranter ble ført vekk i går, blant dem Ellen de Vibe, tidligere direktør i Oslos plan- og bygningsetat. Samtidig havnet Y-interiøret i containere.

En tilgitt, lutret og salvet korgutt

Tangen: Finansnæringen tar kontroll over norsk offentlighet.

Michael Moores nye film: Kritisk til alternativ energi

MiljøFor mange er grønne energiløsninger bare en ny måte å tjene penger på, hevder regissør Jeff Gibbs.

Pandemien vil skape en ny verdensorden

Mike Davis: Ifølge aktivisten og historikeren Mike Davis ligger det i ville reservoarer, som blant flaggermus, opptil 400 typer koronavirus som bare venter på å smitte over til andre dyr og mennesker.

Sjamanen og den norske ingeniøren

SAMHOLD: Forventningen om et paradis fritt for moderne framskritt ble til fortellingen om det motsatte, men mest av alt handler Newtopia om to svært ulike menn som støtter og hjelper hverandre når livet er som mest brutalt.

Hudløs eksponering

Anoreksi: Ublu bruker Lene Marie Fossen sitt eget forpinte legeme som lerret for sorg, smerte og lengsel i sine serier av selvportretter – aktuelle både i dokumentarfilmen Selvportrett og i utstillingen Gatekeeper.